Heillstuggutraversen 22.08.2007 - En lang løs egg og 10 harde pakker

[eaa]

Omsider
Turen hadde ligget i kjømda lenge. Helt fra i fjor hadde vi snakket på en travers av hele Heillstugguryggen, fra ende til annen. Og august var estimert tidspunkt, noe Nils skulle få bestemme nærmere, opphengt på badet mellom suttekluter og bleier som han er. Og etter hans glitrende debut som jordmor, forøvrig på det samme badet, syntes det vél fortjent at han skulle få blåse i fløyta når avgangen var klar denne gangen...

August fortsatte i det samme værmessige blindspor som resten av sommeren, men så, mirakuløst nok syntes et 2-3 dagers værvindu å åpenbare seg fra ca. 20. august. Mailer og sms'er vrimlet att og fram, og så var onsdag 22. aug. omsider bestemt! Utgangspunktet var Spiterstulen, avgang var satt til kl. 0600, og vi var hele 7 stk. i følget. Dagens mål huset hele 10 stk. 2k, nemlig følgende Heillstuggutinder (toppnr. iflg "bibelen"): Søre/59.0/2189, Nestsøre/33.0/2255, Store/11.0/2346, Store N-1/11.1/2230, Store N-2/11.2/2215, Midtre/15.0/2339, Midtre N-1/15.1/2176, Midtre N-2/15.2/2153, Nørdre/45.0/2218 og endelig Heillstugguhøe/45.1/2072.

Nesten uvant
Etter grei skuring oppover dalene, og litt slaomkjøring mellom kryssende lemen og grågnagere inn Visdalen, var Nils, Terje, Roger og jeg framme en snau time for tidlig. Helblank himmel, nesten vindstille, og kun dugg på bilene lovet godt, ingen frost selv om klarvær altså. Etterhvert ankom også de andre, nemlig Lena, Svein og Morten. Med unntak for Morten, så var Lena og Svein nye bekjentskaper for oss andre. Etter hilsing, presentasjon, samt pakking og fordeling av utstyr, ruslet vi av tunet kl. 0610, i et vær som ikke kunne bli bedre! Sola gyllet allerede Styggehøe og isfallene oppe i Tverråbreen, der vi i en mild liten mottrekk ruslet sørover dalen, mens Visa hvisket sin vante melodi i morrastilla langsmed dalbunnen. Nesten uvant med godvær nå, etter et miserabel sommer, samt et par heller fuktige styggværsturer i fjellet forut. Etter et par brukryssinger av bla. Heillstugguåe, dreide vi så av fra Visdalen, og tok iveg stigningen langs stien opp og inn i Urdadalen. Snart nådde vi det første Urdadalstjennet, som lå tinnblankt og speilet den kjegleformede toppen av Semeltind/2236 der framme i dalåpningen.

Snart dukket også dagens første mål opp, nemlig Heillstuggutind Søre/59.0/2189. Samtidig ser vi til venstre opp på tre stygge vertikale hammere på egga nord for Store/2346. "Hau og hau, det der ser da ikke bare enkelt ut?" spør vi, men trøster oss med at vi tross alt skal enkleste veien over dem, nemlig ned, og derfor kan rappellere hvis det trengs. Vegen til Søre/2189 innebar kryssing en diger løs urflanke, blek og bratt, med et par lengre snøtunger i. Vi vurderte vegvalget nedenfra, og gikk for å benytte snøen hvis den ikke var for hard. Det var den ikke, så her var det bare å jabbe høgdemetrene unna, for å nå bandet mellom Søre og Nestsøre, der sola nå skinte flat og kvit i sensommermorgenen. Nils og jeg var litt sultne, så vi tok oss en kjapp matbit nedi røyslandet, mens de andre gikk ivegen opp til bandet. Men vi kom da opp etterhvert vi óg, hvoretter Roger, Terje, Svein og jeg turet videre de 100 gjenstående høydemetrene til Søre, mens resten av flokken latet seg i sola nede på bandet. Flott topp dette, med en overveldende utsikt over vestre Memurubreen på den ene siden, og Urdadalen med alle sine glitrende tjern på den andre. Og nordover skar selve Heillstuggumassivet sin enorme mørke ryggfinne gjennom himmelblåa, en sammenhengende 7 km lang skarp fjellrygg, med stortinder, egger og utfordringer i hopetall...

Sommer
Vel nede igjen til de andre som dormet uthvilte på bandet, tok vi en liten rast. Men ruta var lang, så vi drøyde ikke lenge før vi i flokk opg følge strenet videre mot Nestsøre/33.0/2255. Opp dit ligger et par klyvehammere, som på dette føret ikke bød på noen problemer. Men et opptak i første tredjedel av stigningen er kvekt nok til fort å by på problemer hvis snø eller is preger underlaget. For det meste fast og fint berg her, med innslag av et par mindre rødhammere også. Selve toppen er et svapreget lite platå, hvor vi spredde oss ut for en hvil, mens vi alle nøt den grandiose utsikten i den høghimlede godværsdagen. I motsetning til det meste av Heillstugguryggen, har Nestsøre stupveggene på vestsiden, mens det meste av ryggen ellers har stupene på østsiden. Ikke et vindpust var å kjenne, og sola glitret blankt i de bregrønne tjenna langt under oss i Urdadalen. Det var sommervarmt og godt, selv her oppe på 2255 moh. Morten hadde kastet skjorta, og poserte ute på en av nabbene over stupet. Som modell kommenterte han selv "Jeg burde kanskje trekke inn magen litt?" Hvorpå jeg svarte "Ja fint - for da kom sannelig Store Heillstuggutind til syne bak deg også!"

Fra Nestsøre skuet vi nå rett over til dagens høgeste, selveste Store Heillstuggutind/11.0/2346, en av de virkelige stastoppene i Jotunheimen. For komme dit måtte vi først nedatt på bandet/2141, før ei lang og solvarm stenbratte på drøye 200 hm ventet oss. Bandet var blekt og underlaget flatklemt av uminnelige tiders snømengder. Men nå lå røysa soleksponert og avsmeltet, preget av den moderne tids nedsmelting og klimaendring. Ikke noe vakkert syn i mine øyne... Opp stenbratta var det varmt! Røysa begynte å bli temmelig solvarm nå, og med sola bakende rett i nakken, peste og svettet vi oss mot toppen . Ryggen er bred og trygg, så det er ingen utfordringer opp her, hverken hva gjelder vegvalg eller rent teknisk. Men likevel har noen prestert å rødmale hele leia, med stygge røde spraykruseduller for hver fjerde meter til topps. Rene hærverket spør du meg, og totalt meningsløst overflødig!

Råttent fjell
Så samles vi på Store/2346. Endelig - hvor mange ganger har ikke blikket søkt denne skarpskårne stolte profilen der ute på himmelranda... Svært tilfredstillende å stå her nå, og det på en dag som denne! Nils hadde jo timet dette perfekt, ikke bare værmessig, men turen ga meg samtidig 10 flotte 2k-gaver på bursdagen ! Så sendte vi en medfølende tanke til Robert som egentlig var satt opp for turen, men som dessverre ble lenket til jobb og plikter, langt der nede i disen over lavlandet.

Vi så nå imot det som var dagens crux, tre hammere langs egga nord og nedover fra Store. Foruten de rene cruxene, skulle dette partiet i tillegg vise seg å være særdeles råttent. Fjellet var småstenet, sundsprengt, og så møkka løst at ikke en eneste sten kunne stoles på uten først å testes, være seg for fot eller hånd. Og ikke hjalp det å rydde i det kranglete underlaget heller, for det var akkurat like løst under. Virket som om hele egga var pill råtten tvers igjennom. Ikke lett å finne gode sikringsfester i slikt! Fra overhøyden under Store så vi nå også N-1/2230 og N-2/2215, som stakk opp som kvasse tenner nedunder oss på den lugubre egga. Men for å komme dit, gjensto en litt kilen og vaglete ferd, på et særs uberegnelig underlag...

Lena kløv nedover først, deretter Terje. Egga var spooky, så etter noe sondering, fant vi det best å gå 3-4 meter ned i vestsiden her. Ytterligere ned var det heller ikke farbart, der kun glattskurte svarenner med et og annet hengende steinstrø i, stupte hylbratt i strak fallretning mot Urdadalen. Med mjuke bevegelser og forsiktighet, karret vi oss alle fram til tanna ovenfor første hammeren, og derfra første rappell. Her lå et par slynger fra før, så etter å ha forsterket disse med litt "ferskvare", seilte jeg ned som førstemann. Jeg tenkte nemlig forevige Roger, som litt spent ventet på sin aller første rappell, i for anledningen ny klatresele også. Rappellen er kort, kun 7-8 meter, og ikke overvettes bratt heller, så man har god fotkontakt med fjellet på veg ned. Men et par sva med minimalt med tak i nedre del rettferdiggjør en rappell. Og de få og knøttsmå tak som måtte finnes, er slettes ikke greie å finne fra oversiden heller. Nestemann er Roger. Han bakker under støttende kommentarer trygt og sikkert ut i tauet, og senker seg ned som han ikke hadde gjort annet. Well done! Første rappell gjort, og en ny grense brutt..! Snart er alle nede, og vi stiltrer oss forsiktig videre. Må vente hverandre ut nedover her, for ikke å rive sten i hodet på personen foran, ned langs den stadig like løse egga. Morten kaster et par større trusler av skarpkanten, og ned på breen innunder stupet østafor. En av dem skjærer i en laaang 200-meters bue nedover isen før den legger seg til ro for adskillige titalls år.

Det er kun 25 m til neste rappell. Denne er drøye 15 m og nær vertikal. Problemet er at festet ligger 4 meter inne på ryggen ovenfor, så faren for at tauet kan rive ut sten fra det råtne fjellet er så absolutt til stede. Ikke mye å velge feste i her, så her også ligger et par slynger fra før. Terje og Lena forsterker også dette, før vi ber Lena som går ned først, om å vurdere å rydde unna potensielle farer før hun går ut i den vertikale delen. Hun forsvinner i dypet, men snart lyder tilrop om klart tau nedenfra. Nestemann er Svein, før vi i rekke og rad dingler ennå en avsats ned mot neste topp, som altså er N-1/2230. Terje går ned som sistemann, mens vi andre allerede er på veg for å sjekke ut den tredje og siste hammeren.

Egga dit ut er sylsmal og sterkt erodert, så her skal man bevege seg beregnet og pent! Selve hammeren ser heller ikke grei ut, men muligens kan den klatres ned ved å dra ut på hammerspissen mot venstre (vest for selve egga), for så å traversere skrått ned hammerfronten tilbake innatt på egga. Her finner vi rett og slett ikke et eneste betryggende slyngefeste (og ikke noe annet sikringsfeste heller), så vi blir nødt til å klatre hammeren. Dette skulle heldigvis vise seg å være enklere enn vi fryktet, for halvveis nede på vestsiden nådde vi ei 30 cm bred hylle som krysset nesten hele fronten tilbake retning egga. Ved enden av hylla var det så greie tak de siste fem metrene ned til bandet mot N-1/2230. Artig dette! En for en kom vi oss ned her, og kun et lite klyv oppatt gjensto før N-1 (PF10) og dagens fjerde 2k var i boks!

Det verste overstått
Nå var det verste unnagjort. Tilbakeblikket mot Store/2346 så stygt og uryddig ut, der hamrene svartnet skyggefulle og bratte oppetter egga. Hadde nok rynket på nesen om vi hadde kommet motsatt veg her! Ned fra N-1 måtte vi gjøre omtrent som ned den tredje hammeren; først ned til venstre, så rundt et hjørne mot høyre, og benytte ei lita hylle tilbake til egga. Helt kurant, ikke fullt så løst lenger her nede. Snaut tjue minutter senere var vi alle på N-2/2215 (PF17). Derfra flatet egga betraktelig ut, og høydefølelsen likeså. På egga før Midtre/2339 ligger en topp som nedenfra ser ok ut, men denne har ingen PF av betydning. Jeg og Nils gikk beneste over breen forbi denne, før den seige bratta mot Midtre/2339 startet. Jeg begynte å bli sliten nå , mest matt av vannrasjoneringen kanskje, men jeg var nok ikke alene om det heller tror jeg. Men vi trasset oss opp atter en stigning, og nådde så det jeg synes var den flotteste toppen på turen. Midtre/2339 er tvert avskåren på østsiden, og den digre varden står faktisk på en godt overhengende bergnabb. Hele toppunktet er et større skrått sva, og luftfølelsen er påtakelig ute på stupkanten. I sør troner Store/2346, og langt nede på breflata østafor stikker de to artige Heillstuggubreahestene sine brune hoder opp av breisen.

Etter litt hvile og litt foto, tar vi så atter mot nord, Nørdre/45.0/2218 kneiser i eftaslyset der fremme, og imellom ligger også småtoppene Midtre N-1/15.1/2176 (PF25) og Midtre N-2/15.2/2153 (PF20). Egga mot disse var overraskende storstenet, og forsatt ralativt skarp, men fast i fisken nå. Vel oppe på N-2 setter jeg meg ned ved de andre, i ura 4 m fra varden. Morten sier "Du har jo ikke vært på toppen før du har tatt på varden, vet du?!" Jeg svarer "Jada, tar'n før vi går!" Som sagt så gjort. Som sistemann av toppen skritter jeg bort til varden, og snur meg så for å følge de andre ned fra toppen. Idet jeg skal gå holder jeg på å tråkke på en dyr Canon 5D m/ 24-105L som ligger på ei helle nedmed varden! Jeg kremter høylytt og sier "Ehhrrmm - Morten?!" Han stopper opp 6-7 meter nedunder toppunktet og ser spørrende på meg... Jeg peker ned på stenhella, og Morten stirrer noen sekunder uforstående på kameraet før han oppfatter at det er hans . Flaks ja - bra at Morten formante meg om å klappe varden, og bra jeg er så nidkjær at jeg gjør det!

Ned til skygge og mørke
Dagen hadde vært varm, så vesketapet var merkbart. Langs Heillstugguryggen finnes ingen vannhull, så med snaue 3 liter vann i sekken må man rasjonere gjennom dagen. Ihvertfall blir jeg litt matt av slik varme og halvtørste. Det var derfor nydelig når en sval bris møtte oss over kammen langs siste brattryggen opp til Nørdre/45.0/2218. Der oppe var ryggen definitivt slutt. Foran oss lå nå kun brede slake stensletter og et par små brefonner i retning dagens siste, Heillstugguhøe/2072. Bak oss raget hele traversen, der tindene nå kastet sine lange forrevne skygger ut over blåisen på Heillstuggubreen. Vi studerte himmelranda vel forvisset om vi har vært på hver en meter der ute, over hver bidige topp, opp eller ned hvert eneste klyv og hver eneste hammer. Herlig! Det begynte så smått å kjølne mot kveld, så vi ble ikke lenge på Nørdre. Morten smatt utom et mindre toppunkt på stupkanten mot øst, men dette målte vel kun PF8. Deretter skled vi over den sprekkfrie slake brefonna i nordflanken på Nørdre, før vi ruslet opp nakken vest på Heillstugguhøe/2072.

Egentlig ganske godt å gå på flatene nå, kunne tillate seg en litt mer breial og slarkete gangart enn hva traversen krever. Kun Roger og jeg skulle bortom Heillstugguhøe, de andre gikk beneste mot nord og ventet på oss på dalbrekket mot Visdalen. Ute på Heillstugguhøe strøk et gyllent flatt kveldslys over varden og toppene omkring oss, mens breene under oss ruget stumme i det blå skyggedjupet under tindene. Det hele var så storslått, så stilt, så skjønt, at det var nesten fysisk følbart. Her kunne vi senke skuldrene, og pulsen, og la avdagslyset vektløst bære sinn og sjel, langt inn i storheten og solefallet...

De fleste hadde ruslet ivegen da vi også nådde dalbrekket ytterst på nordspissen av høe. Kun Morten satt igjen der. Sola skjøt en siste hvit pil av lys fra himmelranda på Bukkeholsryggen idet vi bikket over brekket, og i spredt orden ranglet vi den dels svapregede og etterhvert halvt gresskledte bratta til dals. Et sted stoppet vi og supte begjærlig friskt vann fra en siklebekk nedi lia. Stien tilbake til Spiterstulen syntes lang. Forventet hele tiden å se lysene rundt neste sving, men akk, det varte lenge før de dukket opp. Men alt har en ende, også stien ut Visdalen, så etter 16 timer på løpen nådde vi vél mødne og slitne bilene til slutt. Så takk til turfølget for en gedigen tur, takk til Nils for bestilling av godvær (noe jeg tydeligvis ikke er i stand til), og som sagt, takk for 10 digre pakker på bursdagen! Og mer stenharde enn dette får du dem heller ikke..!

[eaa]

Noen "tusen ord" til:

[Mayhassen]

Takk for en fin start på dagen, virkelig flott og lese og se bilder når man spiser frokost, men jeg holdt på å bli kvelt av et par havregryn når jeg så bilde der hvor Morten trakk inn magan sin slik at Store kom til syne Jeg så for meg et litt annerledes bilde i hodet mitt når jeg leste det først i rapporten

Så jo tøft ut over den traversen, har siklet på den selv en stund nå. Et par spørsmål har jeg da. Den første rapellen dere tok, er den så ille som den ser ut som på det bilde med Lena?

De ser jo ikke så ekstreme ut de to neste, men ble litt skremt av det bilde.

Gikk dere usikret over breen? Er det for å regne som sprekkfritt her?

Ja, og gratulerer med dagen på etterskudd da eea og jammen fortjener Nils en gratulasjon for en tydligvis vel gjennomført jobb som jordmor, imponerende!

[Nils]

Så takk til turfølget for en gedigen tur, takk til Nils for bestilling av godvær (noe jeg tydeligvis ikke er i stand til), og som sagt, takk for 10 digre pakker på bursdagen! Og mer stenharde enn dette får du dem heller ikke..!

Jo mange takk selv eaa (og til alle dere andre ), og for nok en eminent turbeskrivelse med ditto bilder!

Godt gaven falt i smak. Vi slet med å få tak i nok gavepapir, så du måtte dessverre ta til takke med ferdig åpnede pakker på denne bursdagen.

Og august var estimert tidspunkt, noe Nils skulle få bestemme nærmere, opphengt på badet mellom suttekluter og bleier som han er.

Fint dere er tålmodige, og var villige til å vente til vi var ved sommerens ende. Egentlig hadde jeg ikke særlige forhåpninger om så mange fjellturer denne sommeren, men da Morten for lenge siden annonserte at Heillstugutraversen sto på programmet denne sommeren, så jeg at denne turen alene ville veie opp for manglende turer ellers i sommer, og reserverte plass sporenstreks! Selv om alle toppene var krysset av i listene for mange herrens år siden, hadde jeg til gode å gå traversen, og var spesielt spent på strekket nord for store (2346).

Og det må jo sies av vi var temmelig heldige med dagen! Det så ikke direkte lyst ut med tanke på hva slags vær vi har hatt denne sommeren, men at vi skulle treffe slik blink er helt utrolig. Kanskje den beste sommerdagen i hele juli-august, og det på bursdagen til eaa attpåtil. Så jeg er meget fornøyd, nå i ettertid spesielt. Under turen var jeg til tider altfor sliten til å klare å nyte det hele. Man blir ikke spesielt topptrent av å skifte bleier, så at dette kom til å bli et blodslit forventet jeg. Har nok aldri vært så dårlig trent i slutten av august noen gang, og det kjentes dagene derpå.

Og etter hans glitrende debut som jordmor, forøvrig på det samme badet, syntes det vél fortjent at han skulle få blåse i fløyta når avgangen var klar denne gangen...

…og jammen fortjener Nils en gratulasjon for en tydligvis vel gjennomført jobb som jordmor, imponerende!

Hjalp ikke med mange års erfaring i steinrøysa der gitt. Har nok aldri vært så klam bak øra noensinne, men heldigvis gikk det helt fint ifølge de som har greie på det. Må man, så må man, og stort sett går jo sånt av seg selv.

En ting er sikkert: Ingen fjelltopp kan måle seg med den ”toppen” jeg hadde der!

[Bjarne Lindholdt]

Stor takk til eaa for storslått turrapport og kjempefine bilder

Har selv hatt kik på denne traversen, men hamrene hadde nok blitt for mye for meg

[Gjest]

Herlig å se ordentlig sommerlige solskinnsbilder fra sentral-Jotunheimen igjen!

Det har blitt så alt for få turer i Jotunheimen på meg i år.

[oyvindbr]

Det samme kan jeg si. Alt for lite Jotun i år Men skal ikke forsure denne turrapporten med mine synspunkter om denne sommeren. En flott turrapport med fantastiske bilder! Gleder meg til å ta denne traversen i knallvær når fleksitida går i boks og klatrekunnskaper er ervervet en eller annen gang.

Blir så vanvittig fjellsjuk av å se på de bildene!

[eaa]

Et par spørsmål har jeg da. Den første rapellen dere tok, er den så ille som den ser ut som på det bilde med Lena?

De ser jo ikke så ekstreme ut de to neste, men ble litt skremt av det bilde.

Gikk dere usikret over breen? Er det for å regne som sprekkfritt her?

Neida, første rappellen går ned på baksiden av tanna Lena står på der, ikke på stupsiden mot breen som du ser i bildet.

Nærmere beskrivelse står i rapportteksten. Tipper du vil kunne klatre ned der.

Andre rappellen går ned som beskrevet i bildeteksten å bilde 9_On-the-edge.jpg. Den er verre å klatre, temmelig glatt, og vertikal 15 m. Kan kanskje omgås ned til venstre, men noen ekle svuller med glatt berg/sva nederst i omgåelsen kan kanskje være skumle. Vi prøvde ikke å unngå noen av rappellene. Ikke nødvendigvis fordi vi anså det som umulig, men rett og slett fordi det er bare artig å ta en rappell i ny og ne!

Brefonna er også beskrevet i teksten.

Isen er helt grei, dekket av et tynt lag grovkornet snø/firn. Ikke bratt, kun å høle ned på skosålene.

Er nok farligere på badet til Nils ja - for der er det ihvertfall ikke "sprekkfritt" for å si det sånn..!

(eh eh eh - moro m/ billig kofferthumor gitt! )

Ja, og gratulerer med dagen på etterskudd da eea...

Sitat kommentar fra tidl. turrapport:

Jeg beklager eea tendensene, men det er ganske vanskelig å få inn at du er eaa, av en eller annen grunn er det fort gjort å si eea istedenfor (jfr med en annen tråd på forumet). Det skal uansett bli rettet opp snarest.

Jeg får si som trasstramperen til Rolf Kirkevaag:

"Uuhu - jammen du saaa du skulle...!"

[Mayhassen]

takk for svar. Jeg leste rapporten kanskje litt kjapt før jeg stakk på skolen idag, litt trøtt får unnskyldningen bli.

Til eea problematikken er det ikke annet enn å legge seg flat på! (Kan jeg begynne å bruke fornavnet ditt istedenfor kanskje? )

[eaa]

Under turen var jeg til tider altfor sliten til å klare å nyte det hele. Man blir ikke spesielt topptrent av å skifte bleier, så at dette kom til å bli et blodslit forventet jeg.

Opplevde det nok litt slik jeg også, mistet litt av både innlevelsen og opplevelsen av den grunn.

Var litt daff og kjørt mot slutten.

Ikke fordi jeg er bleieskiftarbeider, men helst fordi mitt slitne lægeme er så gammelt at jeg snart skal til å bruke bleier igjen!

Har selv hatt kik på denne traversen, men hamrene hadde nok blitt for mye for meg

Vel, det tviler jeg sterkt på Bjarne, etter å ha sett noen av dine tidligere bravader i brattfjellet her inne!

[Atomsilda]

Hei!! Kjempefin rapport og fantastiske bilder!! Bildene og bildeteksten forteller mye. Dere var rimelig heldige med været kan man si! Har selv gått motsatt vei og kom ikke lenger enn der man møter hammeren opp mot Store. Dette var i fjor høst. Gikk ned i flanken mellom Midtre og Store og ned til vatnet. En forferdelig uggen nedtur! Vil nok prøve å gå hele turen ved en seinere anledning. Dette må vel være en av de finere turene man kan ta i Jotunheimen! En tur man gjerne kan gjøre flere ganger!!

[morten]

Hjertelig takk for flott turrapport Erik, så får en heller tåle litt mobbing og ditto bilder. Takk til alle dere andre som var med også for hyggelig turfølge.

Kjenner jeg deg rett Erik så var dette ikke den verste bursdagen du har opplevd.... Jeg storkoste meg også, skal en klaga, var det kanskje litt varmt enkelte perioder for en stakkar svettegris, men et luksusproblem - intet annet!

Når jeg kommer tilbake skal jeg se om jeg får lagt ut et bilde eller to av bursdagsbarnet. Du slipper gjerne lett unna på bildene når du legger ut egne rapporter. Men har et fint bilde der du fornøyd klyver opp det lille klyvepunktet på sørsiden av Store Hellstugutinden.

Trist var det også å se at "taggingen" som jeg observerte første gang august 2004 fortsatt var der i fullt monn

Vi fulgte omtrent samme vei på ruta denne gangen som på min tur i august 2004.

Se ev.

https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1617

Eneste forskjellen var min omgåelse av den bratteste hammeren samt et litt annet veivalg på den vanvittig løse hammeren litt lenger nede. Synes for øvrig den lille "vinkelbevegelsen" vi gjorde ned den fungerte bedre.

Takk igjen!!

PS! Og jeg stemmer på Store Hellstugtinden som Jotnheimens flotteste utsiktstopp. Har tenkt det på to tidligere besøk, og det ble bare bekreftet denne gangen.

[Gjest]

Jeg så denne merkingen (vanskelig å la vær, gitt) da jeg var på Store Heillstugutind i fjor sommer. Hvem i all verden er det som har gjort dette? Er det lov? Kan det ha vært folkene på Leirvassbu eller Spiterstulen som har vært frempå for at det skal bli lettere for folk å finne veien til toppen?

[eaa]

Kjenner jeg deg rett Erik så var dette ikke den verste bursdagen du har opplevd...

Når jeg kommer tilbake skal jeg se om jeg får lagt ut et bilde eller to av bursdagsbarnet. Du slipper gjerne lett unna på bildene når du legger ut egne rapporter.

Ikke gæli dette nei!

Bedre enn å momse småkaker og tørrprate med tanter og svigermor dette!

Hva gjelder bilder så er vel også Nilsemann litt underrepresentert i rapporten, så jeg slenger ut et par-tre bilder til likesågodt.

PS! Og jeg stemmer på Store Hellstugtinden som Jotnheimens flotteste utsiktstopp. Har tenkt det på to tidligere besøk, og det ble bare bekreftet denne gangen.

Mye enig der, med Visbretind som en meget sterk utfordrer!

Og vissnok er Surtningsue også flott, men der hadde vi tåke gitt...

[Julia]

Og vissnok er Surtningsue også flott, men der hadde vi tåke gitt...

Den er jeg ikke enig i. Mitt første besøk opp dit var i tåke og jeg har gledet meg lenge til å komme tilbake i finvær, men da jeg kom tilbake i sommer var jeg skuffet. Den er fin (vann og breer) og vid (Rondane, Snøhetta), for alldel, men veldig tamm samtidig. Galdhøpiggen har en fantastisk utsikt som samtidig er mye tøffere og råere enn Surtningssui (jeg synes utsikten fra Galdhøpiggen er den flotteste jeg har sett i Jotunheimen, men så har jeg hverken vært på Visbretinden eller Hellstugutinden), og jeg kan tenke meg at Hellstugutinden ikke står tilbake for den, siden den er høy og fritt og man samtidig har vannene i dalene, som man ikke ser fra Galdhøpiggen. Turfølge mitt på Surtningssui kunne heller ikke helt skjønne hva som skulle være så vanvittig flott med utsikten derfra, men så er han også ganske bortskjemt hva utsikter angår, og for all del, det lå en del skyer over en del topper, så vi så jo ikke alt...

[Bjarne Lindholdt]

Vel, det tviler jeg sterkt på Bjarne, etter å ha sett noen av dine tidligere bravader i brattfjellet her inne!

Jeg skjønner dere gikk traversen fra S mot N med henblikk å rappelere ned hamrene?

Viss en skal unngå rappelene er det vel i motsatt retning ryggen må gås, da det er mer sikkert å klatre opp hamrene?

OT.: Det er jo en fantastisk dybdeskarphet du oppnår i bildene dine med den korte brennvidde, men til gjengjeld blir det en svær fiskeøye effekt.

[oyvindbr]

Trur Surtningssui er fin, men samtidig ligger den langt unna skikkelig fengende tinder. Er man på Leirungstindene får man flotte nabotinder mye tettere innpå livet. Sånn er det med Hurrungane og Smørstabbtindene også. Semeltind og Visbretind er nok utsiktstopper i eliteklassen, særlig sistnevnte.

[Trond Erik]

Trur Surtningssui er fin, men samtidig ligger den langt unna skikkelig fengende tinder. Er man på Leirungstindene får man flotte nabotinder mye tettere innpå livet. Sånn er det med Hurrungane og Smørstabbtindene også. Semeltind og Visbretind er nok utsiktstopper i eliteklassen, særlig sistnevnte.

Hvordan vil dere rangere utsikten fra Store Dyrhaugstind mot disse? Jeg var jo der tidligere i sommer og selv om jeg er en grønn tinde-novise vil jeg tro at utsikten derfra mot Skagastølstindene, Ringstidene, Austabottentindene, breene, stupene og dalene ned mot Utla, slår veldig mye.

Trond Erik

[Bjarne Lindholdt]

Hvordan vil dere rangere utsikten fra Store Dyrhaugstind mot disse? Jeg var jo der tidligere i sommer og selv om jeg er en grønn tinde-novise vil jeg tro at utsikten derfra mot Skagastølstindene, Ringstidene, Austabottentindene, breene, stupene og dalene ned mot Utla, slår veldig mye.

Fra Store Dyrhaugstind ser en Skagastølstindene, Ringstidene, Austabottentindene og Falketindene, men mye av Jotunheimen ser en ikke, da det er gjemt bak Skagastølstindene, som er tett på.

[Nils]

Andre rappellen går ned som beskrevet i bildeteksten å bilde 9_On-the-edge.jpg. Den er verre å klatre, temmelig glatt, og vertikal 15 m. Kan kanskje omgås ned til venstre, men noen ekle svuller med glatt berg/sva nederst i omgåelsen kan kanskje være skumle.

Som eaa påpeker, så er andre rappellen langt verre å klatre direkte/rett på. Denne må nok selv du omgå om du skal komme deg opp Mayhassen. Lena og Morten vurderte vel å prøveklatre denne for å sette en grad på den, men fant ut at den nærmest var altfor krevende å gå løs på. I hvert fall med tidsrammen vi hadde var det utelukket (husker ikke helt konklusjonen her Morten.. ).

Hammeren ses på eaas bilde 13_Råttent-fjell.jpg. For litt mer nærstudie av hammeren, legger jeg ved et hvor tauet viser veien ned. Det er vel Roger som kommer over kanten der oppe:

[Nils]

Vedr. bilde "15_Dagens-crux.jpg" hvor

Tilbakeblikk fra N-1/2230. Den tredje hammeren svartner nærmest. Midt i den sees en større lys flekk. Vi klatret halvveis ned hammerens solside, fulgte så ei nesten vannrett hylle til den lyse flekken, og så nedatt på bandet.

Her var jeg en av de første ned, og passet på å ta et nærbilde av folket i akjson. Jeg står i skaret nedenfor hammeren på eaa sitt bilde 16_Mot-Midtre-N2.jpg, like til venstre for hjelmen til en fotograferende Morten. Derfra tok jeg altså bilde motsatt vei:

[panda]

Utsikten fra Surtingsui har ofte blitt betegnet som Jotunheimens beste.

Årsaken er at "noen" en gang sa at "Surtingssui har Jotunheimens beste utsikt fordi det er det eneste stedet man slipper å se Surtingssui". Det han egentlig mente å si var at Surtingssui er en stygg topp, ikke at den har bra utsikt.

Visbretind og Storebjørn har ellers veldig bra utsikt synes jeg.

[eaa]

Andre rappellen går ned som beskrevet i bildeteksten å bilde 9_On-the-edge.jpg. Den er verre å klatre, temmelig glatt, og vertikal 15 m. Kan kanskje omgås ned til venstre, men noen ekle svuller med glatt berg/sva nederst i omgåelsen kan kanskje være skumle.

For litt mer nærstudie av hammeren, legger jeg ved et hvor tauet viser veien ned. Det er vel Roger som kommer over kanten der oppe.

På Nils sitt bilde 20070822-hammer 2-rappell.jpg anes nede til høyre de vanskelighetene jeg nevnte i en evt. omgåelse. Muligens er beste oppgang fra det mørklagte området helt i nedre høyre bildehjørne, og så opp til venstre for de bleke solbelyste svaflågene ute til høyre (litt rundt hjørnet på hammeren på en måte), vist med rød strek på nedenstående bilde. Opp der er det et smalt parti mellom toppryggen på hammeren og svaene mot høyre som kanskje er farbart, selv om det kan være meget løst og oppsprukket. Kanskje for løst også..?

[ods]

Jeg imponeres over eaa’s aktivitetsnivå i fjellet hvor han legger i vei uansett vær. Har du tenkt å feie over alt som er av høye fjell i år. Det er fristende å spørre: Hva skal du gjøre når du blir stor?

[Mayhassen]

Den så litt vrien ut rett på ja, kan nok hende man må ta en variant ute til høyre der. På https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=8377 ser det jo også veldig greit ut enda lenger nede til høyre enn det du tegnet opp, så noe stort problem kan det vel ikke være gå denne traversen usikret vel, bare man går noen omveier?

Nå går jeg jo kun ut ifra bilder, men tror du den røde ruta di er det beste alternativet fremfor å gå enda lenger mot høyre eaa?