Årets påsketur

[ods]

På grunn av div forpliktelser ble det en kort fjellpåske i år. Gikk fra Rustadsetra opp til Krossbu på ”palmefredag” kveld i strålende måneskinn med Jupiter i nesten samstilling med månen i sydøst og med Venus på vesthimmelen. Men skareføret spiste skismurning helt ned til grunnsmurningen og vel så det. Lørdag skulle vi gå til Skogadalsbøen med innlagt bestigning av Fanaråken. Oppe på breen så vi at sommerruta fra Sognefjellet syntes sperret av en hengeskavl øverst oppe. Vi holdt derfor ut til venstre og opp en bratt snøbakke som under andre snøforhold ville ha vært meget skredfarlig. Oppe på kanten kom vi inn på sommerruta fra Keiserpasset hvor noen av oss satte fra oss skiene og gikk til fots. Gledet oss til å gå inn i en av hyttene på toppen for å spise lunchpakken i den sure vinden, men den ene hytta var bare en eneste snøklump, mens på den andre stakk øverste kanten av døra så vidt opp av snøen. Vi satte i gang å grave, men da vi kom ned til låsen ble vi skuffet. Det var ikke DNT’s standardnøkkel. Så måtte vi sitte ute i blåsten og spise. Mens vi satt der tyknet det skikkelig til. Utover ryggen ante vi så vidt stupkanten som vi holdt oss på trygg avstand fra. Traff perfekt skiene og nedgangsvarden. Tok skiene på sekkene det første bratte partiet ned mot Keiserpasset hvor sikten hadde bedret seg betydelig. Da vi halvveis nede skulle spenne på skiene, mistet en av damene den ene skia. Heldigvis klarte hun å følge den med øynene til den stoppet laaangt nede. Mens vi andre kunne utnytte høyden utover mot Keiserpasset, måtte hun og kompisen gå den lange veien ned til bunnen for å hente skia og gå flatt og motbakke ut mot passet. Den lange fjellsiden ned mot Utla på det beinharde føret ble en prøvelse for leggmuskulaturen som var stappfull av melkesyre da vi endelig var kommet ned.
Søndag skulle vi gå til Fondsbu via breene med innlagt bestigning av noen totusenmetringer. Innover Skogadalen tyknet det til samtidig som vinden økte på. De fleste av oss fant det lite hensiktsmessig å legge opp Skogadalsbreen som vi ikke kunne skimte i snødrevet. Men Dag som er en skikkelig spreking, ville prøve. Vi syntes det var ille at han skulle gå alene, så etter litt diskusjon tilbød Bjørn seg å slå følge med ordene: ”Det er bedre at to faller i bresprekken enn bare en”. Vi andre fire fortsatte oppover dalen hvor planen var å ta oss over til Bygdinsiden via øvre Mjølkedalsvatn som for øvrig før i tiden ble demt opp av Mjølkedalsbreen og ga flom i Mjølkedøla med jevne mellomrom. Det ble skikkelig tett etter hvert, og i motvinden var skiene og en og annen stein det eneste som brøt den hvite ensformigheten. Cruxet var å finne oppgangen til høyeste passet og kartet måtte stadig konsulteres. Ingen av oss hadde gått denne ruta før. Da vi etter å ha krysset oss opp en fjellside uten å se noe som helst, følte at skiene begynte å gli nedover igjen, skjønte vi at vi var i riktig pass. Vel en time etter at vi nådde Fondsbu, kom Dag og Bjørn. De hadde blitt slått ned av vinden oppunder Skogadalsbreen og måtte returnere til vår rute med uforrettet sak.
Uværspåsker har noe fascinerende over seg. Man kommer heim til byen og våkner til en solfyllt morgen med fuglesang og med skogbunnen ovenfor huset farget i blått av tepper av blåveis, mens en lar tonene fra ”Våren” fra ”De fire årstider” av Vivaldi fylle ens sinn. For en kontrast til opplevelsen for bare et par dager siden hvor en slet seg fram i kuling og snødrev, så nært i tid, men så fjernt i setting. Norge er i sannhet et fascinerende land.

[Erling]

ods skrev:

Gledet oss til å gå inn i en av hyttene på toppen for å spise lunchpakken i den sure vinden, men den ene hytta var bare en eneste snøklump, mens på den andre stakk øverste kanten av døra så vidt opp av snøen.

Jeg var på toppen av Fannaråken på ski i pent vær en 17.mai. Man kunne ikke se at det var hytter der hvis man ikke visste det. Den øverste var borte i snøen, mens den nederste var som en snøhaug. Det var enkelt å gå opp på taket av den.