Det finnes bare en Jotunheim [Leirdalen 10.05.08]

[morten]

Fredag kveld kjørte jeg og Coni opp til Leirdalen, parkerte ved brua over Illåe, der en traktor sperret veien. Via et smalt belte kunne vi gå på ski hele veien fra dalen og oppover. Det var en strålende flott kveld, og det var noe sommerlig over larmen fra elvene som fraktet dagens smeltevann nedover mot havet.

Vi krysset Søre Illåe litt tidlig og fikk en noe bratt nedstigning til elveløpet, men det gikk helt greit. Bratt opp på andre siden opp til en liten flate på ryggen nord for Svarthammaren - vel 1400 moh.

Liggeunderlag og sovepose på noen herlige mosesenger. Det var alt. Et førsteklasses overnattingssted. A "room" with a view som engelskmennene sier.

Coni tok en liten kveldstur med Randonneskiene opp ei snøflanke, kjørte elegant ned att og konkluderte med at snøen var konge, så bra som man sjelden finner den andre steder på kvelden. Coni har lett for å bli entusiastisk. Etter hvert ble det klart for Coni at han ikke hadde vært i Jotunheimen på en stund. Han hadde forvillet seg til Sunnmøre, Lyngen og andre steder, og hadde nesten glemt hvor flott Jotunheimen er. Han spratt nærmest rundt på vår lille campingplass i yr glede. Vi var skjønt enige om at Jotunheimen var noe for seg selv. Et fjellområdet med karisma, sæpreg / egenart og sjel. Det er mange spektakulære fjellområder i verden sa jeg til Coni, "men det finnes kun en Jotunheim", noe han i alle fall der og da glatt sa seg enig i.

"Det finnes bare en Jotunheim" ble et mantra under turen som ble gjentatt hver gang Coni nærmest falt i staver over nydelige utsiker, deilige skavler, magiske stup og ikke minst supre nedkjøringer og Jotunheimsk kjøresnøkvalitet. Og setningen ble faktisk gjentatt ganske mange ganger i løpet av en liten tur.


Planen som jeg hadde fått med meg Coni på var å bestige Skardstinden via sørvestflanken. Ment etter som Coni fikk grublet litt, var det visst ikke nok. Dessuten ville han ikke opp dit så tidlig som meg, for kjøresnøen ble best når sola hadde stått en god halvtime inn i den aktuelle renna. Bukkehøe lurte Coni på? To så store topper, tenkte jeg skeptisk. Det hørtes slitsomt ut. Samtidig erindret jeg ei renne fra Nørre Illåbrean opp på ryggen nord for Bukkehøe. Det hadde vært artig! Og så litt ufarlig snøbakketrening. Jeg må innrømme at jeg var litt engstelig for Skardstinden. Den skyggelagte flanken så styggbratt ut i øvre del, og på kartet var høydekotene stedvis litt vel intime med hverandre syntes jeg.

Bukkehøe
Så hadde vi en plan. Litt over kl. 4 var vi i gang. Lufta var mild, like under null. En forfriskende bris feide ned dalen fra breen og skaresnøen var fast og fin. Snørenna opp til ryggen lå etter hvert badet i morgensol og bød på en fin atkomst. Til tross for at den var østvendt var den fri for overhengende skavler øverst, noe det var mer enn nok av både til venstre og høyre. Med stegjern gikk det fint. Coni gikk uten, men innrømmet at han savnet dem litt på slutten.

Litt nøling frem og tilbake på ryggen. Gå videre. Snu. Litt tidlig med Skardstind mumler Coni. Bukkehøe? Greit. Han har ski mens jeg trasker. Synker godt nedi for hvert skritt og Coni blir etter hvert en liten prikk der fremme. Jeg finner ham igjen oppe ved varden. For en stemning! Vindstille. Mildt morgenlys. Strålende omgivelser. Vi har det bra, og "Det finnest bare en Jotunheim". Definitivt!

Som en rakett forsvinner Coni ned fra toppen. Jeg trasker etter og treffer ham igjen ved et klyveparti på nordryggen som vi måtte forsere for å komme til og fra toppen av renna. (Renna kom opp i skaret like sør for den såkalte Bukkehøe N).

Forsiktig baklengsgange ned renna på meg. Et par forsiktige hoppsvinger og svusj ned på breflata med Coni. Solide ski og en kropp som behersker det er jammen effektivt altså!

Det lille raset
Coni føyk ut av renna i en drøy bue før han kjørte tilbake til skiene mine. Mens vi står her nede lyder et brak. Instintivt reagerer kroppen med å gjøre seg klar til å frykte, men vi ser raskt at det ikke er noen fare. Et ras så tidlig på morgenen? Et middels stort ras etter en skavl som har brukket dundrer ned fjellsiden, feier over skisporet til Coni og sprer seg over et enormt område. De fleste rasene som har gått har blitt bremset opp av våtsnøen i hellingene, men så tidlig ligger det fortsatt skare. Skavlklumpene får derfor fart og sprer seg som en hagllading utover "hele" breflata, opptil mange hundre meter fra selve rasskråningen. Et interessant skue.

SKardstinden
Ved siden av å gjenta mantraet om at det kun finnes en Jotunheim, har jeg brukt mye av tiden på å psyke meg ned og forberede Coni på at han kanskje må gå alene opp til toppen av Skardstinden. Snøen er hard, stegjerna sitter ikke optimalt på skiskoa osv. Unnskyldningene terpes, men opp å kikke skal jeg nå i alle fall.

I en stor bue bærer det rundt breflata og litt på skrå ut i flanken. Ski av. Stegjern på. Skistaver i starten. Coni bryr seg ikke med stegjern. Vi traverserer på skrå oppover for å komme oss bort til den renna vi har sett oss ut, og befinner oss stadig høyere over dalbunnen. Noen åpenbar og trygg fallinje finnes ikke. De fleste stedene er flanken dekorert med en eller flere stup og skrenter.
Snaut halvveis. Kort pause. Coni tar på stegnern og så videre. Fortsatt kan vi sikksakke uten å gå utelukkende på fronttaggene. Sistnevnet er slitsomt. Så smalner renna av og passerer gjennom et skrentbelte. Til høyre er en liten isfoss og til venstre ligger snøen. Bratt. For en uerfaren snømann som meg. Vi diskuterer om det er 44, 45 eller 46 grader. Måler litt med stavene. Får ikke noen fasit. Selv om noen millimeter ytterst er et løst skarelag, er den generelle konsistensen litt betongaktig. Samme hvor hardt tuppene bankes inn i bakken er det vanskelig å få noen plattform å hvile på. Det blir å stole på 4 stk. fronttagger som henger i snøen, noen ganger glipper litt, men det går jo bra. Det er jo bare psyken som shower litt i bakhodet.
Etter 50 meter flater det litt ut. Vi vurderer flere veivalg, men ender opp med å skrå litt ut til venstre og så bratt helt til oppunder den siste av hamrene når man går til Skardstinden fra vest, for dem som er kjent. Under hammeren fører ei snørenne 10 meter opp og så er vi "home free".

Innpakket i snø, sporfri og jomfruelig. Kos. Glede. Utsikt. Utsikten er fortryllende. Skardstinden er med sine 2373 moh. Norges 5. høyeste tind, og har en utsikt som på ingen måte gjør skam på seg.

Vi rusler litt bort mot Nåle, men går ikke opp i dag, tilbake til toppen og begynner på returen. Coni studerer et bilde jeg har tatt og bestemmer seg for å kjøre ned en annen renne. Jeg går ned samme vei jeg kom opp. Skal jo tross alt til skiene mine igjen.
Å gå baklengs ned med stegjern og en kamerveske som dingler på magen og sperrer utsikten er my værre enn å gå opp. Er ganske anspent en periode mens svetten siler og sola baker, men det går veldig fint.

Nedkjøringen min skal jeg ikke skrive noe om. Coni kjører fra varden på Skardstinden og hele veien ned uten å ta av skia. Det tok ikke mange minuttene nei.

Takk for en flott og minnerik tur. Jeg svever ennå litt altså. Ble definitivt litt mer glad i Skardstinden etter dette besøket. Og: "Det finnes bare en Jotunheim". Beklager lang rapport!

Kommer noen bilder litt senere.

[Bjarne Lindholdt]

Takk for flott turrapport Morten

Har hatt Skardstinden på programmet i flerr år — prøvd i 2006 hvor det var en flott sommer,

men da de på Leirassbu forlangte 300kr for å kjøre meg de 11km til Geitsætre, ble det ikke noe av det

[Alek]

Passe lang turraport, og du skriver jævla bra. Klarer lett å sette meg inn i hvordan du opplevde turen og hva du følte når Coni danset nedover på skiene mens du gikk nedover på mer dødelig manns vis Du skulle vært turforfatter du

[oyvindbr]

Ja det finnes bare en Jotunheim!

Norge er fantastisk, men Jotunheimen er det beste! Jeg vet veldig godt hvor nydelig det er på Bukkehø, og Skardstind kan jeg vel bare drømme om enda, men en gang...!

Gleder meg til bildene fra den turen her!

[ods]

Nydelige bilder, Morten.

[Nils]

Fantastiske bilder fra to mektige tinder Morten! Å kjøre på ski ned sørvestflanken på Skardstind står det respekt av. Jeg hadde definitivt valgt din løsning, men det virket jo spennende nok det også.

Du fikk skikkelig trening i bratt snøflanke nå.

[Atomsilda]

Det var en skikkelig flott tur og fantastiske bilder! Skardstind må jeg bare oppleve snart!! Har jo igjen Bukkehøe også forresten.... Håper jeg klarer å overtale noen til å bli med meg opp på Skardstind i løpet av året! Bildet Del.10.jpg synes jeg var vanvittig flott!

[PocoLoco]

Og der fikk du svaret på hvor jeg gikk opp, Morten. Jeg fulgte blå rute opp og blå/grønn ned.

[eaa]

Fenomenale bilder, Morten!

Det flate lyset setter virkelig liv i snøflatene, noe som fyller bildeflata med innhold, og såpass store gjør de seg i fullt monn på en 21" widescreen!

Spesielt Del 10,9 og 4 er praktstykker. I særdeleshet 10'ern, i sannhet en innertier der! Skikkelig forsidebilde det gitt!

Og det raset i brebotnen under Tverrbotntindene er det dimensjoner på! Bra dere ikke var der da det gikk ut...

Ellers en spennende tur med spenstige veivalg. Artig lesning dette.

[morten]

Nils: Ja det var litt det jeg tenkte på - Detta må være topp trening til Jan.

Erik: Ang. 10. Taknemmelig jobb å ta bilde der ja. Bare å trykke av. Blei skikkelig imponert over denne ryggen fra nord. Bukkehøe er kanskje en hø i navnet, men den har noen særs estetiske og ikke minst karakteristiske kvaliteter. Hvor mange andre topper er det ikke i Jotunheimen, hvor man står og nyter utsikten og så stopper blikket på detta skrå, delvis buede platået som brekker av i et voldsomt loddrett og glefsende stup ned mot brekåpa under.

[+PTG]

Var på Bukkehøe noen timer etter dere, fra Nordre må det ha vært sporene deres jeg så, ihvertfall var det ett med stegjern og ett med ski. Om min tur kan sies at den kun gikk opp til Bukkehøe og da med lang og herlig kjøring ned til Leirdalen igjen . I boka di skriver du at toppen fortjener mere besøk, og denne dagen ble ihvertfall det innfridd: dere to, 7 stk samtidig med meg + 10-12stk på vei oppover når vi var på vei ned..

Muligens er det lyset og vinkel som ble timet, men på ditt bilde Hel10 og med nesten samme vinkel, fanget jeg inn Bukkehøe's ansikt, fjellets kreatører vær og vind har vært på ferde og skapt en fastfrosset Jotne, fanget i det solen rant. .

[morten]

Hehe, det var nok oss ja. Jeg gadd ikke å ta av stegjerna da vi toppet ut flanken vi gikk opp. Så jeg trasket med stegjern innover viddene til toppen. Da vi skled ned på slutten møtte vi minst 20 stk. på vei oppover, så det var folksomt. Når rasfaren er normal eller liten er det jo også en fantastisk fin skitopp fra Leirdalen. Er litt usikker på turer tidlig vinters med stor flakskredfare og fjernutløsningsfare på vei langs eller over Søre Illåe. Men på denne tiden av året er det jo veldig kurant. Man oppdager og lærer stadig nye ting som med fordel kunne vært med i en bok vi skrev for noen år siden

Hvem av breene på Bukkehøe kjørte dere ned?

[steinur]

.... en fastfrosset Jotne, fanget i det solen rant. .

eller en femtitallsrocker?

[Bjarne Lindholdt]

Det var en skikkelig flott tur og fantastiske bilder! Skardstind må jeg bare oppleve snart!! Har jo igjen Bukkehøe også forresten.... Håper jeg klarer å overtale noen til å bli med meg opp på Skardstind i løpet av året! Bildet Del.10.jpg synes jeg var vanvittig flott!

Hei Atomsilda, jeg melder meg gjerne, men det er jo spørs om det kan passe med tider og stunder?

[+PTG]

Hvem av breene på Bukkehøe kjørte dere ned?

Vi kjørte, som de fleste andre, ned på breen som fra Bukkehøe først går litt NV. deretter rett V. Holdt litt mot høyre, spesielt nederst hvor breen går over til en lang snørenne (bekkedraget). Denne kan følges helt ned til S. Illåe. Totalt ga dette 900 hm med fine forhold for lettere telemarkkjøring .

Bekkedraget har stedvis en bratthet som gjør den uegnet som rutevalg om vinteren før snøen får satt seg.

[morten]

Altså bare for å være helt sikker: Den sørligste av de to breene i vestflanken på massivet Jfr kartet linket litt lenger oppe. Den bratteste og den som har littegrann blåistendenser ytterst i fallet.

[+PTG]

Altså bare for å være helt sikker: Den sørligste av de to breene i vestflanken på massivet Jfr kartet linket litt lenger oppe. Den bratteste og den som har littegrann blåistendenser ytterst i fallet.

Jepp, fulgte lysegrønn linje. Selve breen så sprekkfri ut, mens det helt nederst på breen sto stablet/kalvet ett par grove blokker på sørlig side.

Som ett PS til dette så har du omtrent samme situasjon for Søre Illåbrean hvor det er antydning til sprekker/blokker på venstre side idet man kommer inn på breen. På side 81 i "bibelen" er stiplet blå rute nær dette området. Ett bedre valg, hvis du har tenkt å redigere boken en gang, er for snødekt bre å legge inngangen rett mot Vestre Tverrbotntind og deretter å følge den flateste delen på breen. Alle skispor jeg så gikk også der.

[morten]

Takk for presisering. Ang. Søre Illåbrean. Gikk vi her på så å si helt frismeltet bre, men og unngikk totalt sprekker, men det kan hende at stiplinga havnet litt lenger øst enn det som er optimalt ja. Skal legge det på minnet til 2. utgave. Men ikke for langt opp mot Vestre heller. Sjekk hvor langt rastunga på bildet mitt har strukket seg da. Coni fortalte dessuten at han hadde sett akkurat samme raskant der for noen år siden.

[+PTG]

Takk for presisering. Ang. Søre Illåbrean. Gikk vi her på så å si helt frismeltet bre, men og unngikk totalt sprekker, men det kan hende at stiplinga havnet litt lenger øst enn det som er optimalt ja. Skal legge det på minnet til 2. utgave. Men ikke for langt opp mot Vestre heller. Sjekk hvor langt rastunga på bildet mitt har strukket seg da. Coni fortalte dessuten at han hadde sett akkurat samme raskant der for noen år siden.

Ja, det raset er seriøst, sikkert 2-3 meter høy bruddkant. På bildet ditt kan du skimte skisporene som passere ganske nær opptil.

På bildet under kan du til helt venstre skimte den rufsete delen av oppgangen på Søre Illåbrean.