Canyonlands, Utah – et eventyrlig turlandskap i ørkenen

[Ole-Petter]

Canyonslands i Utah er visstnok ikke så kjent, selv ikke blant turvante amerikanere. Nasjonalparken overskygges av sin langt større og mer kjente storebror 5 timer lenger mot sørvest, Grand Canyon. Min erfaring var at 8-timersturen i Canyonlands ga langt mer utbytte enn utsikten omtrent fra bilvinduet i Grand Canyon.

Canyonlands består av tre deler, The Islands in the sky, The Maze og The Needles – og det var sistnevnte, med sine vanvittige spir og tårn i sandstein, som ubetinget tiltrakk seg min oppmerksomhet. Heldigvis var det akkurat hit min amerikanske gode venn ville ta meg med; til sitt favorittområde.

Inngangen (bilveien) inn til parken var formidabel, med 50-100 meter høye steile rødbrune klippevegger, et eldorado for klippeklatrere, med muligheter for å gå nye ruter et helt liv og vel så det. Etter hvert som vi nærmet oss Needles ble det dirt road, der man vel kunne gått nesten like fort som vår Cheverolet Avalanche kunne ta seg fram på de svingete smale veiene.
Vi stoppet naturlig nok på P-plassen ved Elephant Hill, selv om det gikk en vei videre. Men denne var en såkalt 4WD-road, en av Amerikas mest utfordrende veier av sitt slag. At biler skulle kunne ta seg fram her, var langt over min fatteevne, men symboliserte også en annen kultur; det at man i det hele tatt kan drive med slike aktiviteter innenfor en nasjonalpark…Utenkelig i Norge.

Vi la igjen vindjakke og ekstra varm jakke, ting jeg normalt alltid har med meg. Vinden var omtrent fraværende i dag, og temperaturene lå alt på nærmere 20 grader. Om sommeren er det nesten umulig å gå turer i området, på grunn av varmen og mangelen på vann. Vi tok med oss 4 liter væske – anbefalt dagsbehov – i sekken, hvorav halvparten var Gatorade, for saltet sin del. Litt ost, norsk sjokolade og litt brød og kjeks fikk også god plass i en unormalt slunken sekk – og jeg som hadde vært på skitur i Huldreheimen bare noen dager tidligere…Nå sto ørkenvandring for tur!

Landskapet var ubeskrivelig spennende å gå i, og jeg gjør ingen flere forsøk på å beskrive dette – bildene får tale. Man lurte alltid på hvor i all verden stien svingte seg rundt neste hjørne, i et landskap som var veldig forrevent og uoversiktelig. Heldigvis var merkingen med små steinvarder svært pålitelig der hvor tråkket var utydelig, og antydninger til feil tråkk sperret med en liten trestamme og lignende. Stiene ble gått opp og sjekket ukentlig av lokale rangere.

Høydepunktene
Min venn ville vise meg tre flotte steder i The Needles; som vi ville rekke på en dag om vi holdt jevn og god fart. Først ut var Chesler Park, et flatt ørkenlandskap omringet av stupbratte klipper og pinakler, alle fra 40-100 meter i høyde. Videre gikk vi til Joint Trail, en utrolig lang og smal sprekk rett gjennom berget, med stupbratte 10 meter høye vegger, og stort sett nydelig sand i bunnen. Her var det behagelig kjølig å gå, og en artig avslutning, da vi svingte til høyre og gikk gjennom en hule på rundt 50 meters lengde. Vel ute i dagslyset igjen prøvde vi for moro å gå tilbake langs denne lange sprekken oppe på fjellet. Det viste seg å være et bortimot umulig foretak pga det forrevne landskapet – egentlig som forventet.

Til slutt – det ultimate høydepunktet – var det to timer i bunn av en canyon inn til Druids Arch. Jeg forventet mye, og så etter hvert at noe ”var på gang” – men ble likevel lamslått og fascinert av dimensjonene på denne enorme pinakkelen med hull i. Den må ha vært 3-400 meter høy, og hullet gigantisk. Dessverre var det skarp klatring for å komme opp til dette. Visstnok er det (fram til 1992) i følge en nettside bare to klatrelag som har klatret til topps på Druids Arch, og det krever teknisk klatring, ikke minst på den utoverhengende siste delen.

Dyktig imponert av denne ”trollmannens bue” bar det tilbake til bilen igjen, men det var ingen kjedelig retur. Stien gikk opp og ned, til høyre og til venstre i ett kjør, alltid omringet av flotte stupbratte sandsteinsklipper, spir og pinakler – virkelig et annerledes turområde for en klassisk Jotunheimvandrer, dette!


Oppsummerende tips:
Se http://www.nps.gov/cany/

Beste tid for turer i parken er våren og høsten. Om sommeren blir det for hett.

Atkomst: Ingen store flyplasser i nærheten. Vi kom fra Albuquerque, New Mexico, 5-6 timer unna i bil. Muligens er Denver i Colorado et alternativ. Men å leie bil i USA er ganske billig…

Avgift for å komme inn (ikke all verden) i parken, og teltovernatting inne i parken må bestilles og betales. Besøker man mange nasjonalparker i USA i løpet av et år kan et multipass/freepass til rundt 80 dollar meget snart tjenes inn!

Vann er det store stikkordet. Alt må bæres inn, og med 4 l dagen som minimum, blir det for vekt av det. Fordelen er visstnok at teltet ofte kan droppes, da det er mange naturlige klippeoverheng å finne, og sannsynligheten for nedbør mikroskopisk. Men litt varme klær til natten vil trenges. Det kryper fort ned mot 4-5 grader om natta selv i starten av april, og enkelte steder i skyggen lå det rester av snø oppe i klippeveggene!

Nærmeste hotell er i den lille byen Montecelli. Greit hotell med basseng her, og enkel amerikansk frokost inngår i prisen. Montecelli ligger tre kvarter unna inngangen til parken.

Grand Canyon ligger 5 timer unna med bil, og er naturlig å ta med seg, når en først er i denne delen av USA.

[mattings]

Slikt landskap som dette er drømmen for en geolog-spire slik som jeg er! USA har masse interessante sedimentære bergarter som vi mangler totalt her i Norge. Det nærmeste vi kommer er på Svalbard. Spennende med et landskap som er noe helt annerledes enn det man er vant med fra hjemlandet. Men det ser litt tørt ut ja...

[kjesso]

Fin rapport og fine bilete, Ole-Petter. Eg var i området for tjue år sidan, og var då innom dei fire andre nasjonalparkane i Utah - det ser ut som om eg burde teke med meg den siste òg.

Var du innom i fleire? Både Arches og Bryce Canyon var svært flotte.

E

[Mayhassen]

Så stilig ut detta! Selv vært i Grand Canyon, men var ikke helt sånn som dette (ikke brydde jeg meg så mye om dype daler og tøffe pinakler den gang heller..)

Synd ikke bilder kan rettferdiggjøre størrelsen på den pinakkelen, men når du sier den er så høy så kan man jo begynne å sammenligne med noen stup i Jotunheimen og da begynner jeg å forstå hvilket mektig syn dette må ha vært!! Et eldorado for buldrere her vil jeg tro!

Druide er forresten ikke en trollmann, de var vel heller prester, dommere, leger etc så jeg likte ikke oversettelsen din

[Lyngve]

Var i Arizona og Utah selv i 2000, og ble mektig imponert over de flotte nasjonalparkene der. Den Druids Arch kan da vel ikke være 3-400 meter høy. Da må bilde lyve veldig mye. Ser ikke høyere ut enn max 50 meter

[vertikal]

Denne har noen opplysninger om størrelsen:

http://www.archesuk.com/html/utah-arches_17.html

Den største åpningen skal være 87 fot høy og 20 fot bred. Regn ut resten selv.

[Nils]

Denne har noen opplysninger om størrelsen:

http://www.archesuk.com/html/utah-arches_17.html

Den største åpningen skal være 87 fot høy og 20 fot bred. Regn ut resten selv.

Når 87 fot tilsvarer 26.5 m, ja da er Lyngve trolig ikke langt unna i sitt anslag...

Takker for et innblikk i et totalt annerledes og fascinerende landskap enn man er vant til her hjemme Ole-Petter!

[Ole-Petter]

Takk for korreksjoner på høyden. Jeg så på GPS-en, og målte ut fra bunnen i canyonen. Vi gikk et stykke opp for å komme til foten, men herfra og opp var det da minst to-tre meget solide taulenger. En annen ting er jo; hvor er "bunn". Bildet jeg tok fra siden, ble tatt lenger ned, så da snakker vi om godt og vel to hundre meter.

Bildet vi ser på nettsiden, som måler størrelsen på hullet, lyver også om høyden på en annen måte, da det i nedkant av bildet er begynnelsen på en betydelig kløft som skiller fotografen og buen - så igjen; hvor er bunn? Det er vanskelig å ta gode bilder av så store objekter på såpass kloss hold - bare for å forsvare mine antakelser litt..

Takk også for presisjon i oversettelse av ordet druide, som er en keltisk prest heller enn en trollmann.

[Lyngve]

Takk for korreksjoner på høyden. Jeg så på GPS-en, og målte ut fra bunnen i canyonen. Vi gikk et stykke opp for å komme til foten, men herfra og opp var det da minst to-tre meget solide taulenger. En annen ting er jo; hvor er "bunn".

Hvor er bunn?

Vanlig å måle fra høyeste "skar" vil jeg anta. Som en primærfaktor m.a.o

Hvis ikke vil jo f.eks søre nåla på Knutsholstind måtte måles fra bunnen av dalen også, og det blir jo helt misvisende.

Og i overført betydning; man måler jo ikke penislengde fra tærne