Min råeste ryggtravers – Jubileumseggen på Zugspitze

[Ole-Petter]

Et av de desiderte høydepunktene i sommer var ryggtraversen i Syd-Tyskland kalt Jubileumseggen, en klatre- og klyvetur beregnet til 6-9 timer.

Det er naturlig å forsøke å sammenlikne denne turen med Skagastølsryggen, som vi gikk i fjor. Begge er lengre tryggtraverser som krever sikringsutstyr, og hvor mulighetene for å bryte av turen er små. Den største forskjellen er at de siste to tredelene av Jubileumseggen er sikret med wire og hjelpetrinn, noe vi tidvis faktisk var svært takknemlige for! Dernest er denne eggen jevnt over preget av løsere fjell, tidvis noe grus på utoverhellende svapartier, og vi opplevde den som gjennomgående noe mer eksponert og skarp. Til gjengjeld er teknisk vanskeligste punkt kun i grenseland 2/3, og kalksteinsfjellet blir ikke så sleipt og glatt. Som sist gang over Skagastølsryggen ble også dette en tur mye innhyllet i skyer, dessverre.

Jubileumseggen går i 2600-2900 meters høyde og er livsfarlig i tordenvær. Derfor er det også satt opp en lynavledet nødbivuakk omtrent halvveis, med fire senger og ulltepper. En liten stund før denne (om man går fra Zugspitze) er det mulig å bryte av ryggtraversen, og gå 700-800 hm ned til Knorrhytta.

For sein start

For å spare overnattingspenger bestemte vi oss for å kjøre første toget opp på Zugspitze. Den løsningen velger jeg aldri igjen! Konsekvensen var at vi ikke var i gang å gå før kl 10.00. Neste gang blir det overnatting på toppen av Zugspitze, med grytidlig start neste morgen, ja!

Først var det rene motorveien av en sti i fem minutter, inntil punktet der klatrestien opp fra Höllental kommer opp. Så ble det smalere, med klyving hovedsakelig nedover. Noen punkter med UIAA grad 2 var det nok. Vi hadde med både tau og sikringsutstyr i tilfelle større problemer.

Etter en drøy time kløv vi bratt ned i et skar, og med tanke på guttene som var med, og som hadde mindre erfaring, burde jeg tilbudt dem rappell her, for sikkerhets skyld. Det var nok solid 2-er-klyving. Dessuten var hammeren som nå dukket opp gradert til 2+, og jeg tok fram tauet likevel. Klatringen var så enkel at jeg la ingen mellomforankringer, men for guttenes skyld hadde de nå tausikring opp.

Videre var det eksponert til tider, men vi følte ikke behov for tau. Noen steder var det jo også wire. Og jeg som trodde denne delen var kjemisk fritt for dette? Innere Höllentalspitze dukket nå og da fram fra skyene, og jeg kjente det velkjente suget i magen: Skulle vi virkelig opp der? Erfaring har lært meg at det ofte løser seg overraskende greit når man bare kommer nær nok, så vi gikk på videre. Etter Innere H. skulle dessuten det verste være over, sto det i føreren.

Innere Höllentalspitze (2741m)

Ved foten av denne skjønte vi at tidsskjemaet var i ferd med å sprekke. 1-2 timer til denne toppen hadde jeg lest. Vi hadde bare brukt tau en plass, og beveget oss ganske raskt og lett i terrenget, mente jeg. Likevel var det gått en del over to timer til foten av bratta opp til toppen. Jeg skjønte lite av dette…

Klyvingen opp gikk overraskende greit. På et noe utsatt grusete svaliknende parti var det også wire igjen. Kjekt, så slapp vi da å dra fram tauet! Etter totalt tre timer tok vi så vår første store pause på toppen, med litt mat. Jeg hadde med 2l drikke, og trodde det skulle være brukbart. Så feil kan man ta! Selv om det var mye skyer, var det svært varmt til tider, og lite vind, og vi svettet ganske bra enda vi hadde lite tøy på oss. (Jeg hadde en vindtett bukse, for anledningen uten superundertøy under, og en superundertøy trøye. Mer fikk jeg aldri bruk for. Vanter, lue, vindtett jakke, varm genser, alt ble liggende i sekken.)

Opp og ned – og varmt

Selv om eggen i hovedsak heller nedover fra Zugspitze, ble det veldig mye opp og ned bortover den forrevne eggen. Etter Innere Höllentalspitze sto imidlertid toppene raskere i kø, og ganske snart var vi opp på Mittlere H. (2743m). Nå var det også tettere mellom punktene med wire og hjelpetrinn. Vi var kun takknemlige, for alle disse småpunktene hadde tatt tid å sikre med tau. Vi forventet egentlig ikke noen psykiske trøkker videre nå – nok en feil…

Etter totalt drøyt 5 timer passerte vi den lille nødbivuakken, og kikket innom. Jo, her var det da greit å sove over, hadde vi bare hatt mer vann med oss. Jeg ville spare litt på den siste halvliteren, men kjente jeg burde tatt den nå. På kartet så resten ikke så langt ut – dette var da godt over halvveis?

Vi fortsatt opp til Aussere Höllentalspitze (2720m), og kjente det litt mer i beina nå. Skyene innhyllet oss helt – vi skulle gjerne sett litt av hvor langt det var igjen, og hva som ventet oss. Eksponert opp og ned på Vollkarspitze, het det i føreren…

Psykisk sjokk – men heldigvis wire

Berg- og dalebanen fortsatte i tåka, men vi begynte så smått å bli mette av klyving og eksponert balansering. Gang på gang måtte jeg innstendig be guttene passe seg og ta det forsiktig (der det ikke var wire.) Vi møtte noen utlendinger på motsatt kurs, som ikke ville skuffe oss, men sa at vi nok hadde mange timer igjen fortsatt!!! Det så riktignok ikke så langt ut på kartet. De ba oss også omhyggelig å passe på å ta av på rett sted før Hochblassen, noe vi la oss på hjertet.

Nå dukket en skikkelig pinakkel opp i tåka, vel 25 meter høy. Jeg antok dette var Vollkarspitze. Det var ekstremt bratt og utsatt her, og vi var takknemlige at det var en wire å klikke seg inn på. Wiren lå direkte over spissen på toppen, som var så skarp at jeg ikke engang forsøkte å stå på den, men begynte nedstigningen umiddelbart. Godt å være ferdig med dette, selv om det på en måte var morsomt også.

På veien ned fra pinakkelen stivnet jeg til, i det jeg så en loddrett vegg reise seg opp i tåka foran oss. Det var en helt loddrett pinakkel på bortimot 40 meter. Noen kom ned på toppen, og dette gav monstrumet en dimensjon jeg sjelden har opplevd i fjellet. Best kan det vel sammenliknes med de råeste spirene i Trolltindene? Dette måtte være den riktige Vollkarspitze! Gjett om jeg var glad for at det var wire her!?!

På begge sider av Vollkarspize var det stupbratte bunnløse stup. De første 5-6 meterne var det wire, men ingen trinn, og svært lite naturlige tak. Å skulle ledet opp her med tau er noe jeg neppe ville gitt meg ut på, så jo: Vi var inderlig takknemlige for wiren, og også for bolter og trinn underveis oppover. Dette hadde ellers vært klar 5-klatring, så langt jeg kunne bedømme.

Jeg entret wiren i armgang opp, og forsikret meg om at det gikk bra med guttene. De signaliserte at det skulle bli godt å komme seg over denne…

Litt over midtveis var det plass til å passere folket på vei ned. Noen trivelige ord ble utvekslet på engelsk og tysk. Vel oppe på toppen (2618m) ble det ikke noe stopp i tåka, for nå ville vi ned. Det var ikke fullt så bratt og utsatt ned, men godt med wire.

Leting etter sti

Vel nede bar det jammen oppover igjen. Føreren var litt uklar på hvor langt opp vi skulle, men presiserte at det gikk tydelig sti ned til venstre like før Hochblassen. Vi tok oss derfor svært god tid, og sjekket alle mulige renner og skar til venstre ettersom vi gikk oppover i tåka. Snart var vi helt oppe, og det begynte å gå bortover, og jammen litt nedover igjen, men ingen sti??? Jeg kjente så smått nervøsiteten bre seg. Disse elendige skyene! Guttene var også utålmodige nå, og jeg hadde bare noen slurker vann igjen.

Vi fortsatte litt mer nedover, da plutselig skyene trakk seg litt til side, og jeg kjente igjen Hochblassen på et øyeblikk. Terrenget antydet klart at vi måtte gå litt til, og etter 5 minutter lett berg- og dalebane forkynte rød skrift på fjellet sti ned til venstre. Herfra var det ikke lange biten igjen til topps på Hochblassen, og jeg spøkte med guttene om vi ikke skulle ta med oss denne toppen også? Kontant unisont nei var svar nok.

Lettet peiset vi nå på nedover, og selv om skyene igjen la seg rundt oss var jeg sikker på at vi var på rett vei. Vi rundet den bratte NV-veggen på Hochblassen, og fulgte wiren opp i en bred renne, som ble smalere og trangere, inntil vi kom opp på eggen vi hadde vært på to dager tidligere (tur til Alpspitze – se turrapport.) Nå var klokka 17.30 – og siste taubane gikk ned fra Alpspitze. Vi kløv ned i Gries-skar og fulgte for andre gang på få dager den kjedelige stien nedover østover i løs grus og stein. Svært sårbeinte stoppet vi opp nede ved Stuibensee og kjølte beina i vannet.

Pine og plage til slutt

Her ved vannet kjente jeg riktig hvor tørst jeg var, og det var en lidelse å sitte slik og ikke tørre drikke. (Vannet hadde ingen synlige avløp, men virket rent og klart, selv om vannstanden åpenbart normalt var høyere.) Snart fortsatte vi på sti merket 835a, som skulle lede oss helt ned til Kreuzeck på 1650 meter, riktignok i en stor bue gjennom en skog. Jeg var ikke opplagt på skogstur nå, og dehydrert og sårbeint konstaterte vi at stien gikk helt ned til 1500 meter, før den gikk oppover igjen!

Den siste timen var et mareritt av de sjeldne. Guttene var heldigvis i bedre form (hadde hatt 1,5l hver), men mine 2l hadde klart vært altfor lite. Det gikk saktere og saktere – jeg var helt tom for krefter, svimmel og hadde tiltagende hodepine. - Og slikt gjør du frivillig i ferien din? tenkte jeg. Marerittet tok slutt kl 20.00, da vi ankom hytta, og jeg kjøpte meg tidenes største og dyreste coca cola. 10 timer tok det oss, hvorav 8 timer til Gries-skar (der Jubileumseggen slutter.)

Neste gang…

Når en har fått slikt på avstand, frister det selvsagt igjen med ny tur. Da skal jeg ha vær for fotografering, og særlig Vollkarspitze skal foreviges. Jeg skal kanskje gå alene, uten tau og kamkiler og slynger, sove på toppen av Zugspitze, få tidligere start, og dermed rekke siste taubane ned. Jeg skal også gå over Alpspitze til slutt, og ikke ned den kjedelige grusdalen. Amen!

[Ole-Petter]

Og så noen bilder fra selve turen, som var preget av skyer dessverre...

[Ole-Petter]

Flere bilder...

[Ole-Petter]

Skyene ble tettere, og begrenset fotograferingen kraftig...

[+PTG]

Det må jeg si, dere er ikke kviale.

Fin tur-rapport, ble sjøl tørst av å lese den