Hva driver oss?

[Atomsilda]

Sitter her med forslått skulder og vonde ribbein etter en stygg velt på terrengsykkel. Tenker på den turen jeg egentlig skulle tatt på fjellet denne helgen. Det ble det ikke noe av. Hvorfor denne iveren etter å samle på disse toppene?? Goldt og grått...bratt, svetting, høy puls, gnagsår, vonde knær, tørst, tom for næring, skrubbsår, frost, våt...mange ting her!

Dette har kanskje vært diskutert på forumet før, men kan være interessant å høre noen flere synspunkter på dette. I sommer har vel mange turer blitt avlyste og folk begynner vel allerede å tenke vårskiturer i strålende sol..

For mitt eget vedkommende synes jeg det er fantastisk å sette seg ned i godstolen å bla i "fjellbibelen" til Morten og Julia. Den har inspirert meg en masse. Den kom også på en tid da noen kompiser, som har mange topper, begynte å dra meg med for alvor. Har vært redd noen ganger, men den følelsen JEG føler når jeg er på toppen er bare kjempegod! Bryter nye barrierer hver gang og takler luftige passasjer bedre og bedre. Elsker høy puls og at adrenalinet bruser i blodet...elsker det å svette seg oppover og kjenne at man virkelig lever. Vi har kanskje en sær hobby vi...men vi bruker iallefall kroppen vår ute i vår fantastiske natur. Dette gir iallefall meg overskudd og etter min mening er det en fantastisk fritidssyssel. Hvorfor ikke nøye seg med å gå en vanlig fjelltur nede i dalene eller i "snillere" fjell??? Kan jo gjøre det også til tider, men jeg ser stadig oppover om det er en topp i nærheten. Hvorfor denne følelsen?? Mange bare fnyser av det og synes det er vanvittig å stå opp kl 4 om morgenen for så å reise 3-4 timer for å gå på noen fjelltopper! Vi er litt gale kanskje, men det er nå bedre det enn å sove bort fridagene. Den godfølelsen jeg får etter en en flott tur må jeg bare ha mer og mer....det å legge inn bilder fra turene på pc´n...drømme meg bort litt til nye mål!

Bare må ha det..må ha det..

[oyvindbr]

Egentlig er det rart at toppinteressen blir sett så rart på. Det er jo verdens beste interesse! Jeg har jo dårlig holdning til dårlig vær da, kombinasjonen av gabbro, gneis, regn og skodde klarer jeg ikke å finne noe interessant med. Det er direkte stusselig. Da har jeg det mye bedre ved et bål i skauen. Og man kan gå langt og bli sliten i skauen også. Men når Jotunheimen eller andre alpine områder viser seg fra sin beste side er det ingen ting som er så magisk vakkert! Jeg klarer ikke helt å beskrive det, men hver gang jeg er på en stortopp i knallvær utløses enorme følelser innvendig på grunn av den mektige naturen og de gamle lengslene som endelig går i oppfyllelse.

Akkurat nå har jeg det på mange måter rett og slett vondt. Det er jo stadig ingen godværshelger i sikte for Jotunheimen, og ikke har jeg anledning til å stikke av i uka. Det må det bli en ordning på neste år, for savnet etter tinderangling i godvær bygger seg bare mer og mer opp som en vond klump i både hals, bryst og mage.

Så på noen glansnummerbilder fra i fjor og ble rørt og fra meg av savn. Nei 2007 har til nå gjort et uutslettelig inntrykk på meg. At det ikke kunne komme en eneste godværshelg i storfjellet i løpet av juli, august og september til nå har jeg vanskelig for å svelge. Men så er jeg jo veldig kravstor da!

Det er bare det at man blir så fra seg av ekstase når Jotunheimen er knallblå over alt, gjerne med melisdryss også.

Alt fjell-og skauliv er herlig, men det er noe ekstra med disse stortoppene. Det er de jeg lengter meg syk etter...