Heievorda 27.09.2007 - Et lite stykke Alaska i Norge

[eaa]

Villmark
Været var meldt knall, og både torsdag og fredag var avsatt som feriedager. Jeg hadde egentlig tenkt meg til Jotunheimen torsdag, men siden været der oppe var meldt enda finere neste dag, ville jeg drøyde jeg den turen til fredagen. Istedet slang jeg meg avgårde til et lite Alaska i Hedmark, ei lite trafikkert vord som jeg har sett på lenge, Heievorda/962, beliggende ei halvmil vest for Glomma v/ Evenstad i Østerdalen. Ikke store greia, men ganske spennende terreng, synes jeg. Rovvilt-terreng dette, bjønn holder hus i omegn, ulv passerer rett som det er, gaupe er stamvilt derinne. Og like nordafor ligger Mårgranåsen. Et årvisst kongeørnreir ligger ikke langt unna det heller.

Høstfargene var ikke det helt store, men dog flekkvis til stede, der jeg i hvit formiddagssol strener over høstbrun myr mot den bratte stupveggen som danner østsiden av vorda. Jeg støkker opp to orrhøner i myrkanten, før stigningen mot erosjonsrøysene under veggen begynner. Halvveis oppe i stigningen varsler en ravn, og jeg stopper for evt. å sanse hva den har sett. Det kunne jo være meg den varslet, men kun sekunder etterpå ser jeg en diger voksen kongeørn seile på brede vinger langs bergskortene ved himmelranda over meg. Den drar et par runder fram og tilbake langs stupveggen, før den setter seg i en snøbrekt grantopp. Jeg har skrittet inn i slagskyggen av ei storgran, og forsøker ikke å røpe meg ved å kaste min egen skygge utover lyngen i glenna der jeg står, samt kun å bevege meg (og kikkerten) når jeg er i skjul for ørna. Jeg hører i den blanke høststilla at den småprater der den sitter, med mjauende korte lyder. Den letter igjen, og passerer atter ovenfor meg. Himmel, denne er diger! Fuglen forvinner av syne bak egga mot nord, så jeg tar iveg opp i en av stenrøysene innunder fjellveggen. Her får jeg brått besøk av fem rauskjør (lavskrike), som tillittsfulle og nyskjerrige flaprer mjukt på stille vinger omkring meg. I sannhet en trivelig fugl denne skogenes "ånden som går"!

Uveisomt
Over røysa brattner det skikkelig til, og det blir ganske så bushete. Jeg bryter meg oppover, henger i torvtufser og tørrkvister, klorer meg fram opp svaene til ei 40 cm bred grasvokst hylle, for å prøve ta et bilde av utsikten langs bratta. Fjernt ute i nordøst blåner selveste Rendalssølen/1755 under den blå og blide septemberhimmelen. En og annen trost gjør anskrik når jeg støkker den, og ei sen rødstrupe sier også ifra med et tørt "tekk tekk" borte i et rognbærkjerr. Videre oppover er det stopp. Vertikale temmelig svapregede berghamre steiler mot himmelen, og jeg trekker derfor til venstre og sørover under disse, for å prøve å finne en klyvbar veg opp til egga der. Urpreget villmark her, med mosegrodde falne grankjemper hengende i blokkmarka bortetter bratta. Her ferdes nok ikke mye folk, vil jeg tro! Jeg sliter meg til slutt opp noen glatte skorter der, mer hengende i vegetasjonen enn i fjellet. Brått når jeg brekket på egga, og topplatået rødmer i høstfarget blåbærlyng mot toppunktet på 962 moh, der et lite trigpunkt står bardunert fast. Jeg rusler så nordover langs brekket, er helt utpå og nyter utsikten ned igjen til grovurene mer enn 100 hm under, samt skogdalene østover. Her ser jeg også en hønsehauk, som på butte vinger sirkler i trange runder over bergveggen 100 m nordafor meg.

Jeg setter meg på en diger sten heeelt utpå stupkanten, dingler med bena litt, og sonderer landskapet under og rundt meg med kikkerten. En ravn kommer klunkende fra sør, og seiler nyskjerrig kloss over hodet på meg, blir altfor stor for kikkerten, og jeg hører vingesuset idet den skakker på hodet og kikker på meg da den drar forbi. Jeg rusler så nordover og ned ryggen på fjellet. Ryggen huser en del sva, en del spredt blokkmark, og skrinn furu- og fjellgranskog. Nedatt til flatene rår urørt urskog, vindfall, tørrkragger, bergufser og storblokk. Et sted finner jeg restene etter ei rovfugldrept røy. En kampesten sitter opphengt som en giljotin mellom to andre gigantblokker, og kan for den modige gi tak over hodet hvis det kniper. Ei artig lita runde dette, og tar man seg tid til å postere noen timer i døgnets tidlige eller sene timer, ja så er nok også en og annen listig pote å få se, og da helst av det digre slaget..!

Kansellering
Jeg gledet meg så til Jotunheimen neste dag, men begynte å få litt vondt i hodet på returen. Dette ble bare verre og verre utover kvelden, ble helt jævlig rett og slett, og litt kvalm ble jeg også. Så avgangen mot Jotunheimen kl. 23 ble utsatt - og til slutt droppet. Pokker også, med slikt et vær, og fridagen og turen ferdig booket!

Og på toppen av det hele, neste dag ( i skrivende stund altså), mens jeg småbannende tverker rundt meg selv i godværet og tenker på Jotunheimen, leser jeg i avisen at det er "verdens hodepinedag"! At det går an! Så da får jeg bare trøste meg med denne minirapporten da - fra et like lite stykke Alaska i Norge.

[Bjarne Lindholdt]

Takk eaa for en flott turraport fra trakter jeg aldri har besøkt. Fantastisk fine bilder med farger fra en fra en årstid jeg aldri har opplevd på fjellet

[Nils]

Moro med en rapport fra de traktene! Da jeg bodde i Elverum, var det mange av toppene oppover i Østerdalen jeg hadde planer om å rusle opp på. Heievorda husker jeg ikke spesielt, men naboen Rognvorda med sine 3 topper tenkte jeg på mange ganger. Den ser man også godt fra RV3.

Det var spesielt på denne tiden av året jeg også ville ta småturene der oppe. Når jeg ser bildene, blir jeg minnet på hvorfor. Selv om det selvsagt er langt mer løvskog mange andre steder og desto mer høstfarger, liker jeg også dette terrenget veldig godt med barskog ispedd noen fargerike løvtrær.

Synd med Jotunturen din da eaa!

Men du kunne kanskje ha byttet ut de 2-3 seige brødskivene som du pleier å drøvtygge på med noen Paracet, så hadde det vel gått bra lell...

[halbergmandsholm]

Det ser super ud!!!!

Kom netop her på Fjellforum i dag for at kigge efter et sted at tilbringe en uge næste sommer - og som er lett at komme til fra Danmark. Og dit område her ser ud til at passe perfekt i mine planer - så tak for det

[Vandrefalk]

Tilgi en uvitende nordlending; hva er egentlig en vord?!

[eaa]

Tilgi en uvitende nordlending; hva er egentlig en vord?!

Ei vord = vol.

Skrives "vord" særlig i Hedmark, ellers er "vol" mer brukt.

Uttalen er dog den samme (uttales med tjukk L).

Mest brukt på lavere mindre fjell, normalt 900 - 1400 moh. Gjerne med avrundede snillere former,

slike anonyme gråhøgder du finner overalt i Norges fjellverden.

Fx Gråvola, Kvitvola, Heievorda, Rognvorda...

Se forøvrig tidl. tråd om fjellbetegnelser og navn:

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3863

[Gjest]

Hei, jeg så ikke denne før nå...det var noen virkelig nydelige bilder fra Østerdalstraktene! Du må legge ut flere slike. Jeg kjente ikke til akkurat denne toppen fra før, men fant den på kartet mitt. Heldigvis skal jeg til Hedmark igjen om en ukes tid!

[ozzi]

Så da får jeg bare trøste meg med denne minirapporten da - fra et like lite stykke Alaska i Norge.

Personlig syntes jeg denne rapporten var langt mer interessant enn rapporter fra topper i Jotunheimen, som vi har lest om mellom fem og ti ganger tidligere. Nydelige bilder og en velskrevet rapport, som vanlig.

I motsetning til en del andre syntes jeg terrenget i denne delen av landet er spennende og variert, og så regner det ikke så innmari der.

Jeg håper at alle som skriver turrapporter fra "ukjente" steder vil fortsette med det, selv om det ikke alltid kommer svar. Jeg syntes i hvert fall det er interessant.

[eaa]

Personlig syntes jeg denne rapporten var langt mer interessant enn rapporter fra topper i Jotunheimen, som vi har lest om mellom fem og ti ganger tidligere. Nydelige bilder og en velskrevet rapport, som vanlig.

I motsetning til en del andre syntes jeg terrenget i denne delen av landet er spennende og variert, og så regner det ikke så innmari der.

Jeg håper at alle som skriver turrapporter fra "ukjente" steder vil fortsette med det, selv om det ikke alltid kommer svar. Jeg syntes i hvert fall det er interessant.

Takk og takk, ozzi!

Ang. regn kan jeg forsikre deg om at sommeren -07 har det vitterlig regnet her også ja!

Men til vanlig skimtes ofte litt gult i værmeldinga innpå her..!

Vedr. Hedmarksfjella så er de adskillig mer varierte enn de fleste aner.

Her finnes landskapstyper av alle slag, selv om de rent alpine fjella er fåtallige.

Og innslaget av de fire store rovdyra gjør det hele adskillig mer spennende også.

Både bjønn og ulv er daglig i lokalnyhetene i min hjemkommune Ringsaker for tida.

Jerv er rett som det er på streif her, mens ørn og hubro er stedfaste og veletablerte.

Og ang. gaupa må jeg bare fortelle følgende nær utrolige histore, som naboen opplevde valgdagen 10.09.2007:

I en skogteig rett utenfor hushjørna hjemme, gikk nabokona Turid en rusletur v/ 19-tida på kvelden, for å se litt etter tyttebær.

(og merk bare, dette er folk som er mye ute, og vet hva vilt er). Hun gikk stille og ruslet langs en sti inne i tett granskog, 15m fra en jordekant. Hun var kun konsentrert på bærlyngen langs stikanten, da hun brått hørte en kvist knekke kloss ved siden av henne. Hun tverrsnur på hodet, og stirrer rett inn i to intense grønne gaupeøyne på 2m hold! På stikanten ved hennes side står ei diger hanngaupe. Turid blir først helt lamslått, og de bare stirrer på hverandre en halv evighet, før hun forsiktig lister seg langs stien unna dyret. Men gaupa kommer etter! Den tusler lydløst i hæla på henne midt i stien, og holder avstanden på 2-3 m! Turid smyger seg så forsiktig videre, med auer i nakken, men dyret følger henne tett i 100m. Da tar hun en pinne og kaster på gaupa. Dyret bare tar et steg til sides, og følger så ufortrødent etter. Etter 150m stopper Turid oppe på en høydekul, og står bare stille og ser ned på gaupa som står like bak henne. Da først tusler den endelig av stien og forsvinner inn i skogen.

Turid ble litt nervøs (hun er lita, og gaupehodet nådde henne til hoftene), så hun vil snu og gå hjem. Da hun så vender om og går stien tilbake, kommer jaggu gaupa fram på nytt, og fotfølger henne på 2-3m hold på ny! Etter nye 100m føler hun dette ganske så beklemmende , og bestemmer seg for å prøve å jage vekk dyret. Hun snur seg derfor i stien og bare skriker et stygt hyl rett inn i gaupefjeset. Reaksjonen er at gaupa bråskyter rygg, reiser bust og bare står på tå i høg bue, og nistirrer henne inn i øynene. Hun kaster så en ny pinne, som gaupa elegant hopper unna. Deretter går det sære paret nye 50m langs stien... Først tilbake ved punktet der gaupa dukket opp første gang, rusler den endelig ut av stien og blir borte... Turid piler så hjem (500m unna) og forteller dette til gubben. Han vil også gjerne se gaupa, så de returnerer begge tilbake til møtestedet. Der er alt stilt - i 3 min. Da ser de gaupa komme etter i fotefarene deres over et lite hogstfelt 100m nedenfor. På 30m avstand setter den seg rett ned og og bare betrakter dem. Gubben vil forsøke ta et bilde, går imot gaupa, som da rusler ut sideveis i 50 m, og setter seg på ny. Gubben følger etter, og på 30m hold tusler så gaupa lydløst inn i snaret, og forsvinner for godt...

Ingen hos rovviltkonsulenten hos fylkesmannen i Hedmark har noensinne hørt om liknende, og ingen i deres fagkrets heller.

Vel har de hørt om uredde gauper som lar seg betrakte på 50-70m hold, men at den selv oppsøker folk, og fotfølger dem på 2-3m avstand er bare helt absurd. Konsulentene tippet at gaupa sannsynligvis hadde et bytte/åte like ved møtestedet. Det viste seg å stemme, for 20 m unna, 5m ute på jordet, ble et halvspist rådyr funnet to dager senere. Dette skjer altså innimellom boligfelt, vegnett og aktivt dyrket mark, midt imellom Mjøsstranda og E6.

Spennende? Ja gjett'a!

Det gromme er at dette skjer i skauholtet jeg ser på hver eneste dag fra kjøkkenvinduet!

Og som jeg stadig farter mye i. Så er det bare å håpe da, at en vakker dag så kanskje vi møtes der inne...

[kryk]

Takk for spennende turrapport, eaa! -og flotte haustbilder da.

Hele østerdalen er faktisk full av øde villmark. Er ofte på tur "over there" sjølv. Noen steder er så øde at du kan rusle rundt en hel sommer uten å møte folk, bare fugler og vilt. Er alltid spennende.

[OleG]

Ei vord = vol.

Skrives "vord" særlig i Hedmark, ellers er "vol" mer brukt.

Uttalen er dog den samme (uttales med tjukk L).

Mest brukt på lavere mindre fjell, normalt 900 - 1400 moh. Gjerne med avrundede snillere former,

slike anonyme gråhøgder du finner overalt i Norges fjellverden.

Fx Gråvola, Kvitvola, Heievorda, Rognvorda...

Flott turrapport eaa! Moro å lese om områder jeg har kjørt forbi nede i dalen mange ganger.

Har gått mange flotte turer på voler, kletter og høer ved hytta i Alvdal i nordøsterdalen, i vakkert terreng. På kartene fra 70-tallet står alle volene oppført med med "vol", mens på 80-tallet stod det plutselig "vord". Jeg har forstått det som at volene lokalt uttales med tykk 'L', så hvor kommer denne 'r'-en i skriftspråket fra ?

(Jeg har en 2.-klassing som lærer om 'trollord' for tiden, der trollet har trollet med bokstavene slik at man ikke lenger kan lese ordet rett frem. Har trollet vært på ferde her også?)

[eaa]

På kartene fra 70-tallet står alle volene oppført med med "vol", mens på 80-tallet stod det plutselig "vord". Jeg har forstått det som at volene lokalt uttales med tykk 'L', så hvor kommer denne 'r'-en i skriftspråket fra ?

Jeg tror faktisk at "rd" endingen er den opprinnelige og korrekte her.

Den skrivemåten stammer helt tilbake fra gammelnorsk.

Men gammelnorsk "rd" ending uttales i mange dialekter i innlandet som tjukk "L".

Så sannsynligvis er det 70-tallskartene som er feilaktige her.

Eksempler på slike ord fra Hedmark/Oppland som uttales m/ tjukk "L" er:

"vord" uttales "vol"

"gard" uttales "gal"

"skard" uttales "skál" (m/ lang "a" og tjukk "L" - altså ikke som i "jeg skal ut en tur")

"hard" uttales "hal"

"verden" uttales "væla"

"urd" uttales "ul"

"ord" uttales "ol"

Det var vel en periode da Statkart praktiserte navning utfra lokal uttale, mens de senere har skiftet policy,

og gått tilbake til å bruke gamle og hevdvundne skrivemåter, hvilket jo gir en mer overbyggende og konistent navning,

mer uavhengig av lokale og smalere utbredte uttaler.

[OleG]

"gard" uttales "gal"

"skard" uttales "skál" (m/ lang "a" og tjukk "L" - altså ikke som i "jeg skal ut en tur")

...

Aha - da jeg kom til "gard" kjente jeg meg igjen ! Da er jeg med.

[oyvindbr]

Hit må jeg komme meg en gang! Noe for en skautraver som meg dette her! Vest for Evenstad betyr vel at området henger sammen med Hedmarksvidda og Imsdalstraktene... Nei der skulle man jaggu hatt ei uke til disposisjon og bare levd ut villmarkslivet med bål og utenetter, soloppgang og solnedgang og vandring i trolsk skau mot småhøyder med utsikt mot storfjellet.

[eaa]

Hit må jeg komme meg en gang!

Ja, vælkømmin te' gards! (m/ tjukk L!)

Det burde vi da kunne få til en gang, Øyvind?

Har mye uutforsket i denne østre delen av vidda sjøl jeg.

Har bla. tenkt meg et par døgn under våren m/ spaning etter snøugle der inne...

[Gjest]

Jøss, er det snøugler nedi der? Hvor omtrent hadde du tenkt å se etter dem?

Jeg så forresten en veldig lys ugle omtrent ved tregrensen på vei inn i Kakelldalen nord for Folldal en gang, men det var sannsynligvis bare en jordugle.

[eaa]

Jøss, er det snøugler nedi der? Hvor omtrent hadde du tenkt å se etter dem?

Skal ikke røpe slike detaljer her, men snøugle er gjentatte ganger observert i denne regionen (om enn ikke årvisst),

og jeg fant selv en gulpebolle av snøugle liggende ved rota på en varde der inne 31.03.2003.

Og det skal da sies at området er mildt sagt syltynt beferdet av folk det meste av året,

så obervasjonsgrunnlaget er svært så spinkelt. Så kanskje snøugla er der oftere enn vi vet...

[Gjest]

Kjempeartig!

Leverte du gulpebollen din til noen eksperter, eller kunne du gjenkjenne den som en snøugle-gulpebolle selv?

Jaja, jeg skjønner at du ikke vil røpe detaljer, men vi snakker altså om området et lite stykke sør for Imsdalen her?

Var i Imsdalen (topptur til Store Kvien) i begynnelsen av juni, og så ikke en sjel (men en liten flokk med villrein!). Dagen etter gikk jeg tur fra Friisveien (Storfjellet, Storvola, Prestbuhøgda og Hirisjøhøgda), og traff heller ikke da folk (men falk). Rundt Friisveien er det imidlertid en del hytter, så her kan det vel tenkes at det blir mer folksomt senere i sesongen. Nå fikk jeg bare enda mer lyst til å utforske fjelltraktene sør for Friisveien mer.

[eaa]

Kjempeartig!

Leverte du gulpebollen din til noen eksperter, eller kunne du gjenkjenne den som en snøugle-gulpebolle selv?

Jaja, jeg skjønner at du ikke vil røpe detaljer, men vi snakker altså om området et lite stykke sør for Imsdalen her?

Jeg skjønte både utfra funnstedet (nær 1100 moh), tidspunkt (31/3) og størrelse/utseende/beskaffenhet på gulpebollen at denne måtte være fra snøugle.

Div. bilder, dokumentasjon og diskusjon m/ ornitologer, ugleeksperter og zoologisk avd. på Agder Museum konkluderte også m/ snøugle.

Og to kjenninger av meg har hver for seg også observert fuglen i traktene.

Og ja, jeg tenker på østsida av fjellområdene mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen.

Dette er store vidder, så ingenting er vel derved servert, hverken områdemessig eller tidsmessig, hverken for "the good guys or the bad guys".

Heldigvis - eller dessverre - alt etter som man ser det!

Lite beferdet som nevnt, fx ikke mange som tenker over at Hamar kommune huser reinkalvingsområder vettu!

Så forresten en enslig storbukk på denne turen også, en virkelig staskar var det, med kjempegevir og bredt hvitt skjortebryst!

Ellers sees både vandrefalk og jaktfalk der inne, samt jordugle, hubro, hønehauk og alle de mindre rovfugartene.

Og senest i fjor vinter ruslet jeg flere ganger i ferske spor etter både jerv, ulv og gaupe over vordene, i glittersnøen under en lav vintersol ...

Ahh - noen ganger er det all right!

[kryk]

Angående ugler, så hadde jeg ett av mine merkeligste opplevelser i fjellet, litt lengre nordover i disse trakter. Var på jakt etter jerven i nysnø en novemberdag, og jeg gikk på ski innover fra Muen. Skodda låg tett over fjellet, og jeg passerte under Ramstindan da jeg plutselig ser en mørk flekk i skoddehavet. Trodde det var en liten stein som stakk opp av snøen og tenkte jeg kunne gå bort å ta en rast. Men når jeg kommer bort så er det ikke en stein, men en ugle! Jeg skjønte egentlig ingenting, har aldri sett ugle før og vart stående se på den på et par meters hold. Det merkelige var att ugla bare satt der i snøen. Rørte jeg på meg så åpnet den øynene og vrei på hode, men den flyktet ikke. Jeg har egentlig alltid lurt på hvorfor den bare satt der? Tenkte egentlig at den kanskje var litt malplassert, etter å ha forvillet seg inn på snaufjellet. Det var meget sterkt lys, jeg kunne skimte blå himmel rett opp gjennom skodda. Tenkte også at kanskje hadde ugla vanskelig for å orientere seg i så sterkt lys, og at den derfor bare satt der. Fant egentlig aldri ut med sikkerhet hva slags ugle det var, men antar det var en jordugle. Jeg hadde ikke kamera.

Jeg tenkte at jeg ikke måtte forstyrre den altfor mye, så jeg gikk igjen etter å stått der ansikt til ansikt med den i vel ett kvarter. Da gikk jeg rundt den på et par meters hold og den dreide da hodet rundt, etter meg i 180°, husker jeg.

Det var i det hele tatt en underlig opplevelse. Jeg lurte litt på om den var skadet eller sjuk, men vet neimen ikke. Tror den egentlig bare var litt forvirret, for jeg hadde egentlig forventet at den ville flykte.

[oyvindbr]

Ja, vælkømmin te' gards! (m/ tjukk L!)

Det burde vi da kunne få til en gang, Øyvind?

Har mye uutforsket i denne østre delen av vidda sjøl jeg.

Har bla. tenkt meg et par døgn under våren m/ spaning etter snøugle der inne...

Ja det kan jo være en avtale det Erik Hadde vært topp med en anderledes skautur på våren klemt inn mellom de forventede skibestigningene! Artig å bli kjent med områder hvor man enda kan fornemme det gamle villmarksuset. Fyra forresten et lite kveldsbål i går kun 20 minutter hjemmefra. Det er rett og slett livet det, særlig når det er mørkt!

All skauherligheta til tross så håper jeg enda på en stortur i Jotunheimen før vinteren. Vestre Austabotntind sist fredag var kun en appetittvekker...

[Svein]

Har ei snøugle på hytteveggen, fin fuggel.