Fire rundt Trekanten i Trollheimen (06. – 11. august 2007)

[Terje WJ]

Da det fine været kom, dro fire personer fra den svært livskraftige fjellgruppa ved Blindern til Gjevilvasshytta for å gå den såkalte Trekanten, dvs. fra nevnte hytte til Jødalshytta og så til Trollheimshytta og derfra over Mellomfjellet og tilbake utgangspunktet. Mellom Jøldalshytta og Trollheimshytta er det to vanlige muligheter, gjennom Svartådalen eller over Trollhettamassivet. Vi syntes sistnevnte virket mest interessant.

Lang tid skulle vi bruke, faktisk hele seks dager, og det på en tur som bare er fem, seks mil. At været var bra, hjalp oss til å realisere vår slappe målsetning.

Først på programmet stod Svarthetta/1548, en liten kneik som hadde sin verdi i og med at vi ikke hadde vært på den før. Vi la oss strategisk ved foten av dette fjellet første kvelden. Neste morgen gikk vi opp på toppen, så ned igjen(!), spiste lunsj og dro så videre med alt pikkpakket vårt i retning Trollhetta/1614. Ettter en fem timer nådde vi nattens leirplass på Langfjellet. I løpet av disse timene hadde noen av oss rukket å bade i den grunne Svartå.
En vidunderlig deilig dag ble avløst av en vel så deilig kveld. Månen var oppe og stjernene funklet drømmeaktig i det fjerne.

Neste morgen la vi atter på vei, nå med Trollheimshytta som endelig mål, hvilket betød at selve Trollhettamassivet måtte forseres. For best å kunne gjøre det, inngav noen av turdeltagerne seg på en aldri så liten stund med yoga før avreise, den såkalte soløvelsen, som egentlig er et mislykket forsøk på å stupe kråke, og følgelig heter det kråkeyoga. Tidligere på turen hadde jeg ikke sett noe til denne sære formen for kroppsøvelser, men at den nå var en del av programmet, skjønte jeg etterhvert.

Turen over Trollhetta kunne ikke vært bedre. Solen varmet og utsikten var av det dype slaget. Å komme frem til Trollheimshytta, var derimot en liten nedtur. Borte var utsikten, vekk var det tomme og øde. Her var det fullt av det man gjerne får for mye av – komfort, mennesker man ikke kjenner og utedo. Middagen var heldigvis av det bedre slaget, vi jugde på oss litt vegetarianerkredibilitet og fikk nyfisket, stekt ørret (altså ferdig stekt rett opp av sjøen!). Meget godt, særlig med øl til. Etter på sang vi stua, bl.a. Emilsanger, Bussanlull av Taube, og den slags. Vi la merke til at stua ble tom for gjester tidligere enn vanlig.

Neste dag lå skydekket tungt og vått over oss. Vi benyttet anledningen til å plukke en mengde blåbær før vi dro over Mellomfjellet. De skulle vi lage syltetøy av til pannekakene. Et sted oppe på det nevnte fjell slo vi leir. Det var tåkete og kaldt, men vakkert og stille, som det jo så ofte er når man knapt kan se noe som helst. I teltet stekte vi pannekaker til den store gullmedaljen. Mette og småkvalme som vi var, ble det så som så med småpraten. Vi la oss heller til å sove. Neste morgen var en klar morgen. Finværet hadde kommet tilbake, varmen likeså. Vi benyttet anledningen til å gjøre alt langsomt. Vi spiste, slappet av og dro oss, dessuten hadde de østlig orienterte blant oss en oppvisning i hvordan hele tiden nesten stupe kråke. Hva gjør vel ikke en mislykket kollbøtte for trivselen!

Klokken var rundt tre, halv fire da vi begav oss videre. På veien gikk vi oppom Blåhø/1671, som er Trollheimens høyeste fjell, og nøt utsikten derfra. Flott, flat topp med historisk sus, et sus som hadde form av en minneplate i jern (se bilde). Neste leir fant vi da vi bare var en seks, syv kilometer fra hvor vi startet, Gjevilvasshytta. Stedet hette Kamtjørnin. En merkelig kveld og natt fulgte. På kvelden begynte noen i turfølget å sprute vann på hverandre og undertegnede fikk den rare følelsen av å bli gitt rollen som støttekontakt (se bilde). Det var kvelden. På natten måtte undertegnede attpåtil flykte ut av teltet da en av ’pasientene’ fikk for seg å åpne munnen på vid gap og grynte og klynke om hverandre. Kanskje hun drømte om den slemme jenta som sprutet vann på henne? Det spiller egentlig ingen rolle hva hun drømte om, for faktumet var at jeg ikke fikk sove. Det hjalp ikke det grann at jeg prøvde å vekke henne, hun gikk umiddelbart tilbake i dyp søvn for å fortsette gryntekonserten. Jeg måtte legge meg ca. tyve meter fra teltet for å få fred (også det er det bilde av).

Den siste morgenen bestod av en rask frokost etterfulgt av lynraskt bryting av leir og kjapp gange i retning bilen. Terrenget suste unna og jeg misunte ikke dem som var på vei i motsatt retning. Da vi kom frem til bilen, fant vi at understellet var blitt gjort til en delikatesse av en svolten sau (nok et bilde).

[Terje WJ]

Fortsetter:

[Terje WJ]

Resten:

[Fjellfrøken]

Hæhæhæ...høhøhø...hhhe! Takk Terje, denne har jeg venta på! Hehehe...

Men du...det var Minilla vettu, ikke Svartåa. Og det er tre vanlige ruter til Trollheimshytta fra vår kant: Svartådalen, Trollhetta eller Geithetta. Og er virkelig Blåhø høyest eller regnes Innerdalen med til Trollheimen? Bare før noen andre påpeker det lism...

Høhøhø...hehe...hhhe!

[Gjest]

Mange fine bilder fra Trollheimen her. Og det der "hedmarksmilet" ga meg en aha-opplevelse. Det smilet har jeg nemlig sett før. I Hedmark altså.

Og til "Fjellfrøken": Innerdalen og toppene på sørsiden av denne regnes med til Trollheimen. Lengst sør i Trollheimen (mellom Sunndalen i sør og Storlidalen og Innerdalen i nord) går det fra vest til øst en lang rekke med tinder som er betydelig høyere enn Blåhø. Trolla (1850 moh) er den aller høyeste. Et stykke lenger øst ligger Kråkvasstind (1699 moh), også den litt høyere enn Blåhø. Men Blåhø er det høyeste fjellet i sentral-Trollheimen.

[eaa]

Ahh - så det var deg jeg så på bussen her om dagen!

Og mjølkespannet du drassa på henger på Annes ryggsekk her ser jeg...

Trodde videre at du drev og skremte mort uti sjøen der, jeg gitt!

Litt sånn Frankenstein light over stilen, liksom.

Apropos det knekkebrødet til Marte, hadde det ligget ute om natta det også kanskje?

Sånn omtrent på et grensepunkt for fjellrevens velmarkerte revir..?

Og han under bilen, er ikke det trøndersk bilsakkyndig da?

Ser ihvertfall ut som å ha vært en innholdsrik tur, med et svært sosialt tilsnitt, uten prestasjonspress eller andre stunts.

Gjør jo godt med en sånn happening iblant da!

Artig rapport dette - keep up the good work!

[Terje WJ]

Det gjør veldig godt med en sånn tur, ikke bare i blant, men ganske ofte.

Det fine med sånne turer er forøvrig at man oppdager at man ikke har sangtalent.

(Ok, jeg rotet med et par fakta. Bra er det at det finnes noen som vet bedre!)