coni Skrevet 13. august 2007 Skrevet 13. august 2007 Tallene 3000 og 4000 betyr like mye for meg som tallet 2000 betyr for de mest ivrige tinderanglerne i Norge. Som barn var jeg fryktelig opptatt av 3000 toppene i nærområdet (Tirol). Riffler på 3.169m ble første 3000 topp da jeg fylte seks år. Men når man blir eldre vokser også målene. Etter hvert måtte det 4000 meter topper til for å tilfredsstille mitt eget ego. På min ferd å bestige alle disse gigantene i alpene (tidligst ferdigstillelse ikke før om ti år…) dukket det opp en del svært avvisende kamerater som Aguilles Blanche i Mont Blanc området. Egentlig skulle denne sommeren brukes for å rydde bort de største utfordringene, men ulykken på Falkungen ødela disse planene (i hvert fall for denne sesongen). I stedet for eggtraverser og vegger ble det setervandring og breturer. Det første vi gjorde da Terje kom på sitt vanlige sommerbesøk i Tirol var å studere kartverk for å finne breturer. Etter hvert var det Mont Blanc kartet som ble liggende på bordet. Terje har vært på over ti 4000 topper før og Alpenes høyeste topp sto ganske høyt på lista hans. Jeg lot meg selvfølgelig heller ikke avskrekke av denne tanken. Men, fra en tidligere bestigning og masse skrekkhistorier visste jeg om de tre ting ved Mont Blanc, som kan ødelegge en fjellklatrers drøm om å være på Alpenes topp: Steinsprang, høydesyke og hundrevis av likesinnede. For å bli kvitt disse elementene valgte vi en spesiell variant å komme seg opp til topps. Monte Bianco i stedet for Mont Blanc. Utgangspunktet var fantastiske, vill romantiske Val Veni ved Courmayeur i Val d’Aosta. På den italienske siden av Europas tak. Vi startet på 1600 m sjøhøyde, klokka 7 på en lørdag. Fra den siden blir toppen ikke besteget så ofte som fra den franske siden. Og i hvert fall ikke når den eneste hytta, nemlig Rifugio Gonella er stengt på grunn av oppussing. Først vandret vi inn en koselig sti i skogen. Deretter måtte vi over en morene opp på Miage breen. Denne følgte vi en del kilometer inn før en sti gikk opp til samme hytta på 3000 meter. Arbeiderne på hytta så litt stygt på oss som ikke lot seg stoppe av advarselskilt. Vi gikk fort videre og opp på breen. Ingen hytte. Ingen mennesker. Ingen spor! Ingen spor på denne breen. Aldri før har jeg vært mindre i tvil om man trengte tau eller ikke. Stygge sprekker dekket av myke, lite tillitsvekkende snøbroer. Det gikk bra. Oppe på 3.386m slo vi opp teltet. Hvilken kulisse! Over oss samme monarken som Mont Blanc også kalles. På motsatt side en vanvittig fin 3.900 meter topp som sendte ned gigantiske isras stadigvekk. Dagen gikk med snøsmelting og avslapping i solen. Dagen etter begynte kl 4. Kl 5:30 var vi ferdig med å pakke og på vei mot det første målet. Aguilles de Bionnossay, 4.052m. Etter to timer sto vi foran østeggen til samme toppen. Og denne eggen er nok den fineste vi har sett. Et barberblad av is og snø. På det trangeste ikke mer en 15 cm bred med flere hundre meter ned på begge sider. Hvis Terje skulle dette ned var det bare en ting å gjøre. Hoppe ned på den andre siden. Og omvendt. Heldigvis var dette ikke nødvendig og vi nådde toppen ved 9 tida. Tilbake i skaret gjaldt det å komme seg videre opp til Dome du Gouter. Veien dit er egentlig en ren nytelse. Men etter hvert merker man at man har gått noen høydemeter allerede. Og høyden sier i fra at den finnes. Tidlig på ettermiddagen nådde vi Vallot bivuaken. Neste 4.400 meter høyt. Og her skulle vi overnatte. Egentlig galskap men vi har i hvert fall to netter på rundt 3.500 meter i blodet. Så det skulle gå bra. Og det gikk bra. Bortsett fra at jeg ikke klarte å sove grunnet to høydesyke rumenere som snublet inn i bivuakhytta sent på kvelden og snorket resten av natta. Mandag. Kl 4:45. Rekken med hodelyktene var på vei mot oss. Det så ut som en motorvei fra flyet på flaten under Dome du Gouter. Men vi var så tidlig ute at vi ikke måtte dele eggen med mer enn noen få taulag. Det blåste som faen i mørke. Hva driver vi egentlig med. Spiser dårlig mat, drikker smeltet snø. Sover dårlig i en metallboks. Vi står opp midt på natta for å gå ut i den mørke kalde stormnatta. Rimelig idiotisk, spør du en intet anende ikke-klatrer. Men du spør ikke lenger når du står på toppeggen, ti meter under alpenes høyeste punkt og ser solen reise seg opp i rød prakt, mellom Matterhorn og Dent Blanche. Kl 5.50 fikk vi oppleve dette. Og dette var utrolig. Vinden lettet og solen skinte resten av dagen. Vi gikk ned til Col de Brenva, måtte dessverre gå forbi Mont Maudit (isflanken opp var litt i bratteste lag for en kar som bare kan bruke sin venstre hånd) men fikk med oss en ekstratopp, nemlig Mont Blanc du Tacul. Deretter spaserte vi over den øvre delen av Mer de Glace som i seg selv hadde vært en utrolig fin bretur. Tidlig på ettermiddagen nådde vi Rifugio Torino. For noen måneder tilbake herjet det en vill debatt på fjellforum om god stil. Det hadde vært utrolig god stil å gå ned fra hytta til Courmayeur. På den måten hadde vi både gått opp og ned uten maskinell hjelp. Men vi sa oss fornøyd med middels stil og betalte 24 € hver for å bli fraktet ned 2000 høydemeter. Siter
Ole-Petter Skrevet 14. august 2007 Skrevet 14. august 2007 Herlig! Både bilder og valg av tur. Mange takk! Ja, det er til tider rart slikt tiltaler så voldsomt. Jeg kjenner igjen at det spørsmålet reiser seg en gang i blant. Tror kontrastene er noe av det store for meg. En vanlig enkel matrett smaker langt bedre når en har vært skikkelig sulten, osv. Velment tips: Lag noen avsnitt i teksten din, så blir det lettere for oss å lese. Igjen: Mange takk! Siter
Julia Skrevet 14. august 2007 Skrevet 14. august 2007 Kult, Coni, og GRATULERER!!! Da ble det Mt. Blanc for Terje denne sommeren, flaks for han at han ikke kunne da Morten var nede, for da hadde det blitt med Mt Blanc du Tacul . Dere er ikke lettskremte, og etter din episode tidligere var vel dette mer enn et plaster på såret! Jeg er ren imponert over dere, og bildene er NYDELIGE!!! Siter
eaa Skrevet 15. august 2007 Skrevet 15. august 2007 Fantastisk! For et landskap! Sjekk bildet MB.jpg da. Ser bra rå ut de kjempene der oppe du! Og se bare på den pinakkel-rekka i nedre venstre på MB(49).jpg! Bra man ikke benytter PF10 i slike omgivelser gitt! Videre måtte det da bli uhorvelig med høydemetre på turen? Siter
Nils Skrevet 15. august 2007 Skrevet 15. august 2007 Skjønner meget godt deres valg om en langt mindre trafikkert rute til topps coni! Hørtes spennende ut! Bildet "MB (16).jpg" som viser østeggen med folk på er helt utrolig stilig! Den eggen ser knallfin ut, og kontrastene med bebyggelsen og skogkledde åser i bakgrunnen er nydelig. For noen måneder tilbake herjet det en vill debatt på fjellforum om god stil. Det hadde vært utrolig god stil å gå ned fra hytta til Courmayeur. På den måten hadde vi både gått opp og ned uten maskinell hjelp. Men vi sa oss fornøyd med middels stil og betalte 24 € hver for å bli fraktet ned 2000 høydemeter. Tviler vel egentlig på at stilen deres på turen til Mont Blanc lå noe etter for stilen vår den 03.09.2004 coni. Siter
MariusRH Skrevet 23. august 2007 Skrevet 23. august 2007 Nydelige bilder! Men er det ikke et lite parti med enkel klippeklatring når man går over Aiguille du Bionnassay? Vi kastet mange sultne blikk bort på den toppen da vi gikk Gouter-ruta til topps i slutten av juni, og med disse bildene vil jeg nok velge Miage-Bionnassay-ruta neste gang! Siter
coni Skrevet 24. august 2007 Forfatter Skrevet 24. august 2007 Hvis du bare går opp og ned østeggen er det ingen klippe. Bortsett fra kanskje 10 eller 15 meter. Men det er ikke klatring med eggbalansering. Går du derimot hele Miage traversen så blir det nok en III klatring. Me den ruta har jeg ikke godt selv. Men østeggen i seg selv er noe av det flotteste jeg har gått. Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.