Leirungskampen, Midtre og Austre Leirungstind 05.10.07

[Busken]

Jeg forlot asfalten ved Heimdalsmunnen på Valdresflya idet det lysnet fredag morgen og knallet innover i retning Leirungsdalen. Første stopp kom etter ca 12 sekunder da den første åa skulle krysses. Vannføringen var liten men steinene glassert av is så det tok litt tid å komme over men etter noen krumspring var det klart for å legge av gårde mot dagens mål inne i den lange dalen. Et av dagens aktuelle mål, Austre Leirungstinden var allerede i sikte som en liten trekant som stakk opp over Tjønnholsoksle.Vel vitende om at innmarsjen var lang var det bare å trå på innover og da Raudhamran var passert dukket de første vite toppene opp på venstre siden. De var badet i rosa morgensol og allerede nå var det klart: det var verdt å stå opp kl 5 for å oppleve dette. Etter tre og en halv time med stadig nye inntrykk av flere Kalvehøgder, Skarvflytindar og Leirungstindar, Mugner og Munker akkompagnert av lemenkvitter og bekkebrus fra Leirungsåe, stod jeg endelig ved foten av Leirungskampen. Det øvre Leirungstjønni var dekket av en tynn rimete ishinne i kontrast til det nedre Leirungstjønni som ligger nøyaktig 100 høydemeter lavere og som var helt grønt og isfritt.

Leirungskampen så brutal ut fra dalen, men jeg hadde tenkt å prøve å komme meg opp. Jeg tenkte først å gå helt forbi den og opp langs ryggen på nordvestsiden, men da jeg kjente på snøforholdene ved foten av fjellet bestemte jeg meg for å prøve å gå rett opp nordflanken i noen nesten sammenhengende snøfelt som ledet opp til øvre del av ryggen. Snøen hadde festet seg godt og limt sammen det som var av løse steiner så utfordringene de første hundre høydemetrene bestod mest i å jobbe mot tung pust og sure lår. Lenger opp i lia ble det såpass bratt at isøksa var god å ha men det gikk greit opp den skyggefulle flanken og belønningen da jeg kom opp på ryggen var en utrolig utsikt mot Torfinnstindane og varmende sol i ansiktet.

Det var enkelt og overraskende flatt den siste biten opp til det første toppunktet. Deretter lett klyving ned og opp og ned og opp til jeg stod på selve Kampen. Igjen hadde jeg god hjelp av snøforholdene for jeg hadde lest at det skulle være løst i dette området, men denne dagen var det som å gå i en velmurt trapp med litt snø på. Jeg unte meg et kvarter på toppen med noe fotografering, et par telefoner og prøvde å suge til meg det jeg kunne av den fine utsikten både tilbake gjennom de tolv kilometrene jeg hadde trasket gjennom Leirungsdalen, mot Svartdalen med Mesmogtind, Kvitskardstind og Svartdalspiggane på den ene siden og Vestre Leirungstind og Knutsholstindane på den andre siden. Tvers over Leirungsdalen kunne jeg så dagen neste mål, Midtre og Austre Leirungstind.

Jeg fulgte de samme sporene ned igjen til Svartdalsbandet og gøv løs på lia opp mot Midtre som på avstand ser temmelig stusselig og ubetydelig ut der den ligger mellom Austre og Vestre Leirungstind som begge ruver godt i terrenget. Lia ble drøy og jeg justerte ned dagens mål slik at jeg ville være fornøyd om jeg fikk tatt denne toppen og for første gang se Knutsholet fra denne siden. I løpet av turen opp her skremte jeg opp 5-6 ryper og jeg tenkte at her kan de føle seg trygge. Ikke mange rypejegere går helt inn hit. De siste hundre høydemetrene til topps var relativ bratte og jeg satte igjen sekken ved ca 2020 moh og fikk igjen bruk for øksa i de bratte snøfeltene.

Vel oppe på toppen av Midtre hadde jeg fin oversikt over Skarvflytindane og Knutsholstindane rundt Knutsholet og et fint tilbakeblikk mot Leirungskamen på andre siden av Leirungsdalen. Den høye og steile østeggen til Vestre Leirungstind gjorde inntrykk og Austre lokket meg og satte meg i tvil. Skulle jeg prøve å rekke denne også? Det kunne gå hvis jeg var effektiv. Det ville bli en kamp mot mørket. Litt fristende var det også å safe og tusle rett ned i dalen. Jeg skled ned igjen snøfonna, plukket opp sekken og rundet østryggen av Midtre til jeg kom på oversiden av den lille breen som ligger under. Etter mye fram og tilbake opp i hodet valget jeg å ikke gå den bratte ryggen direkte mot Austre. Jeg begynte å bli litt sliten i nepa og ville ikke utsette meg for utsatt klyving nå som jeg var alene. Skulle jeg holde høyden helt til sørøstryggen, sette igjen sekken og beine opp og ned her? Hørtes langt ut og dessuten var det ikke spesielt ok å gå på skrå i flanken så langt. Løsningen ble å skrå oppover flanken på diverse mer eller mindre bratte snøfelter og jeg kom opp på sørvesteggen ca 50 høydemeter under toppen. Derfra var det litt enkelt klyving og romslig egg til den store varden. Det føltes meget godt å endelig nå denne toppen. Det var lenge siden sist en topp føltes så fortjent. Eneste tegn til liv var noen harespor.

Nå gjenstod en lang hjemtur. Denne måtte bli effektiv for det skulle være ca 2,5 timer til mørket kom. Nedturen hadde jeg studert fra Leirungsdalen på vei innover og jeg skled og spratt og ålte så god jeg kunne ned sørøsteggen. Deretter litt småjogging flatt langs Skarvfløybreen og deretter skrånet jeg ned i lia i større snøfelter. Høydemetrene raste og det jeg skulle komme innpå en rygg nedmot Leirungsdalen skjønte jeg at noe var galt. Ryggen kom aldri. Tvert imot. Jeg fikk en søkk inn fra venstre. Dæven! Her var det bratt ned! Jeg hadde skrånet ned altfor tidlig. Dette hadde jeg ikke tid til. Valget stod mellom å stabbe meg opp igjen alle snøfeltene eller å runde i overkant av det bratte partiet. Jeg valgte det siste. Noen styggbratte snørenner virket fristende i rutsje ned under kontroll av isøksa men jeg så ikke hele trasèen så jeg måtte et stykke rundt før jeg torde å slippe meg ned på noen snørenner mellom løs stein og bratte sva. Det kostet meg ca en halvtime og litt selvtillit og vel nede i dalen kunne jeg puste lettet ut. Nå var det bare kampen mot mørket igjen. Jeg fant stien i dalen og oppdaget at denne hadde jeg nok ikke gått på vei inn i dalen. Ved å veksle mellom rask gange og småløping kom jeg med til bilen igjen en liten halvtime etter det ble mørkt.

Sett bort fra den siste orienteringsfeilen ble denne dagen den perfekte fjelldag. Det var ikke et vindpust på hele dagen og utsikten var utrolig i mange retninger i store deler av tiden. Utfordringene var akkurat passe når man går alene uten sikringsutstyr og uten mobildekning det meste av tiden.

Sesongen er ikke over…

[morten]

Sesongen er ikke over…

Nydelig tur i et kjært området. Jeg droppet tur denne fredagen, og trøstet meg med at været var nesten for bra for bilder, men tenker ikke det samme når jeg ser bildene dine. Det var jo en herlig dag! Ikke er du av de mest skvetne heller.

Ryggen direkte opp fra vest / sørvest til Austre L. har jeg ikke hørt om noen som har GÅTT. Den er sikkert klatrebar, selv om et par av hamrene ser mektige ut. Det vanlige er å omgå selve ryggen litt til høyre, slik som du gjorde? Og med fastfrossen sten må det ha vært en flott tur!!

Sesongen er ikke over, nei!! Men det blir stadig mer styr, merket det på tur i går - stadig kaldere og stadig kortere dager. Når snøen snart legger seg over hele anmarsjen blir det litt tyngre, men for all del ingen måned i året er uegnet for tur - bare man legger opp til riktig turmål for en selv. Enten det er over eller under 2000 moh.

Flott bilder!

Det er dog litt rart med det. Snøfrie daler og melisfjell under en høy blå høsthimmel, er egentlig det fineste jeg vet - men nå har jeg sett det på tur i fjellet siden 04.09 og på en drøss bilder her på fjellforum. Så dumt det enn høres ut, begynner nå å bli litt lei og klar for vinter. Men bare vent til neste sommer, da kommer jeg lengselsfullt til å vente på melishøsten - den flotteste tiden i fjellet!

[oyvindbr]

Kjente og kjære bilder! Håper på noen godværsdager når jeg får tid til å ta meg fri. Oktober er jo kanskje beste toppturmåneden for meg. Nei sesongen er absolutt ikke over, jeg venter fortsatt på årets største godbit....

[morten]

jeg venter fortsatt på årets største godbit....

.... og det er Øyvind?

[oyvindbr]

Ikke godt å si, men har ikke gitt opp verken Store Heillstugutind eller Visbretind. Egentlig hvilken som helst stortopp, men aller helst noen jeg ikke har vært på før. Vestre Austabotntind var flott, men man føler at det er noe som mangler når stortoppen ikke blir tatt. Innser nå at det ikke blir noen ryggtravers over alle Heillstugutindene pga for korte dager og snøproblemer på vanskelige steder, men enkelttopper må det gå an å få tatt seg fri til. Må avvente og be om fri til ei godværsperiode kommer. Men har vært så begrensa muligheter i år. Kan også med sikkerhet si at 19. oktober er obligatorisk på jobb, så da håper jeg på elendig Jotunvær den dagen. Hva slags turer skal du på framover da Morten?

Håper det kan la seg gjøre, har jo avtale med kompisen om topper også, men om det kan bli noen fridager i forbindelse med ei helg så kan det jo kombineres.

Disse bildene er iallefall veldig godt egnet til rastløshet, rørende å se Gjendealpene sånn!

[Nils]

En godt utnyttet høstdag det der Busken! Et nydelig melisdryss på fjellene, i et vær som ikke kunne vært bedre.

Personlig var det artig å lese denne turrapporten og se de flotte bildene Busken. For ganske nøyaktig 3 år siden, den 10.10.2004, hadde vi også en tur til Leirungskampen, med samme fantastiske vær, men med noe mer nysnø. Vi nøyde oss riktignok kun med Leirungskampen den gang.

Synd dagene er så korte på denne fine tiden. Blir fort noen tvilsomme og hastige returer på snø- og isdekte steiner i kampen mot lyset, så sant man ikke har en hodelykt liggende i sekken da.

Første stopp kom etter ca 12 sekunder da den første åa skulle krysses. Vannføringen var liten men steinene glassert av is så det tok litt tid å komme over men etter noen krumspring var det klart for å legge av gårde mot dagens mål inne i den lange dalen.

Hehe, kjenner også igjen dette. Leser du 3. avsnitt i min turrapport som jeg linket til ovenfor, skjønner du hvorfor.

[Busken]

Ja Nils, dere hadde også en knakende fin tur der i noe mer vinterligere forhold enn jeg hadde. Ser ut til at vi har hatt ca samme marsjfart. Jeg plumpet også nedi bekkene i starten og strategien ble etterhvert å trampe hardt nedi der det var grundt og små stein framfor å prøve å utfordre isen på de store steinene. Jeg kom over Leirungsåe på et flatt rullesteinparti et stykke innenfor hump på 1290 moh innenfor Raudhamrane på vei inn og litt lenger ned på vei ut da isen var smeltet. Skal love jeg fikk bruk for lykta under bekkepassasjene på slutten.

Kan godt forstå at du blir mett på melisbildene, Morten. Så mye som du er på tur og jobber med blider til bøker etc kommer du vel til et punkt hvor man blir mindre imponert. De første melisturene hvert år er uansett helt rå og jeg har langt igjen til å gå lei.

[Håvard]

Lækkert i høstfjellet på denne tiden Busken !

Etter mitt syn kun grisekulde i januarfjellet som gir samme fjellglede via bilder..

[oyvindbr]

Ja disse bildene til Busken er noen av mine bildefavoritter her inne for tida. Det er oktober og de fire neste månedene som kommer som gir de flotteste synsinntrykka når været først bestemmer seg for å være bra.