Hvor mye risiko vil man akseptere for å komme opp

[Jobru]

Sist sommer gikk jeg ryggen over Eggi og opp til Høgdebrotet. Dette er en tur jeg som ikke anbefales å gå alene uten sikring slik jeg gjorde.

Ned fra Eggi til bandet var det grei klyving som var greit innen for det jeg aksepterte. Men opp ryggen videre var verre. Jeg måtte gjøre et valg. Turen tilbake over Eggi, via Kvassryggen og opp til Høgdebrotet ville ta minst 3 timer. Dersom jeg klarte å klatre opp, ville det ta 20 minutter.

Midt oppe på ryggen kom jeg til et punkt hvor jeg ikke kom videre. Problemet var at jeg ikke kom meg ned igjen. Jeg stod med feste til venstre fot og med et godt tak for hånden. Hvis jeg falt ville det bli 100 meter ned. Jeg måtte hente alt jeg hadde av konsentrasjon og mot for å komme meg ned til en sikker hylle. Etter å ha fått kontroll over puls og pust fant jeg en annen vei litt lenger til venstre hvor jeg kom opp. På toppen satt jeg meg ned og tenkte grundig gjennom hva jeg holdt på med.

Jeg bestemte meg for at det ikke er verd å ofre livet for å slippe en tre timers tur. For fremtiden, forseres farene med god sikring sammen med andre.

Jeg regner at sydryggen på Eggi kan graderes 2-3, og nordryggen opp til Høgdebrotet 3-4.

Tar opp emne i dette forumet. Hadde jeg nevnt det i heimen, hadde jeg blitt nektet fjellturer i all fremtid. (Kanskje det mest fornuftigste) Regner med det er flere med lignende erfaringer.

[Gjest Anonymous]

Kjenner meg delvis igjen i det du skriver. Har selv noen ganger kommet ut mot kanten av hva som er forsvarlig mht dristighet uten sikring. Har aldri hatt uhell i slike situasjoner. Faktisk farligste situasjon jeg har kommet i var på Lodalskåpa hvor jeg på vei ned igjen tråkket på en stor hellestein som bikket over. Steinen (2-300kg) holdt jeg på å få over meg i fallet, fikk vridd/kastet meg til siden. Steinen traff meg såvidt over hælen hvor en stiv såle tok av det meste av trykket.

Av erfaring vet jeg at jeg behersker graderinger på 2-3 greit uten sikring, men vurderer alltid fallfaren. Det er likevel ikke alltid like lett å gjøre de rette vurderinger 100% på forhånd. En risiko vil det alltid være, men den må etter min mening reduseres til akseptabel risiko. Hva som er akseptabelt blir subjektivt. Jeg bruker å si til meg selv "husk det er noen som er glad i deg", og det har fått meg til å snu flere ganger.

Svein

[Nils]

Jobru:

Jeg opplevde også eggen fra Høgdebrotet og ned i skaret mot Eggi som mer skummel og krevende enn jeg satte pris på. Vi kom fra Tjørnholstind og skulle ned til Eggi, men på toppen av det bratte partiet du beskriver ble det full stopp . Da jeg sto og betraktet forholdene nedover, fant jeg ut at det var ikke verdt å risikere noe for å komme ned der. Det så helt jæv... ut ovenfra, så det ble retur over Høgdebrotet og tilbake til Valdresflya.

Må si jeg også kjenner meg igjen i følelsen av å ikke ha full kontroll og hva man tenker når man er i den situasjonen du var i. Har hatt noen sånne selv, men kanskje ikke fullt så ille som din . Merker at jeg tenker mer konsekvens nå enn tidligere og er mer forsiktig.

Mine ekleste opplevelser har gjerne ikke vært på eggene og toppene hvor det ofte er fast fjell med gode tak, men snarere på vei ned i bratte og uveisomme skråninger hvor vi har tatt "snarveier". Bratte sva hvor det renner vann, eller skrenter med et tynt lag av jord og mose har ofte gjort meg mer enn nervøs.

Etter at vi hadde vært på Falketind og Stølsnostind og gått opp "normalveien", ville vi ta en "snarvei". Vi sto på ryggen ca 500 m nord for Falketind og så ned på Snøggeken/Falkbreen. Der går det en veldig bratt skråning ned på skrå mot nord som ender i nordenden av Falkbreen. Den hadde jeg lest om at noen hadde gått for mange år siden. Høydekurvene ligger jo nesten oppå hverandre der, men vi søkte nedover, og det var sva som ble brattere og brattere. Til slutt ble de så bratte at vi måtte gå litt opp igjen og søke litt mer mot nord. Etter mye nervøs aking på bratte sva, fant vi heldigvis en smal renne på det bratteste punktet hvor det nesten var trappetrinn. Skal si vi var glade da vi så at vi kom ned og kunne småløpe ned på nordenden av Falkbreen.

[Gjest Anonymous]

Jobru:

Etter mye nervøs aking på bratte sva, fant vi heldigvis en smal renne på det bratteste punktet hvor det nesten var trappetrinn. Skal si vi var glade da vi så at vi kom ned og kunne småløpe ned på nordenden av Falkbreen.

Denne akingen minner meg om en tur jeg er *svært lite* stolt av. På vei tilbake fra Slettmarkpiggen lurte tåken oss bort fra Slettmarkkampen (da vi var i sadelen), men da vi oppdaget fadesen besluttet vi å fortsette rett syd ned mot vann 1561. Denne turen gir meg fremdeles frysninger, mer enn 4 år senere. Aking på sva hvor en må treffe en stein for å stoppe er renspikket idioti. Men full pakke fjellvett får en ikke utlevert på forhånd.

Slike turer er forøvrig relativt til erfaringen en bygger opp. For erfarne klyvere er kanskje ikke denne ruten noe å snakke om. Kunne vært interessant å høre om noen hadde gått der.

[knut stabell]

Hei !

Viktig tema og mye god læring her !

Har tenkt mye på dette sjøl og har laget meg noen "kjøreregler" som funker for meg, spesielt med tanke på aleineturer:

-Bestemmer meg for akseptabel risiko før du starter turen

-Holder fast på kravet selv om fristelsene kommer

-Snu før jeg har gått meg fast også katta synes det er vanskeligere å komme ned enn opp !

-Mest mulig info om turen slik at jeg kan vurdere risikoen i forkant.

-Forstørr kartet

-Gå igjennom ruta og sjekk retrettmulighetene

-"Føreren" for Jotunheimen sier noe om krav til klatretekniske ferdigheter, men er (selvsagt ?) lite egnet til å vurdere risiko ved usikra soloering. Thommesens bøker er tildels svært gode !

-Vinterstid er snøskredfaren ofte avgjørende for rutevalg og tid på døgnet de ulike turene er "egna". Den nye snøskredboka til NGI er anbefales !

-De vanskelige rutene krever maksvær !

-3+(/4-) har jeg satt som min egen grense

-Kombinasjonen vannmose/grus/sand/sleipt er pyton. Da kan 2- bli helt uaktuelt !

-Nesten like ille er bratt og mye løst

-God tid, overskudd og god og varm på de vanskelige passasjene

Er jeg i tvil, snu.

knut

[Torgeir]

Midt oppe på ryggen kom jeg til et punkt hvor jeg ikke kom videre. Problemet var at jeg ikke kom meg ned igjen. Jeg stod med feste til venstre fot og med et godt tak for hånden. Hvis jeg falt ville det bli 100 meter ned. Jeg måtte hente alt jeg hadde av konsentrasjon og mot for å komme meg ned til en sikker hylle. Etter å ha fått kontroll over puls og pust fant jeg en annen vei litt lenger til venstre hvor jeg kom opp. På toppen satt jeg meg ned og tenkte grundig gjennom hva jeg holdt på med.

Jeg har gått nøyaktig den samme ruta, og kjenner meg svært godt igjen i beskrivelsen. Søkte først rett oppover, men gikk meg fast... Kom meg ned igjen på et vis, og fant etterhvert ei rute over noen hyller på høyre side. Flere punkter som krevde full konsentrasjon og en passelig porsjon godvilje. Jeg kom meg opp til slutt, men ruta var mye vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg. Jeg gikk/klatret der omtrent ved soloppgang 13. juli 1999, og nedenfor gjengis deler av turartikkel fra den turen (komplett turartikkel på nfo2000m.no).

"... jeg tilbragte natten på et nesten flatt svaberg i skardet mellom Eggi og Høgdebrotet. Jeg sov dårlig p.g.a. en enslig mygg som plaget meg hele natta, og klokka 05:15 hadde jeg fått nok. Jeg stod opp, spiste og pakket sekken. Klokka 06:00 begynte jeg på det så ut til å bli en real klyvetur opp til Høgdebrotet. Jeg hadde ikke planlagt å gå denne ruta, så jeg visste ingenting om eventuell gradering. Det så greiest ut på eggens venstre side, så jeg bestemte meg for å prøve å komme opp der. Dette ble ganske krevende etterhvert. Til slutt kom jeg til et punkt der jeg måtte ha fulgt et lite riss over et bratt sva. Dette ble litt for heftig uten sikring, tatt i betraktning at jeg var alene og hadde tung sekk på ryggen. Bestemte meg raskt for å klyve forsiktig ned igjen, og prøve på høyre side av eggen. Det var værre å komme seg ned enn opp, men det gikk på et vis. Meget luftig noen steder. Etter en tenkepause i skardet var det på tide å prøve seg på nytt. Denne gangen på høyre side, noe som gikk forholdsvis greit i starten. Etter ei stund kom jeg til et vanskelig parti også her. Da valgte jeg å legge fra meg sekken og klyve litt rundt omkring for å finne ei brukbar rute.

Etter litt frem og tilbake fant jeg ei hylle som førte over på venstre side. Denne lå høyere opp enn det vanskelige partiet på den siden. Jeg gikk tilbake og hentet sekken, og fortsatte på klyveturen. Hylla førte meg ganske langt ut til venstre, ut i sida over breen. Deretter gikk det rett opp mellom noen store blokker/skiver. Måtte lempe sekken foran meg et par steder, men ellers forholdsvis greit. Litt senere var jeg oppe på ryggen som fører til Høgdebrotets majestetiske fortopp (sett fra nord). Jeg gikk litt i retning Tjørnholstinden og la fra meg sekken. Derfra var det bare å rusle på snø og urd til topps, og klokka 07:30 satt jeg på Høgdebrotet. Det var sol, men likevel litt kjølig på toppen. Flott utsikt i flere retninger. Etter litt fotografering gikk turen videre mot Tjørnholstindens østtopp (Steinflytinden).

Senere fant jeg ut at ryggen fra Eggi til Høgdebrotet er oppført med vanskelighet inntil 3+ i Klatrefører for Jotunheimen. Den står såvidt nevnt under rute R14, Tjørnholstind - Vestre Leirungstind. Sammenlignet med andre ruter synes jeg at denne graderingen er litt mild. Ruta ligger trolig lavt på 4-tallet et sted..."

[Kim]

Mye av sikkerhet i fjellet er egentlig en subjektiv sak. Noen føler seg tilfreds der andre er livredde. Dagsform og opparbeidet høydepsyke er viktige faktorer. Evnen til å føle seg bekvem med tilværelsen opparbeides ved gjentatte turer i vanskelig terreng. Mora mi ville nok si at å gå usikret på kvasse egger er rimelig borti natta, men for meg er det minst like sikkert som å gå på blankisen til butikken. Jeg vet hvor grensen min går og er alltid ydmyk i forhold til fjellet. Dets farer kan man ikke blokkere, en må bare unngå å utfordre fjellet mer enn nødvendig. Det å føle seg 100% trygg kan være farlig, da slår du nemlig av mye av den ekstra forsiktigheten som alltid er grei å ha med.

Jeg er helt enig med Knut Stabell, er det usikkert så snur jeg. Det har jeg vel egentlig aldri angret på. Ved neste forsøk er seieren bare litt større ved å nå målet.

[Tom]

For meg går grensen der hvor jeg forstår at et glipptak, et håndtak som løsner eller et feilsteg medfører døden.

Det er spesielt to opplevelser jeg har hatt hvor jeg har kjent sterk redsel:

1. Slettmarkpiggen i pøsregn. Over det siste svaet for å nå toppvarden var det svært glatt, og jeg måtte balansere på en smal hylle. Nedenfor var det sva, og deretter stup - altså ingen mulighet til å redde seg ved et glipptak. Tett tåke gjorde det hele desto mer uhyggelig.

2. Den østlige delen av Memururyggen i vind og snøvær. Jeg hadde traverssert over topp 2151 og 2301. Det var tett tøke, vind og snø til tross for at det egentlig var en ganske ok julidag. Snøeggen ned fra 2301 østover gikk greit, selv om det var ubehagelig åp ikke se enden på den grunnet tåka. Men så kom jeg til et parti der jeg følte for å søke noe ned fra ryggen på nordsiden for å komme videre (husker ikke om det var en hammer som stoppet meg eller hva det var). På nordsiden var det lagt seg en glasur av is på mange av steinene, som i tillegg var løse. Nedenfor var det sva med stup. Under gode forhold ville nok dette være greit, for takene var ganske gode. Men når isen gjorde det glatt for både armer og bein, var det en særdeles ekkel opplevelse. Et par steder måtte jeg gamble på at relativt løse steiner skulle holde osv. Noe annet som var ekkelt var at jeg ikke visste hva som lå foran meg, og jeg hadde liten lyst til å snu. Heldigvis løste det seg opp relativt raskt, men det var 100 meter fylt av frykt.

Ellers har jeg gått mange toppturer der jeg på enkelte steder har fått høy puls og følt behovet for 100% konsentrasjon, men det er sjelden at jeg føler jeg ser døden direkte i øynene.

Det farligste synes jeg er når man må over et vanskelig/utsatt parti, eller gå en lang omvei. Da hender det at jeg tar sjanser for å slippe en time eller to med ekstra gange. Når man ser ting i litt større perspektiv, er det vel ikke verd det.

[Gjest Anonymous]

Var på Snøhetta i Juli i fjor. Hadde på forhånd bestemt meg for å få med meg alle 4 toppene. Gikk alene uten sikring. Hettpiggen var jeg fast bestemt på å nå fra midttoppen, mens Vesttoppen var jeg forberedt på å måtte ta ved å gå rundt. Hadde gode forhold. Hadde lest at der var en mulighet til å komme opp på Hettpiggen med grei klyving (ikke klatreruten). Jeg fant ikke denne veien, og bestemte meg for å prøve på det jeg mente måtte være klatreruten (3'er). I forberedelsene brukte jeg god tid på å klatre/klyve fram og tilbake i området for å "akklimatisere" meg. Når jeg da gikk opp svaet, langs en smal hylle på toppen av svaet, og opp et 3-4m høyt hjørne til egga før toppen, følte jeg meg trygg hele veien. Der sto heldigvis en bolt i hjørnet som jeg hadde god hjelp av til å komme meg ned igjen. Den var dessuten avgjørende for at jeg i det hele tatt gikk opp hjørnet.

I ettertid ser jeg at jeg burde tatt med et tau i sekken, noe jeg ikke hadde. Jeg var dessuten så psykologisk innstilt på å komme opp at det nok presset vurderingene mine litt. Har, fram til da, vurdert det slik at grensen min for usikret klyving/klatring er at jeg ikke skal på 3-tallet. Tidligere har jeg gått et par ruter som også er satt til 3'er (fant ut senere!), men de var enklere enn den jeg gikk på Hettpiggen.

Så til slutt var det bare å ta rundturen, og godt og vel 2 timer senere var jeg på Vesttoppen.

[Gjest Anonymous]

Og noen ganger går det galt dessverre...

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=108200

[Alek]

For meg går grensen der hvor jeg forstår at et glipptak, et håndtak som løsner eller et feilsteg medfører døden.

Sånn er grensen min og. Det koster så lite å ta fram et tau hvis man er i tvil. Jeg har sjelden brutt denne grensen, men jeg har gjort det og ser i ettertid hvor unødvendig dette er.

[Gjest Anonymous]

Siden du brukte Eggi som eksempel vil jeg nevne at jeg var der nå den 5.oktober.

Satt på sørtoppen og vurderte ruta opp mot Høgdebrotet (jeg var alene og hadde ikke noe form for sikringsutstyr), men saken var klar, det ble ingen tur opp der på meg. Mulig jeg hadde prøvd meg hvis det hadde vært tørt og fint, men nå var det både snø og is. Jeg gikk i stedet ned i skaret og over breen og opp på Kvassryggen.

Ellers er jeg enig at det er bedre å snu enn og risikere at det går galt selv om det kan være vanskelig da en gjerne vil til topps. Jeg går mye alene og burde nok kanskje ha snudd ved et par anledninger.

Må også si at når terrenget byr på utfordringer, ja da er man utrolig konsentrert og da skjer det som regel aldri noe galt, men det er ingen skam og snu.

[Gjest Anonymous]

Jeg har også erfaring med å snu mellom høgdebrote og eggi, menn i motsatt retning. Vi komm nesten helt ned ( min far klarte og komme seg helt ned) men på høgre side var det punkt med et riss ned et brat sva som jeg følte at grensa var nåd. Jeg prøve men følte det ble for usikkert og valgt og snu tross av at min far komm ned (jeg er generelt mye bedre / mere erfaring når det gjeld klatring en han).

Tenker tilbake på dette som en posetiv opplevelse.

Være er det med enn annen episode ned eggen ned mot Gjervefonne ( gikk ned eggen direkte ned en slag renne). Vet i ettertid at det er enkelt å gå på venstre siden.

SOM

[Torgeir]

Er jo et interessant dilemma da... Toppen er rett over deg, og det tar to minutter å komme forbi det vanskelige partiet... Alternativet er en 3 timers omvei... Fristelsen blir veldig stor, og det er lett å ta en sjanse. Jeg har gjort det mange ganger, flere ganger med hjertet i halsen, og med lange tenkepauser etterpå. "Hva faen er det jeg driver med..?" og "Aldri igjen..." tenker jeg, der jeg sitter på toppen. Og samtidig vet jeg innerst inne at jeg hadde gjort det om igjen, og at jeg kommer til å gjøre det igjen. Klatring eller brepassering, snørenne eller løsurd, korteste/raskeste vei... Jeg er vel en god kandidat til å bli omtalt i en liten og tragisk avisnotis...

[Yngve]

Samme her Torgeir,men noen er bare sånn,og all den stund jeg er oppegående,er summen av dårlige

erfaringer forhåpentligvis omformet til konkret kunnskap og ett enda mer vart fjellsinne.

[Svein]

Min egen erfaring er at "grensen" er variabel. Har jeg fullstendig ro i kroppen, behersker situasjonen uten å føle sug, nærvøsitet o.l. - da har jeg ikke passert grensen. Selv om et fall vil være fatalt. I slike situasjoner er jeg alltid konsentrert, vurderer alltid mulighetene for retur, det er gode/tørre forhold, muligheter for brukbare tak osv. Passasjer jeg tidligere har gått usikret, har jeg snudd på ved senere turer. Og omvendt. Dagsformen spiller også inn.