Prosjekt 2000: Skjåk-fjellene fra Lom til Bismo via Trulsbu

[Gunnar]

Skjåk-fjellene fra Lom til Bismo via Trulsbu: Hesteskotraversen over Lomseggi, Hestbreapiggene, Holåtindene og Hestehøgdi

Akklimatiseringseffekten fra Aconcagua-turen i romjula er definitivt borte ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=10813&highlight= ) Men formen og vekten har jeg holdt ved like. Det blir plutselig attraktivt å teste formen når det slår til med et stabilt høytrykk over Sør-Norge i slutten av april 2008. Den 94 km lange hesteskotraversen fra Lom over Lomseggi, Hestbreapiggene, Holåtindene og Hestehøgdi til sandtaket i utløpet av Lundadalen (ovenfor Bismo) er et svært verdig prosjekt. Det overgår etter min oppfatning den klassiske og populære vårskituren fra Loen over Skålatårnet, Tindefjellsrekken og Jostedalsbreen til Fjærland.

Mens det går tog av skiløpere over Jostedalsbreen i mai og juni, er det bare 10-15 innførsler i året i hytteboken i sentraltliggende Trulsbu innerst i Lundadalen. Om lag én av disse innførslene er rapport om fullstendig eller delvis travers av tinderekkene som starter i eller slutter fra Lom eller Bismo. Sjansen for ikke å se et eneste menneske er mao. gode under de 3-5 dagene det gjerne bør ta og bestige de 17 2000-meterne underveis. I hvert fall hvis man planlegger å gå solo og trenger sikkerheten i å ta med leirutstyr. Slikt blir det ryggsekk av.

Hesteskotraversen i Skjåkfjellene gir en total stigning på 4400 høydemeter om alle de 17 2000-meter toppene underveis bestiges. Fra Lom til Trulsbu er det 13 topper, 54 kilometer og 3000 meter stigning. Fra Trulsbu til sandtaket ved utløpet av Lundadalen (ovenfor Bismo) er det fire topper, 40 kilometer og 1400 meter stigning. Godt vær er en forutsetning for å lykkes. Gode snøforhold vil kunne redusere bruken av krefter betraktelig. På denne hesteskotraversen venter man på de perfekte forhold om man har til hensikt å gå den i en omgang.

Første dag: Jeg legger ut fra toppen av boligfeltet overfor Lom sentrum (500moh.) Tidlig ettermiddag i strålende sol. Det er å be om gjennomslagsføre opp gjennom skauen. Slikt tar tid. Desto mer inspirerende er det å toppe ut på ca. 1300 moh. og ta på skiene. På vårskiturer er det lurt å holde seg unna sør og vesthellinger sent på dagen om man vil ha det beste føret. På nordsiden av Lomseggi er det lenge en bred balkong av en fly som gir glimrende føre og fremdrift med halvfellene til Åsnes. 21.00 står jeg på traversens første 2000 meter – Storivilen på 2068 moh. Både klokka og navnet – en stor hvil – er en oppfordring til å ta en lang pause. Jeg slår opp Bibler-teltet i en strålende solnedgang og et panorama som favner Rondane i øst, Reinheimen og Dovrefjell i nord, Lodalskåpa i nordvest og Jotunheimen i sørvest. Jeg ser på et ”kart” over 2000-meterne i Norge i samme målestokk som virkeligheten.

Andre dag: Det er alltid en ting man glemmer på tur. Denne gangen er det solkrem. Jeg blir pinlig oppmerksom på dette da de første svetteperlene pipler frem i pannen på høyde med Lendfjellet. På Molduhøe (2044 moh.) tar jeg på meg anorakkhetten. Ikke fordi det er kaldt, men for å verne topplokket mot den drepende solen. Ned fra toppen motstår jeg fristelsen til å teste ut telemarksformen. Risikovegrende strategier er oppskriften når man går alene med tung sekk. Jeg begynner å bli fornøyd med Lomseggen når jeg topper ut på den tredje og siste toppen – Hesthøi på 2021moh. Så langt har jeg ikke sett et menneske eller et skispor. Men på vei opp mot den østligste utløperen av Hestbrepiggene slutter jeg meg til skisporene fra Netosetrene. Like greit. Jeg begynner å bli sliten, men når omsider topp-platået på massivet ved 19.30-tiden. Etter en rask tur innom Høgset (2103moh.) og Austre Hestbreapiggen (2132moh.), camper jeg på Midtre Hestbreapiggen (2160moh.). Før leggetid rekker jeg å rekognosere nordeggen ut til Store Hestbreapiggen (2172moh.). Jeg ligger uanstendig komfortabelt i 10 minusgrader og vindstille på over 2000 moh. Med dununderlag, vinterpose og dunjakke kan det ikke gå feil.

Tredje dag: Østflanken på nordeggen ut til Store Hestbreapiggen bør i godt vårvær enten gås tidlig om morgenen eller sent på ettermiddagen når flanken har fått frosset seg fast igjen. Jeg startet litt sent, og likte meg dårlig på de 200-meterne med solmyk sneflanke på ca. 30 grader. Snøbalkongene var derimot bare artige å gå. På vei til Store Hestbreapiggen bestiges topp 2131 moh. som ren bonus. Kroppen kjennes lett nå som sekken er av skuldrene. Topplokket på den nye Norrøna Nansen-sekken fungerer utmerket som rumpetaske.

Vel tilbake til leiren på Midtre Hestbreapiggen pakker jeg sekken og begir meg av gårde langs flya mot topp 2143moh. Forsiktig renner jeg ned til skaret øst for topp 2051moh. Nydelige kjøreforhold i denne nordvesthellingen. Dette markerer starten på den vestligste delen av Hestbreapiggmassivet. Men først gjør jeg en avstikker mot nordøst til Låven på 2012 moh. Igjen er det deilig å sette igjen sekken.

Vel tilbake går jeg raskt over topp 2051moh. før jeg monterer skiene langs sekken og labber opp mot Vestre Hestbreapiggen (2139moh.). Det er en bratt, men tilsynelatende stabil østvendt breflanke med to innlagte horisontale bånd (breglepper?). Det er heretter det blir spennende: Vel oppe på en skulder få titalls meter under toppen må jeg passere en 50-70 meter lang horisontal snøegg. Eggen har et skredutsatt lag av fokksnø på toppen som jeg liker dårlig. (Skredulykken i Alpene for to år siden har gjort meg forsiktig ( https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6347&highlight= ) Jeg er heller ikke tiltrukket av konsekvensene ved fall. Det som avgjør saken er likevel mangelen på stegjern og isøks. Med et tårn av en sekk med ski på ryggen velger jeg å snu.

Men toppen er på ingen måte oppgitt: Vel tilbake i skaret omgår jeg Vestre Hestbreapiggen greit på nordsiden slik at jeg når skaret på ca. 1975 moh. mellom Vestre (2139moh.) og Vestraste Hestbreapiggen (2078moh.). Herfra bestiger jeg begge topper lett uten sekk. Jeg har på forhånd gjort den vurdering at jeg må komme meg ned til Trulsbu (1290moh.) via nordvestsiden av Vestraste Hestbreapiggen og ned noe som skal vise seg å bli en rasutsatt og delvis steinsatt snøflanke ned mot det lille brevannet rett vest for vestraste Hestbreapiggen.

Men hvorfor ikke forlate skaret sørover ut på Høybreen, og dreie vestover og nordover ned til Trulsbu? Fordi denne utgangen av skaret er helt blokkert av en 10-20 meter høy skavel i hele skarets lengde. Dette var en strek i regningen.

Er ikke en travers av Vestraste den mest elegante veien ut av Hestbreapiggmassivet? Utvilsomt. Men det er sent og jeg har mer enn berettiget mistanke om at den smale og bratte sørvesteggen på Vestraste Hestbreapiggen vil være for risikabel å gå på vinterføre – med min utrustning. Den er regnet som mer utsatt enn sørøsteggen på Vestre Heatbreapiggen som jeg nettopp valgte å trekke meg fra.

Jeg når Trulsbu 21.00. Hytta er varm etter et hyttevaktbesøk for to dager siden.

Fjerde dag: Jeg skulle ha gått videre i dag, men været er for godt til det. Ingen gjenglemt solkrem i hytta. Ansikt, hals og ører er peon-røde og trenger en dag i skygge. Jeg bruker dagen til å fråtse i mat. Klokka 20.00 får jeg besøk i ødemarken. Gry fra Voss kommer via Lundavannet med polarhunden Santos. Den er ni måneder, men kunne spist meg til kvelds hvis den ville. Jeg liker hunder, men ikke så godt at jeg vil studere dem fra innsiden. Heldigvis har Gry tatt med mat til hunden.

Femte dag: Jeg får låne solkrem av Gry, og setter nesen mot nord opp til Holåbreen. På 1800 moh. setter jeg igjen sekken og bestiger Vestre (2039moh.) og Midtre (2047moh.) Holåtindene (Øste Holåtind har jeg besteget før og blir et salderingsprosjekt). Jeg koser meg over hvor lett terrenget forseres uten sekk. Nå gjenstår en etappe på drøye 25 kilometer ut av fjellet til sandtaket ved utløpet av Lundadalen. På veien plukker jeg med meg den siste 2000-meter toppen – Hestedalshøgdi på 2078moh. Det er som å gå på Lomseggi igjen. Jeg følger Hestedalshøgdi ned til Grjotådalen, og derfra ned til Lundadalen rett sør for Lundadalsseter. Herfra er det fem kilometer på grusvei ut til grustaket ovenfor Bismo. Turen avsluttes med taxi til Lom.

Turens flotteste øyeblikk: Teltovernattinger på Storivilen og Midtre Hestbrepiggene.

Mest strevsomme etappe: Lomseggi pga. oppstigning og seig lengde

Mest risikable moment: Nedstigning til lite brevann i sørvestvendt flanke rett vest for Vestraste Hestbreapiggen.

Største overraskelse: At skaret mellom Vestre og Vestraste Hestbreapiggen var stengt av skavel i sør, og dermed ødelegger for en risikofri nedgang til Trulsbu. Hvor lite mat jeg trenger på dagtid.

Fineste skiføre: Nordsiden av Lomseggi fra 1300 moh. til Storihvilen, og fra Holåbreen til Hestedalshøgdi.

Mest positive utstyrsopplevelser: GPS, dununderlag, Stetind skistøvler, kortfeller, dunjakke

Gunnar

[agno]

Snakk om å treffe med drømmeværet på det som fortoner seg som en drømmetur. Du husker sikkert solkremen neste gang ?

[Håvard]

Slike turer fortjener jammen å tas i slikt vær som du fikk Gunnar.

Nesten pussig at ikke flere besøker Trulsbu iløpet av året, og spesielt på denne tiden.

Dog, forstår godt at de fleste kanskje ikke velger startetp din med full oppakning.

Sprekt å starte fra Lom

[oyvindbr]

Den turen der har jeg drømt om lenge! Helt enig i at den må være flottere enn Josten på langs pluss Loen-Lodalskåpa. Kanskje mer dramatisk helt der oppe i Nordfjord, men totalt sett gir den Skjåkfjellrunda så mange flere topper og positiv ensomhet at den er nødt til å være flottest. Snakk om å treffe med været på en sånn tur. De to vestre Hestbrepiggene er noen perler!

[askogvoll]

Når jeg leste rapporten din, så fikk jeg skikkelig gode minner tilbake for ca 14 dager sider da jeg gikk samme turen selv (med unntak av lomseggen som jeg har gått tidligere i år). Hviken dato gikk du foresten turen siden du nevnte at hyttevakten hadde vært der to dager tidligere?

Alex

[Gunnar]

Når jeg leste rapporten din, så fikk jeg skikkelig gode minner tilbake for ca 14 dager sider da jeg gikk samme turen selv (med unntak av lomseggen som jeg har gått tidligere i år). Hviken dato gikk du foresten turen siden du nevnte at hyttevakten hadde vært der to dager tidligere?

Alex

Alexander,

Jeg har lest turrapporten deres og vi har ikke vært langt unna å støte på hverandre. Min tur startet ettermiddagen den 20. april fra Lom, og jeg ankom Trulsbu 22. april - to dager etter at dere og hyttevakten hadde forlatt Trulsbu.

Jeg så sporene deres hele veien fra Høgset, og spesielt la jeg merke til at en av dere brukte stegjern. Interessant at dere melder om tendenser til is/hardt føre opp sørvesteggen til Vestraste. Det tyder på at min beslutning om å ikke gå ned her uten stegjern og isøks var riktig.

Mvh. Gunnar

Fjellfoto-side: http://gunnarfermann.zenfolio.com/

[askogvoll]

Alexander,

Jeg har lest turrapporten deres og vi har ikke vært langt unna å støte på hverandre. Min tur startet ettermiddagen den 20. april fra Lom, og jeg ankom Trulsbu 22. april - to dager etter at dere og hyttevakten hadde forlatt Trulsbu.

Jeg så sporene deres hele veien fra Høgset, og spesielt la jeg merke til at en av dere brukte stegjern. Interessant at dere melder om tendenser til is/hardt føre opp sørvesteggen til Vestraste. Det tyder på at min beslutning om å ikke gå ned her uten stegjern og isøks var riktig.

Mvh. Gunnar

Fjellfoto-side: http://gunnarfermann.zenfolio.com/

Jeg var glad at Gråbein hadde med seg stegjern da vi gikk opp sørvesteggen til vestraste og laget spor til meg som bare gikk med 75 mm skisko. Jeg syntes bare at jeg jeg kjente igjen noen av de sporene som gikk over breen til Store Hestbreapiggen. Jeg regner med at da vi spiste våre fortjente burgere på Lom, så var du på veg opp Lomseggen.

Jeg ser også at du snudde på veg opp til vestre hestbreapiggen, men du har ikke vært den eneste som har snudd der. Da vi gikk ned, var det tre andre som hadde snudd på veg opp til denne toppen også dagen før vi var der oppe. Men skavlen var fin, og ikke noe spesielt utsatt (syntes vi).

Mvh Alex

[Gråbein]

Grattis med vanvittig flott tur. Selv synes jeg "Nørdre" var skumlest, altså eggen fra Midtre og ut til Nord for Midtre. Selv ved omgåinga i flanken, ved returen fra Store, skal man ha nervene under kontroll. Følgene av uhell er jo katastrofale selv om veien ikke var vanskelig.

Tror nok psyken er atskille greiere når man er to enn når man er alene også. Du gjorde flere kloke valg synes jeg.

[morten]

Tror nok psyken er atskille greiere når man er to enn når man er alene også. Du gjorde flere kloke valg synes jeg.

Tilbøyelig til å være enig med deg, samtidig kan "usynlig" gruppepress, føre til at noen presser seg litt over streken, noe som igjen en sjeldn gang fører til at ting går galt eller endog veldig galt.

[Gunnar]

Grattis med vanvittig flott tur. Selv synes jeg "Nørdre" var skumlest, altså eggen fra Midtre og ut til Nord for Midtre. Selv ved omgåinga i flanken, ved returen fra Store, skal man ha nervene under kontroll. Følgene av uhell er jo katastrofale selv om veien ikke var vanskelig.

Tror nok psyken er atskille greiere når man er to enn når man er alene også. Du gjorde flere kloke valg synes jeg.

Jeg er enig i at østflanken t/r Nordre hestbrepiggen var den mest kilne traversen, men jeg aksepterte risikoen fordi jeg bare hadde rumpetaske på meg. Det er mye lettere å hente opp en utsklidning uten mye på ryggen.

Opp mot Vestre var det ikke FØLELSEN av risiko som var særlig stor (jeg registrerte at noen - dere - hadde gått der før). Det var snarere en ANALYTISK vurdering av at jeg ikke ville klare å ta inn en utsklidning med 25 kilo på ryggen og at det momentet man får ved å TRILLE ned en fjellside med ski på sekken er enormt. Jeg rev av to hamstringmuskler i mars 2006 på nettopp det (gikk i spagaten i snøskred ).

Summa sumarum: Jeg vurderte SANNSYNLIGHETEN for fall som litt større mot Nordre enn opp Vestre. Derimot opfattet jeg KONSEKVENSEN ved fall som større fra Vestre - primært pga. den store sekken.

Du har helt rett i at man ikke kan akseptere så stor risko når man går alene. Samtidig er det mye lettere å disponere kreftene riktig når man ikke behøver å ta hensyn til variasjoner i form og dagsrytmer med flere på tur. Men ingenting er som et inngått og samkjørt lag på tur. Fordelen er klare når det trengs å brøytes f.eks.

Akkurat nå legger jeg heller her i Møllebakken 39C i Trondheim. I pausene suger jeg fortsatt på inntrykkene fra traversen. Jeg er sikker på at dere gjør det samme.

Mvh. Gunnar