Hvordan behandler vi mauren? - En skitur det ikke ble noe av.

[andersno]

Vet ikke om dette strengt tatt er en turrapport, men det ble da en full dag på beina, og tilstrekkelig antall km og høydemeter til at det kunne vært en fjelldag.

I Trondheim var det i dag start på "Til topps"-opplegget som ikke er et toppturopplegg, men et "Bli kjent i marka"-opplegg. Jeg har deltatt siden starten og gjort forskjellige "stunt" som å ta alle 7 poster på en dag kun ved hjelp av beina; gå/sykle og det verste; å gå på beina heimefra til alle postene - lengste tur 52 km I år hadde jeg ikke planlagt noe spesielt, men det ble meldt om mye snø frem til de fjerneste postene og spesielt til den mest "eksotiske": Hevillen som er det eneste stedet i Norge hvor 4 kommuner møtes. Dermed kunne jeg ikke dy meg, det måtte bli en skitur "Til topps" for første gang.

Utgangspunktet for en tur til Hevillen er normalt Saksvikvollen som ligger ved veien fra Jonsvannet inn til Dragsten ved Selbusjøen, men Litjdrakstsjøen er et alternativ med kortere anmasj, men uten parkeringsmulighet. Det er en litt kronglete vei dit og jeg syntes det var mistenkelig lite snø langs veien og kjørte frem til Litjdrakstsjøen for å rekognosere. Fant parkering før bommen, men tok ikke sjansen på å gå bort etter som det kunne være snø som ikke vistes fra veien. Dermed dro jeg tilbake til Saksvikvollen og parkerte, men uten et snøfnugg å se. Så jeg gikk et godt stykke innover stien for å sjekke, men det var så bart at jeg fryktet at det ville bli mye bæring av skiene når jeg kom frem til sydhellingene. Det er ingen skam å snu så jeg la en ny slagplan og kjørte opp til Fjellsetra for å gå inn mot Grønlia.

I ettertid innser jeg at jeg heller burde tatt skiene fatt og satt kursen mot Storheia, for det var mye snø, og faste fine forhold i løypene jeg etter hvert krysset. Men det er ikke langt å gå, så snøfonnene ble forsert i stil. Sola skein etter hvert gjennom, og det ble godt å varmt å sitte i solveggen med matpakka. Merkelig hvilken appetitt selv en liten tur kan gi.

Neste mål var Geitfjellet som ble nådd fra parkeringa ved Baklidammen. Det var ikke så mye snø her, men opp over bakkene ble jeg filosofisk og begynte å tenke på mauren. Mauren som sliter med sitt hele dagen og som nå var kommet ut fra tuene for å slite seg ut på store barnåler og annet. Jeg passerte et par maurstier og passet på å løfte beina godt over for ikke å tråkke ihjel de stakkars sliterne. Hvordan er det med dere andre? Tar dere hensyn til mauren så den ikke tråkkes flat?

Geitfjellet er en fin utsiktstopp som så vidt strekker seg over vegetasjonen. I løpet av den neste dekade er jeg redd for at utsikten vil være fullstendig gjengrodd En rask stopp for litt væsketilførsel og så bar det nedover igjen. Som sagt lite snø, men dessto mere myr og søle. Er det ikke det ene så er det det andre.

Middagen ventet, men jeg klarte ikke å nøye meg med de postene jeg hadde vært på, nå ble sykkelen funnet frem, og turen gikk opp på Bjørkmyra og industriområdet Bjørka. Her var det fra gammelt av et gårdsbruk hvor det senere ble etablert grustak og som når grusen var borte ble gjort om til et lite industriområde helt oppe i skogkanten. Og så begynte tankene å vandre igjen. Hva tenker vi mennesker på når vi bare graver ut grusen og sitter igjen medet rasert landskap. I Europa er det etter hvert blitt slik at dagbrudd blir forbudt mens vi fortsetter å etterlate oss store stygge spor etter at vi har tømt landskapet for verdiene.

Etter at sykkelen var parkert, fulgte jeg en traktorvei oppover og kom etterhvert frem til et hogstområde hvor det så temmelig ruskete ut, massevis av greiner og bark over alt. Jeg blir bare deprimert av slik, selv om jeg forstår at et hogstområde ikke alltid kan se striglet ut.

Men jeg får stadige påminninger om hvordan vi har prøvd å utnytte naturen, et jernmalmskjerp kloss inntil veien viser at det har vært gjort forsøk på å utvinne en jernåre som kommer frem her. Det var vel ikke drivverdig etter som det bare ligger en liten haug malm foran en dam som viser hvordan gruvedriften er utprøvd.

Så kommer snøen, men den er hardpakket og det er grei å gå. Vel oppe på Liaåsen er det er variert syn som møter meg, en haug med appesinskall og annet rask etter vinterens gjester. Merkelig at det skal være så mye vanskeligere å ta med emballasjen hjem enn ut! Men det positive var utsikten østover mot Sylan, angra på at jeg ikke tok med et bedre teleobjektiv enn det jeg hadde. Vanligvis er sikten på ettermiddagen skjemmet av dis, men ikke så alvorlig idag.

Etter en rask masj ned til sykkelen ble det en tur ned til Kristiansten festning for å ta dagen siste post. Ikke stort å si om dette, men utsikten var fin og dagen var endelig over. Men uten skitur

Men hvordan går det egentlig med mauren, tar vi hensyn til den eller tramper vi ivei uten overhode å tenke på den

[eaa]

Jeg liker ikke maur, men unngår å tråkke på dem lell.

Jeg fanger forvillede humler og hveps i vinduskarmen med en tom fyrstikkeske, og slipper dem ut.

Og det har jaggu hendt at hvis jeg oppdager ei innestengt flue mellom varavinduene,

så åpner jeg disse og slipper den ut - eller inn.

Og jeg skrever alltid bevisst og konsentrert over mogopene,

og lister meg på skarpkanten av skosålene mellom hvit- og blåveisteppene.

Det eneste jeg synes å tråkke på er lyng og grasplenen.

Samt en og annen "storkjeftet " urbanist her inne!