Heillstugubreahester og Memurutinder 11.09.2007 - Et urent trav i lys og mørke

[eaa]

Sleepy Gonozales
Tenkte starte å gå når det ble ganglys. Var ikke sikker på når det inntraff, men gjettet på et sted rundt fem/halv seks. Skulle prøve å sove litt på kvelden før jeg dro, men det var plent umulig. Sto til slutt opp igjen, var rastløs og dro litt for tidlig. Ankom Spiterstulen kl. 04:20. Der var det lett rimet på bakken, et tindrende kosmos lå nesten nedpå hustakene, det var vindstille og dønn stappende mørkt. Men nå var jeg blitt stuptrøtt, så jeg tenkte blunde litt i bilen til det lysnet. Jeg dro over meg et pledd, og gikk rett i koma! Våknet i fullt dagslys kl. 06:20. Shit!

Forbanna på meg sjøl fór jeg en time forsinket innetter Visdalen, idet sola treffer Bukkehøe høgt der inne over Tverråbreen. Jeg går meg varm, og stopper for å ta av jakka oppe i bakkene langs Heillstuguåa. Mens jeg står der klipper en tårnfalk med kjappe vingeslag nordover dalen, og minuttet etterpå ror en diger kongeørn seg tversover Visdalen og forsvinner oppi Stygghøe et sted. Sola hvitner nå på alle stortoppene omkring meg, som er dekket av 6-7 cm nysnø ned til ca. 1850 moh. Men jeg skal motstrøms og sørover langs åa, helt til enden av Heillstugubreen, hvorfra jeg skulle ta fatt på mine tallrike mål for dagen:

Først kandidattoppen på ryggen øst for Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218, som Morten og Lena nylig har sjekket opp til ca. PF11-16 (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9697), reéll høyde ca. 2070. Morten spør om navnsetting i den rapporten, og jeg synes Heillstugupiggen er et passende navn, både grunnet dens utseende, samt at toppen er noe alá Portpiggen under Galdhøpiggen. Jeg velger ihvertfall å kalle den det videre i denne rapporten, altså Heillstugupiggen/45.2/2070. Videre er løypa tenkt i rekkefølge slik:
Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136, Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120, Memurutind V3/37.0/2243, Memurutind V4/42.0/2230, Memurutind V5/93.0/2140, Memurutind V6/93.2/2049, Memurutind V5-N1/93.1/2090, Memurutind V2/37.1/2238, Memurutind V1/26.0/2280 og Memurutind V0/26.1/2255.
I alt 11 stk. 2k, noe som skulle bli vél ambisiøst til slutt, bla. grunnet min forsovelse og et litt kronglete vegvalg...

Klundrete start
Stien inn langs Heillstuguåa er flott, helt til man når morenelandskapet 1,3 km før isen. Derfra blir stien mer flekkvis over småstenet ur, men overraskende greit likevel. Isfronten på Heillstugubreen er snøfri, og et vakkert oppsprukket parti blåner over utoset av breelva. Jeg tar noen bilder her, før jeg setter på stegjerna og knaser iveg oppover breryggen. En km inne på isen, som her huser lite snø, dreier jeg høyre mot tørt land og rota på fjellryggen som fører opp til Heillstugupiggen/45.2/2070. Jeg tenker gå opp nordflanken på ryggen. Denne er bratt, men jeg ser meg ut et veivalg opp ifra ei snøfonn nedunder bratta. Derfra drar et steinra opp, et litt flatere bånd som krysser fjellryggen på tvers. Foruten dette båndet ser nordflanken bergete og litt svapreget ut. Problemet er bare at når jeg når opp til snøfonna, som ligger klemt mellom fjellkammen og brebassenget nordafor, så er det så bratt opp til venstre at jeg ikke lenger ser starten på båndet jeg tenkte følge. Jeg må derfor gjette på hvor dette er, men bommer, og havner oppi noen bratte småsva 20-30m for langt opp (vest) på ryggen. Her sliter jeg litt. Berget er glatt, og 6 cm nysnø gir intet fotfeste, snarere tvert imot. Tar meg først opp 30 hm etter sneglemetoden, ved å nærmest å åle meg for max friksjon over bratte bergufser, før jeg prøver ei nesten vertikal renne opp til høyre. Jeg kommer 4 m opp, men der er det stopp. Jeg senker meg nedatt, studerer renna, og prøver på ny m/ litt andre tak, men feiler igjen. Prøver også en tredje gang inni en sprekk i høyrekanten av renna, men klarer ikke å presse meg igjennom m/ ryggsekken på. Gir opp, søker nedatt 10 hm, og lister meg så vestover et par sylsmale hyller 50 hm over breen, så et lite 2+ crux i en minihammer, før det hele løser det seg opp og det blir greit videre til toppryggen. Der møter jeg endelig sola, men jeg har somlet bort 45 min på det feiltatte vegvalget.

Heillstugupiggen/45.2/2070?
Som sagt, i mangel av fastsatt navn, kaller jeg den for entydighetens skyld dette. Ryggen videre SV mot piggen smalner sakte av, og slagskyggen av egga kastes forreven og mørk ut på breflata nordafor meg. Jeg runder først en lys liten hammerknupp m/ en del glitrende svovelkis i, og bestemmer meg samtidig at fra denne skal jeg etterpå slippe meg nedatt mot sør til Heillstugubreen. Like bortenfor meg peker nå spissen på Heillstugupiggen bent til værs, foran det monumentale øststupet på Nørdre Heillstuguhø/45.0/2218. Herfra ser den spiss ut, og i nord er det kun glatte fjellveggen endebent nedatt på breisen. Men jeg vet at sørsida er farbar, så jeg vagler egga videre i den gnistrende høstsola, som ennå varmer godt. Sørover hvitner breflatene kritthvite og rene, og breahestene steiler svarte og stolte opp av den bratte og oppsprukne iskappa som omgir dem. Så lekkert! Jeg lister meg utpå ei blokk på kanten av nordstupet før piggen, og tar noen bilder. Deretter klyver jeg forsiktig skarpkanten fram, og runder til slutt 4 m ned i sørsida og opp på piggen. Yeeiii, dagens første, og i pur glede legger jeg en ny sten til Lenas beskjedne og nybygde varde på toppunktet. Uten sikt målte Morten PF 11-16 i tåke, visuelt i finværet tipper jeg PF 12-13.

Så tar jeg en fem-minutter, nyter en banan og litt vann, mens jeg lytter på det ulende vingesuset fra to lekende ravner i stupveggen under Nørdre. Ellers er landskapet uten lyd. Totalt vindstille, tindrende sol, og rundt meg en glassklar ovstor fjellverden - hvit, ren, og pustslående vakker. Og alt dette er bare mitt, jeg rår min verden alene...

En stor hvit bre, og et lite svart høl
Men jeg er jo snart to timer bak skjema, så jeg returnerer til den lyse hammerknuppen, og tar så ned røysryggen nedunder denne. Høyre del av røysa er lysegrå og løs, så jeg holder meg på den svartlavvokste venstresida, hvilket jo indikerer fastere stenmasser. Jeg tar peiling på brekanten nedenfor et sprekkområde rett ned for Heillstugupiggen omtrent. Breen videre oppover ruta var snødekt derfra. Fra oven hadde jeg vurdert at jeg burde gå ca. rettlinjet til kanten av vindgryta under Nørdre Heillstugubreahesten, fordi det få meter utpå isflata derfra syntes å ligge digre igjendrevne sprekker under snøen. Men disse var ikke lette å detektere når man først sto i motlyset nede på isflata. Jeg hadde forsøkt å memorere sprekkmønstret, og mente jeg nå nærmet meg disse stygt, siden jeg snarlig ville nå nederste buen på vindgryta som her lå 10 m til høyre for meg. Så, et sted syntes jeg snødekket på breoverflata endret seg hårfint, frostkrystallene sto ørlite mer oppreist på et vis, og jeg ble mistenksom. Jeg stoppet og myste meg rundt, tok et nølende skritt til, og proddet så isøksskaftet ned i snøen 50 cm foran meg. "Svoshh", ingen motsand, og kun et bunnsvart lite høl sto igjen i den 15 cm tjukke nysnøbrua! "Javel..." sa jeg til meg selv, rygget et par meter, kantet vinkelrett høyre, og gikk helt ut på kjelkanten av vindgryta. Deretter fulgte jeg kanten fram i 50 meter, og var atter på trygg is.

Jeg sikret meg så et par bilder av den flotte vindgryta, før jeg fornøyd med ferden så langt føttet meg videre mot sør under brefallet mellom hestene. Jeg passerte nær det blå brefallet, og vurderte et øyeblikk faktisk å gå rett opp dette istedet for å runde rundt det hele i sør. Men jeg visste at oppe på øvre brekket gapte noen massive sprekker, som kunne bli arbeidsomme å komme over eller rundt. Så jeg slo det fra meg, mer utfra tidsbruken enn selve breferden egentlig...

Deretter var det å jabbe opp på sprekkfri og snødekt is i bratta nærmere Søre breahesten. Sank 10 cm i fast og pudret snø, halvtungt å gå i dette. Vel oppe verste mota flater isen mer ut mot østveggen på Midtre Heillstugutind/2339. Her slenger jeg av sekken, og tar bare med fotobagen videre til Nørdre Heillstugubreahesten/15.3/2136. Dette er en artig sak. En liten 4-meters hammer ligger midtveis oppe langs vestryggen. En stående 5 cm sprekk midt langs fronten, samt små men knallgode bøttetak, gjør den frydefullt god å klyve . Nørdre hesten gir også knallutsikt, omgitt av storfjell og breer trill rundt som den er, og med et slankt og nydelig toppunkt. Faktisk et av de flottere toppunktene jeg har vært på! Knipse knipse, så retur til ryggsekken. Jeg går derfra kloss i øverkanten av stygg og uryddig is, og inn på sadelen vest for NVE sin lille forskningshytte, som står bardunert fast på stenryggen vest for Søre Heillstugubreahesten/15.4/2120. Her begynner det brått å blåse fra NV, og fjernt i sør ser jeg at fjella vest for Svartdalen plutselig er halvt borte i skydekket. Jeg piler medvinds ut til toppen på breahesten, hvor vinden hviner rundt øra på meg. Tar noen bilder, forsøker å støtte kameraet ved å sitte ned i røysa, men det river godt nå. Så returnerer jeg til hytta, og sitter i ly av denne og tar en matbit. Det uler hult og øde i bardunvaierne, og snødrev soper i store lave flak nede på breisen under meg. Oppe på himmelranda på selve Heillstuguryggen skimtet jeg nå en tåkebanke som lå og rullet på baksiden. Den steg og sank, kom og gikk, men var på nippet til å bikke over fjellrekka. Det var surt, jeg hutret og satt ikke lenge, for tida rant like fort som snødrevet, og jeg hadde laaangt igjen...

Fra hestene til "kupongen"
Videre skal jeg nå krysse hovedisen på Heillstuggubreen, på vannskillet mellom denne og Vestre Memurubreen. Men alt er jo et og samme brekompleks, bare navnet forskjellig i hver sin fallretning fra vannskillet. Først breahestene altså, nå over til de Vestre Memurutindene, med navn som en gammeldags hestekupong; V0... V5, V6. Jeg har aldri gamblet på hester før, men mumlet nå til meg selv: "Huff - jeg vedder på at dette blir et langt og urent trav!"

Jeg gikk ned på breen sør for Søre breahesten, rett nedunder et sprekkparti ved hytta, og derfra ned til flata på hovedbreen. Den var flat som mjøsisen, og snart sto jeg innunder fjellryggen som huser de Vestre Memurutindene. Jeg hadde sett meg ut en røysrygg opp bratta, for å ende opp på laveste bandet like SØ for V3. Planen videre nå var hele ryggen fra V3 - V6, for ved dagens slutt å returnere østre Memurubreen nordover, og avslutte med regla V2, V1 og V0. Men før stigningen opp røysa tok jeg en kort rast. Fant en stenstol i sola hvor jeg satt i ly og uendelig godt, lukket øynene og bare lyttet til det ødslige store vindsuset over fjellene - og presterte å sovne ! Ikke lenge, men da jeg minutter senere bråvåknet, var Heillstugguryggen forsvunnet i tåke, og snart sto breahestene for tur. På V3 ovenfor meg skaptes skodde over egga, og den drev fort! Vinden tiltok mens jeg med forsiktighet forserte den relativt storstenete ura, som var overraskende fast. Kun et mindre parti med lysere ur 50 hm under egga var løst. Brått nådde jeg kanten og øststupet, og fikk skikkelig vidsyn over Austre Memurubreen og Austre Memurutinder. På disse sopte tåka allerede godt nedpå, og både over bandet nordafor mellom V2 og V1, samt over nordflanken på V4 sørafor meg, jagdes store fykende drevsnøflak av vestavinden.

Jeg la igjen sekken på laveste, og kløv over den vesle, men spenstige hammertoppen like før V3. Artig og luftig parti der, på fast solid klippe. Jeg kikket også inn i østveggen på V3, der Robert og Morten gikk opp som beskrevet i "bibelen", og skjønte det var bra de ikke hadde nysnø opp der! Nordveggen på V3 så også spenstig ut, men v/ rett vegvalg sannsynligvis ikke over 3-tallet. V2 og V1 kom og gikk mellom snødrev og tåkebanker, og det blåste rivhardt på toppen. Noen kjappe bilder, og jeg returnerte til sekken, nedunder hammeren i SV-sida denne gangen. Så var det bare å pile medvinds over stenørkenen mot V4. Fjella ute i både sør, vest og nord var nå halvt borte i et stadig synkende skydekke, og det hele tok til å mørkne litt. Jeg håpte at det ikke skulle bli for ille, værmeldinga sa jo kun tilskyende med litt nedbør til kvelds...

Dårlig tid
Jeg skjønte nå at tida rant fra meg. Da jeg nådde toppen på V4, ble det enda tydeligere, for det syntes langt ut til V6, som jeg derfra kun skimtet over ryggen på V5. Og fra V4 gjensto ennå hele 6 stk 2k etter planen! Så jeg tok iveg videre på direkten, fulgte egga drøyt en halv km før jeg så slapp meg ned på isen østafor, og gikk beneste over til bandet mellom V5 og V5 N1. Der slengte jeg atter av sekken, og besteg enkelt V5 vi ura opp østryggen. Ryggen videre mot V6 så kvek ut, sikkert artig klyving der, men nå hadde jeg ikke tid. Så jeg strenet tilbake til sekken, og videre ned på isen sørafor, i bassenget mellom V5 og V6. Dette er merkelig nok kartlagt som barmark (!), men er akkurat like mye bre som skåla mellom V4 og V5. Jeg gikk i en vid bue langs kurvaturen over isen for ikke å tape så mye høyde her. Flanken opp til V6 er full av løs stein og småsva, og var litt småekkel i den sleipe grunne nysnøen. Endelig nådde jeg så dagens vendepunkt. Langt under meg sjoet det tungt av vind og vann fra Murudalen, og den kraftig erosjonsbestrødde bretunga på Vestre Memurubreeen gloret i hard svarthvit kontrast til det mjukt gråbrune dalføret. Store sprekker lå som hvite årringer i bremassen langt oppover fra brefronten. Lyset ebbet fort nå. Bak meg hadde tåka nå slukt både breahestene og V4. Jeg hastet tilbake til sekken, og skar så ut til Memurutind V5-N1/93.1/2090 (også kalt Nord for V5). Iskald vind iblandet sludd gøv på tvers av ryggen, og jeg myste nordover det lange brestrekket jeg herfra skulle gå over Austre Memurubreen. Det så tilforlatelig ut, selv om sikten stadig minket, og lyset likeså...

Mørkt ja!
Så jeg nødet bare på mot nord, i beinhard motvind. Stedvis måtte jeg bare stå stille og stemme imot for ikke å blåse overende, og hetta ramlet som en tanks på brolagt veg! Under V4 brattnet breen på, og det ble glatt. Jeg slapp meg derfor ned på flatere is nedenfor, gikk uten stegjern her. Så var det bare å gå og gå og gå... Tåka nådde helt nedpå fjellfoten u/ V5, og bandet jeg skulle til, mellom V2 og V1, var søkk vekk i gråa, som det meste annet. Jeg navigerte mest på bakkehellingen, og satte meg nye delmål etterhvert som en og annen ny sten på breflata grodde ut av skodda foran meg. Måtte også være våken på bremønsteret, er jo tross alt aldri noen fasit på isen... Siste kneika mot bandet var bratt, og drevsnøen hadde pudret seg tett og tung ned på breflata, 10 cm djup. Tungt å vabbe motbakke i slikt. Omsider når jeg så bandet. Planen var nå først å ta V2, som nå lå til venstre og sørafor meg, deretter mot nord over V1 og endelig V0, med retur til Heillstuggubreen derfra. Men kl. var blitt 20:00, det blåste som besatt, det snødde litt, det var klapp tjukk tåke, og det mørknet raskt. Å ta de siste tre fristet, de var jo gripende nær, men medførte tross alt ytterligere 250 hm og 3 km stenrygg. Ikke turde jeg legge att den svarte ryggsekken på bandet heller, var redd jeg ikke skulle finne den igjen i halvmørket og snødrevet. Dessuten ante jeg ikke hvordan komme meg av fjellet og nedatt til Heillstugubreen. Den sida er bergete, løsuret og uren. Ville helst ha ganglys for å lete opp en nedgang der nede. Men jeg gikk noen runder rundt meg selv og tverket, før jeg sa til meg selv: "Nei, nå tar du til vettet. Disse får du ta senere!" Så svarte jeg mutt "Javel da..." , og bikket motvinds over laveste i retning brefonna i vestflanken.

Der tok jeg på stegjerna, og gampet ned den glatte isen mot dalen og storbreen. Jeg hadde myst meg ut et mulig vegvalg fra Heillstugupiggen før på dagen, langs nordsida av ei snørenne i fjellveggen. Jeg lette opp denne, og kom meg ned der, i søkkløs smågranulert røys. Sto og hølet på hæla og skjøv halve røysa med meg i farta. Måtte bare passe på å unngå å sette større sten i fart. Nærmest lettet over min egen sjefsavgjørelse, vandret jeg så ned breisen, som her var meget "rennete" av grove djupe vannårer. Lenger nede måtte stegjerna på igjen, ble svært glatt etterhvert. Samtidig gikk lyset. Fra da av var min verden begrenset til ei lita stråle av kaldtblått diodelys fra hodelykta. Et sted gikk jeg på en bunnløs smeltebrønn midt ute på isen, 10 m² stor. Kikket nedi, og sa bare "Grøss!" til meg sjøl. Detter man nedi der alene, så dukker man først opp igjen v/ brefronten om tusen år! Etter noe traversering og hopping over digre sprekker, er jeg tilbake ved brefronten. Regnet kommer i susende kast gjennom mørket, og ut dalførene grovorienterer jeg i stappmørket kun etter lyden av elvene, intet, absolutt intet var å se. Etter en tanketom, gjennomsliten og lang utmarsj nådde jeg endelig bilen kl. 23:20, etter 17 t på løpen. Et minutt senere ringte en meget bekymret Roger (kun han visste hvor jeg var - alle bortreist hjemme). Han hadde ventet meg nedatt før, men mine to bortkastede timer i starten kostet meg altså 3 stk. 2k - og Roger en liten bekymring. En ikke helt rettferdig fordeling, spør du meg!

[eaa]

Flere bilder:

[eaa]

Og enda noen:

[Nils]

Hah, så det var de toppene du tok ja. Solid tur det eaa! Og en variert dag du fikk, med det knallværet først, og så en heller grumsete avslutning. Til å være godt ut i september, og spesielt med en slik slow start, var dette en god ”dagsjobb”. 17 timers turer er vanskelige å gjennomføre midt i september uten at noe av vandringen vil foregå i mørket. PS! Gjertvasstind er ikke mer enn 2 år unna…Temmelig nøyaktig også.

Forresten godt du er en erfaren mann eaa, som kan å lese breer, og tar et overblikk før du begir deg utpå! Den lite synlige sprekken som du oppdaget, heldigvis i tide, er det ikke sikkert alle ville ha lagt merke til.

Igjen en nydelig turrapport, med bilder av tinder drysset av et lag med nysnø! Ikke alltid like herlig med snø for den som skal forsere diverse steinrøyser, men vakkert på bilder blir det nå.

Jeg la igjen sekken på laveste, og kløv over den vesle, men spenstige hammertoppen like før V3. Artig og luftig parti der, på fast solid klippe. Jeg kikket også inn i østveggen på V3, der Robert og Morten gikk opp som beskrevet i "bibelen", og skjønte det var bra de ikke hadde nysnø opp der! Nordveggen på V3 så også spenstig ut, men v/ rett vegvalg sannsynligvis ikke over 3-tallet.

Da vi klatret opp nordveggen på V3, hadde vi også litt nysnø i den skyggefulle fjellsiden. Ikke så mye som nå, men litt rester som ikke hadde smeltet helt vekk. Tror nok vårt vegvalg opp lå oppunder 3 kanskje. Vi ble presset noe mot venstre (øst) ca halvveis oppe, og kom opp ikke langt fra nordøsthjørnet av toppen. Et par flytt var noe kilne pga snøen husker jeg.

Et sted gikk jeg på en bunnløs smeltebrønn midt ute på isen, 10 m² stor. Kikket nedi, og sa bare "Grøss!" til meg sjøl. Detter man nedi der alene, så dukker man først opp igjen v/ brefronten om tusen år!

På denne breen kom vi også over en smeltebrønn, ikke langt fra brefronten. Et loddrett rundt hull, stort nok til å romme et menneske, og rundt 5 meter dypt. Iler kaldt i nakken ved tanken på å bli stående fast nedi der!

Planen var nå først å ta V2, som nå lå til venstre og sørafor meg, deretter mot nord over V1 og endelig V0, med retur til Heillstuggubreen derfra. Men kl. var blitt 20:00, det blåste som besatt, det snødde litt, det var klapp tjukk tåke, og det mørknet raskt. Å ta de siste tre fristet, de var jo gripende nær, men medførte tross alt ytterligere 250 hm og 3 km stenrygg.

Skjønner godt fristelsen om å ta de 3 siste! Du var jaggu ikke langt unna da du sto i skaret mellom V2 og V1. Men du tok nok den mest fornuftige avgjørelsen, helt klart! Og det er vel ikke første gangen....

[Julius]

Bare det å evne en tur på 17 timer er vanvittig. Min rekord er 13-14, og da måtte jeg nærmest krabbe det siste stykket.

[Bjarne Lindholdt]

Det var litt av en tøff tur eaa!

Takk for flott turbeskrivelse med mange fine bilder.

Det var en tøff tur, spesiell på denne årstid hvor en får mørke på sig alt for tidlig.

Det må være skummelt i uren når den får på sig isglasur og puddersnø?

[Erling]

eaa har forlest seg på Mayhassen sine turrapporter

[ods]

Spennende turrapport og som vanlig supre bilder fra eaa. Men jeg synes det er i overkant dristig å gå på snødekt bre helt alene. Statistisk går det nok bra i 99 prosent av turene, men den siste prosenten kan jo bli fatal.

[Alek]

Enig med ods. Jeg hadde aldri gjort det, og iallfall ikke så sent i sessongen. Men hver sin lyst og hvert sitt ansvar, og det gikk jo bra Eaa kan jo ha innebygd sprekksensorer i hjernen for alt vi vet

[Rune]

Eaa kan jo ha innebygd sprekksensorer i hjernen for alt vi vet

lol, ja den var morsom Alek! ..... Om ikke sprekksensor, så kanskje en sonar som leser variasjoner (dvs. evt. sprekker) og dybde i terrenget foran ham.

Forøvrig: Jeg ville heller ikke krysse en snedekt bre alene på denne tiden.

________________________

Rune.

[eaa]

Da vi klatret opp nordveggen på V3, hadde vi også litt nysnø i den skyggefulle fjellsiden. Ikke så mye som nå, men litt rester som ikke hadde smeltet helt vekk. Tror nok vårt vegvalg opp lå oppunder 3 kanskje. Vi ble presset noe mot venstre (øst) ca halvveis oppe, og kom opp ikke langt fra nordøsthjørnet av toppen. Et par flytt var noe kilne pga snøen husker jeg.

Når gikk dere opp der?

Klatret dere usikret?

Det må være skummelt i uren når den får på sig isglasur og puddersnø?

Ikke noe isglasur nå, kun ren snø over ura, så det var ikke så ille.

eaa har forlest seg på Mayhassen sine turrapporter

Neppe. Hadde nok noen langturer i bena lenge før Mayhassen kom på banen ja!

- - - - - -

Ellers må jeg innrømme at jeg synes "redselen" for breer er noe i overkant til stede hos mange. Det er mange tegn på en bre som kan indikere farene. Men tegnene kan tidvis være små, og oppdagelsen og tolkningen av dem vil variere markert med både lys og snøforhold. Å lese ei breflate krever selvsagt at man har ferdes mye på snø og is. Snøerfaring er kanskje viktigst, idet det er snøen som må leses når farene er størst, dvs. nettopp på snødekt bre. At snøstrukturen kan være annerledes oppå breisen enn oppå fast bakke vil jo kunne skje, så snøerfaring fra breløst terreng er ikke nok for å "ha sett alt". Men med god generell snøerfaring lærer man seg også raskere å lese snøen på breflater.

Når det er sagt, så skal man alltid være ytterst ydmyk og årvåken for slik ferdsel. Det finnes tilsynelatende aldri noen fasit, og i usiktbart vær og ikke minst i flatt lys skal man tenke seg godt om. Årvåkenhet og kontinuerlig observasjon og orientering er et måste. Dette er og blir en kalkulert risiko, og man skal alltid beregne seg gode marginer i en slik kalkulasjon. Men med de ovennevnte forutsetninger tilstede, mener jeg at å gå på bre er mindre farlig enn mange vil ha det til. Det er ikke noe verre dette, enn å ta kalkulerte risiki usikret i fjellveggen. Man kan jo ikke feige ut på det minste snev av risiko heller, om har tanker om å ferdes i mye i høgfjellet - hverken alene eller i følge med andre. Følges den holdningen til endes, ja da tør man ikke kjøre langs vegen til fjells heller. I fjellet er man da i det minste alene "på vegen", og rår risikoen og avgjørelsen alene...

[Alek]

Joda en lærer etter hvert å se tegn i snøen som tyder på bresprekker, men selv om jeg har lett etter tegn har jeg gått igjennom to ganger på steder som ingen i taulaget kunne se noe som lignet tegn på fare. Men jeg må innrømme at jeg hadde overlevd begge gjennomtråkkene om jeg hadde gått alene siden jeg fikk kastet overkroppen fremover. Jeg begynte først med breferdselen i 2003 og må innrømme at jeg har opplevd flere farer langs veien på disse fire årene enn det jeg har gjort på breene. Alikevel synes jeg det er fornuftig og trygt å gå i et taulag, for selv om det er farlig langs veien ønsker jeg ikke mer risiko i andre sammenhenger. Men vi er alle forskjellige, og det er vel mindre ekstremsport i ensom breferdsel enn f.eks basehopp der folk dør som fluer. Det er og stooor forskjell på breer, områder på breene osv, og man kommer langt med kunskap om dette, noe som jeg regner med eaa har.

[Nils]

Når gikk dere opp der?

Klatret dere usikret?

Vi gikk der 10.08.1998. Ja, sommeren med så mye dårlig vær i fjellet. Denne dagen benyttet vi oss imidlertid av et værvindu, og gikk vel stort sett hele dagen i t-skjorte. Kompisen min travet sågar rundt i bare boxeren da vi var på de vestre Memurutindene.

Gikk usikret. Det var på den tiden da vi gikk uten stegjern, isøks, tau eller annet vektøkende ekstrautstyr. Ikke hadde vi slikt heller. Alle problemer og vanskeligheter ble omgått om nødvendig. Denne hammeren (nord for V3) prøvde vi rett på, og etter som vi kom høyere, fant vi en utvei som var innenfor vår grense for hva vi tålte usikret. Men, som jeg nevnte, vi skrådde mot venstre etterhvert, og brukte god tid på alle flytt og bevegelser. Nysnøen gjorde det jo ikke lettere akkurat.

Dette var forøvrig på en tur fra Spiterstulen, over vestre Memurutinder (fra V1/2280 til V6/2049), ned og rundt østenden på vestre Memurubre, over Hinnotefjellet og søre Hellstugutind, ned i Urdadalen og tilbake til Spiterstulen. En rundtur på 16 timer.

Dette bildet, som jeg hadde i fjell-quizen, er fra denne rundturen:

https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldPid=54863&highlight=luftig+terreng#54863

[Håvard]

Kanontur erik

Dog syns jeg din "breturforklaring" var sådèr

Du, jeg og helt sikkert veldig mange andre såkalt erfarne, har kalkulert risken over bre alene.

Husker jeg ble hudflettet her inne for 2-3 år siden, da jeg tok med en 4. mann i tau uten sele over Grotåbreen, og stod på det valget!

Forstår også veldig godt di forklaring, men uansett: Bre er drittfarlig!

Trente og erfarne klatrere som klatrer 5m loddrett 4'er rute usikret, er nok langt mer trygg enn de fleste surrehuer som ferdes usikret på breer.

Slettes ikkeno kritikk erik, men her inne ferdes faktisk endel surrehuer;)

(Får vel kjeft nå).........

Turen din var jo digg alikavel da

[eaa]

Dog syns jeg din "breturforklaring" var sådèr

Du, jeg og helt sikkert veldig mange andre såkalt erfarne, har kalkulert risken over bre alene. Forstår også veldig godt di forklaring, men uansett: Bre er drittfarlig!

Trente og erfarne klatrere som klatrer 5m loddrett 4'er rute usikret, er nok langt mer trygg enn de fleste surrehuer som ferdes usikret på breer.

Slettes ikkeno kritikk erik, men her inne ferdes faktisk endel surrehuer;)

Jeg skal ikke skryte på meg noen brekompetanse av noe kaliber.

Som sagt skal man ikke bli bråkjekk utpå der.

Men hvis man legger igjen surrehuet hjemme, og bruker vett, observasjonsevne, erfaring og tid, reduseres risikoen dramatisk.

Faren består i ting man ikke ser. Eller ikke forstår at er der.

Det gjelder i 4'er ruta også. Man ser kanskje ikke at et tak/fotisett er løst, eller skjønner ikke at

grepskombinasjonene er fatale om et av dem glipper.

¨

Risikoen er der - definitivt - alltid.

Man skal aldri si aldri...

Men fjellsport inneholder nå engang slikt. Sånn er det med den saken.

Så jeg føler likevel ikke at jeg pådrar meg noen mer uvettige og hasardiøse risiki ved nennsom breferdsel

enn det man ellers gjør ved usikret klyving/klatring i løst eller iset/nedsnødd fjell, være seg på egger eller i vegger.

Men det fordrer årvåkenhet. Og at man lærer seg litt om hvordan og hvor sprekkmønstre dannes i bremassene.

Der finnes det en del generelle mønstre som man kan benytte seg av, selv om fasiten aldri har eksistert.

På den måten kan man unngå soner som man normalt vet huser farer, selv om de ikke synes under snøen.

Man kan redusere farene bare ved å ta et "idealspor" for å si det sånn, uten noen gang å ha sett isen blå.

Men for all del - jeg både ser og vet at dette kan være farlig.

Men det finnes da folk her inne som tar verre sjanser enn dette, vet jeg - uten å nevne navn..!

[Håvard]

Hehe, jada erik!

Og kalk risk er det jo opp til oss hver enkelt å ta!

Etterhvert blir vi noenlunde flinke til den kalkuleringen også, selv om kanskje både du og jeg slukøret sitter nedi ei helvettes sprekk og skåler fortvilet neste år...

Poenget mitt er at det er altfor mange tullinger uten viten som ferdes på breer....

DNT, RK etc er veldig dyktig til å informere om skredfaren i påska. Kjempebra!

Hvorfor f.... driter de i like mange sommerturister over breene sommerstid???

Svaret er enkelt og greit CASH .............. og ikke enkeltmenneskets ve og vel.

Nettopp derfor bør vi såkalt erfarne være litt forsiktig i et offentlig fora, noe du selv også poengterte etterhvert.

[Torgeir]

En knalltur som jeg håper å få gjennomført selv en gang, forhåpentligvis litt tidligere på sesongen

[Håvard]

Erik/Morten:

Hvordan ser du/dere for dere Heillstugupiggen (greit navn det) vinterstid solo??

Tror dere den er grei uten tau etc???

Hehe, kraftsamling vinterstid i kjømda her;)

[eaa]

Erik/Morten:

Hvordan ser du/dere for dere Heillstugupiggen (greit navn det) vinterstid solo??

Tror dere den er grei uten tau etc???

Helt grei forutsatt stabile snømasser. Uten isete/hard snø klarer du deg uten hjelpemidler også. Dog en fordel med isøks i snøhenget,

og stegjern et måste hvis hardt underlag. Men se opp for evt. skavleoverheng på nordsiden av egga.

Opp breflaten fram til ryggen bør du holde deg på høyre halvdel (vestre), og fra ryggspissen følge roten på fjellet til du velger å gå opp mot ryggen.

Det gjøres best fra sør/sørøst, et sted imellom der jeg gikk ned (se kartet ovenfor) og østre enden på ryggen.

[morten]

dagens første, og i pur glede legger jeg en ny sten til Lenas beskjedne og nybygde varde på toppunktet. Uten sikt målte Morten PF 11-16 i tåke, visuelt i finværet tipper jeg PF 12-13.

Vi hadde en form for visual vi med, men lell - dritbra tippa. Er du alltid like god, trenger du ikke måleutstyr. Ca. 12,40 meter er fasiten til Ranglefanten & co.

[eaa]

Vi hadde en form for visual vi med, men lell - dritbra tippa. Er du alltid like god, trenger du ikke måleutstyr. Ca. 12,40 meter er fasiten til Ranglefanten & co.

Ja jøss, alltid like god vettu!

Med laidback stil, og synet i vater, scanner jeg omverdenen i 3D, og konkluderer bråkjekt med ting jeg egentlig ikke vet filla om!

Men noen ganger - noen ganger - går det allright!

Men Arnes laservatermålte 12,38 blir nok vond å treffe.