Uværstur til Hallafjellet 1950 moh.

[snilen]

Arbeidet ville det slik at jeg skulle være i Kina i påsken, og i Kina feirer man ikke påske. Påskeferien ble derfor avspist til en helt vanlig helg. Etter litt studier av kart og mulige reiseruter fant jeg ut at å komme seg til Hallafjellet var overkommelig. Langfredag ettermiddag satte jeg meg på et fly fra Shanghai ut til vulkanøya Jeju. Flyturen tar kun en time. Det var endel skjemaer å fylle ut for innreise til Sørkorea og jeg så for meg en kø ved passkontroll og slikt. En stappfull Airbus med et parhundre mennesker om bord hadde landet, men 199 av dem skulle videre til Taipei, jeg var den eneste av passasjerene som skulle til Jeju. Dette reisemønsteret skyldes uvennskap mellom folkerepublikken Kina og republikken Kina(Taiwan). Det går ingen direkteruter mellom Kina og Taiwan, så man må alltid innom et annet land for å reise mellom Kina og Taiwan. Jeju blir derfor mest som en transit-flyplass å regne. De kikket litt på ekstra på denne ene personen som reiste fra Pudong til Jeju, men jeg ble da sjekket og funnet i orden.

Vel gjennom passkontrollen ble jeg møtt av Elin som er en av driverne av gjestehuset jeg hadde bestilt meg plass på. Elin og Amin driver gjestehuset Letsgojeju, og var noen svært hyggelige mennesker som ga personlig sørvis til alle. Å bli hentet på flyplassen og utstyrt med en masse praktiske tips for å ta seg frem i dette landet var svært nyttig, i et område der få behersker engelsk og skriftspråket også er av det umulige slaget. Noen kinesiske gloser var heller ikke til særlig nytte. Så herved anbefales stedet på det varmeste. Det var billig og bra, og jeg traff en del andre nasjonaliteter der, fra Hong Kong, Sverige, Singapore og England. Artig internasjonalt miljø og hyggelig atmosfære. Oppholdet ble bestilt via internett på http://www.hostelbookers.com/ . Stedet har også en egen webside på http://www.letsgojeju.com/ Jeg fikk æren av å være første nordmann som besøkte stedet.

På fjellet valgte jeg å gå opp fra Gwaneumsa. Ruta starter på ca 600 moh og det er jevn stigning det meste av veien. Noen bratte partier er det, og også noen få bratte nedoverbakker, så det er nok av høydemetre på denne turen. Stien er godt tilrettelagt hele veien, men etter å ha gått ca 1/3 av turen møtte jeg snø, og det var stort sett vassing i meterhøy snø videre til toppen. Helt oppe på toppen var det bart og svært vindfullt. Det er mange som går på dette fjellet året rundt, så snøen var hardpakket og isete. Jeg tråkket ikke igjennom, men det var godt å ha noen enkle stegjern som jeg kjøpte ved startpunktet. Anbefalt tid for å gå på dette fjellet er mai måned og om høsten, så jeg var ikke helt heldig med verken vær eller føre, men sto da på toppen etter 2,5 timers vandring. Mine erfaringer med bruk av stegjern er nå utvidet, etter å ha brukt tingestene både i Uganda, Kongo, Argentina og Sør-Korea. Kanskje jeg forsøker i Norge også en vakker dag?

På toppen tok jeg en runde rundt kraterkanten og gikk også ned det bratteste partiet av en av de stengte rutene på fjellet. Dette var nok ikke helt lovlig, men tror ingen så meg i tåka. Det sto noen skilt der, men de var kun på koreansk så jeg skjønte ikke hva det betydde. Her var det tilrettelagt med innhugde trinn i svabergene på de mest utsatte stedene og det ville nok vært vrient å ta seg frem her under de rådende forhold uten tilretteleggingen. Det var nesten som en Via Ferrata. Opp tilnærmet loddrette svaberg gikk det, med beina i tilhugde trinn og holde seg fast i kjettinger og tau. Ruten var stengt for noen år siden, så sikringene var litt i forfall, men de holdt da.

Ned igjen gikk jeg den mer brukte Songpanak-ruten. Her møtte jeg horder av koreanere som skulle til topps i tåkehavet. Plutselig møtte jeg ikke flere. Det er nemlig et kontrollpunkt et stykke nede i lia, og har man ikke nådd dit til 12:30 får man ikke lov å gå lenger. De vil ikke ha noen som svimer rundt i fjellet her i kveldsmørket. Det er med andre ord ganske så regulert.

Jeju er en vulkansk øy som kan minne litt om Tenerife i halv størrelse. Det er greit å komme seg rundt med buss, og også kurant å leie bil ble det sagt. Trafikken her er enklere enn en del andre asiatiske land jeg har vært rundt i. Det bor en halv million mennesker her på øya, som ligger 90 km syd for Sørkoreas fastland. Øya er et yndet feriested for koreanere og også andre nærliggende nasjonaliteter. Utover fjellet er det en mengde turistattraksjoner her for enhver smak. For å kompensere for turen opp i stor høyde tok jeg en guidet tur med undervannsbåt for å se på fisker, korallrev og skipsvrak dagen etterpå.

Som en kuriositet vil jeg nevne at denne toppen ligger nær antipoden til Aconcagua som jeg var på for en drøy måned siden. Selv om det stort sett bare er Stillehavet mellom disse 2 er toppene, er det like langt å reise over Stillehavet som andre veier rundt kloden. Man kan fort bli forledet til å tro at det ikke er så langt om man sitter med et flatt verdenskart foran seg, men med en globus ser man avstandene bedre.

 

[Mayhassen]

Takk for en rapport fra disse traktene Snilen. Samler du mye på nasjonstopper?

Artig å kunne lese litt fra andre steder i verden enn de standardtoppene der ute som "alle" skal opp på.

Synd med været, er tydligvis endel likheter til tross alle ulikhetene

[snilen]

Det er jo greit å svinge oppom en nasjonstopp når man ikke er så fryktelig langt unna. Nasjonstopper er ganske variert, jeg har besøkt topper av denne kategori i området 170moh-6962 moh. Dessuten trenger jeg å komme vekk fra denne kinesiske storbyen iblant. Den kinesiske nasjonstoppen er nok i høyeste laget for meg. 7000 meter er grensen for meg, høyere opp vil jeg ikke. Forsøker jo også å oppleve andre kvaliteter ved landene enn akkurat det høyeste fjellet. Livet er ikke bare fjell.