Alpspitze 2628m – artig klettersteig ved Garmisch-P.

[Ole-Petter]

Denne turartikkelen er en av flere (som kommer) om sommerens fjellturer i Wetterstein-området, like sør for Garmisch Partenkirchen, helt sør i Tyskland. Turene er preget av klyving på tilrettelagte ”klatrestier” kalt kletterssteig (Via Ferrata).

Bakgrunn:

Fjorårets tur på klettersteig Jegihorn i Sveits hadde gitt mersmak på denne formen for klatring. Såkalte via ferrata er tilrettelagte stier, med bolter, trinn, stiger og wires, i terreng som ellers ville krevd normalt sikringsutstyr for fjellklatring. Slik tilrettelegging i fjellet finnes knapt i Norge (noen er vel glade for det?), men har klart sine kvaliteter.

I sin enkleste form trenges kun klatresele, to slynger med karabiner, og hjelm. Såkalt eget via-ferrata-sett, som det er et visst (nymotens) press på at man burde kjøpe, så vi ikke som nødvendig på våre ruter i det hele tatt. Og egentlig følte vi bare sporadisk behov for å klikke oss inn i stålwiren også. Personlig gikk jeg stort sett bare og holdt i wiren.

Jeg pløyde den engelske boka i lommeformat; Klettersteig – scrambles in the northern limestone alps, av Paul Werner, og utarbeidet en egen systematisk oversikt over alle rutene han presenterer i Sør-Tyskland (kan fåes i Excel-format – bare ta kontakt på PM), med 44 ruter, som kan sorteres etter område, høyde, vanskelighetsgrad, lengde og taubanemulighet. Tettest konsentrasjon av ruter var det i Wetterstein-området, med Zugspitze (2963m) – og Tysklands høyeste fjell, som høyeste punkt.

Vi tok Norwegians rute til München for rundt 500kr hver vei per person, og leide bil av Hertz for 15 dager, for 3700kr, med fri kjørelengde. Snaut to timer kjøring var det til Garmisch Partenkirchen, hvor vi snart fant en strategisk bra plassert campingplass (se kart), om enn ikke så overvettes flott, kalt Zugspitze Camping. Fordelen med denne var i tillegg til plasseringen, at det lå et kjøpesenter på andre siden av veien, oppe fra 8-20.

Et par kilometer fra campingen fant vi Alpspitzbahn, som fra kl 8-17.30 hver halvtime kjørte taubane opp til Ostfelderkopf på 2033m. Herfra kunne vi så starte med det som er moro; klyve og klatre på egger og topper, omtrent med en gang - ingen anmarsj!

Vi planla å gå den nyeste anlagte klettersteigen som gikk opp NØ-eggen. Det innebar omtrent 500m i wire totalt, 600 høydemeter, og en gradering D (der A er lettest, E vanskeligste klettersteig.) På grunn av den relativt høye graderingen var vi litt usikre på hvor vanskelig dette egentlig skulle bli, og dro med oss tradisjonelt tau og litt sikringsutstyr i tillegg. Det skulle vise seg FULLSTENDIG unødvendig for oss.

Artig klyving opp NØ-eggen (merket 1 på kartet)

Det var ikke store turen vi trengte å gå før vi var framme ved skiltet som pekte opp NØ-eggen. Stien fortsatte også bortover i Alpspitzes nordvegg, med en klettersteig som het nordwand, som også innebar snaut 100 m i tunnel under et utsatt sva. Den skulle vi ta tilbake.

Vi tok sele og slynger på, og i stor iver formelig løp opp første passasje med trinn og wire. Selv med forholdsvis tunge sekker tok vi stadig igjen folk oppover, og opplevde egentlig kun faren for steinsprang. Men heldigvis er klettersteigene lagt med tanke på å minimalisere denne risikoen, og vi opplevde ingen dramatiske steinfall på alle dagene der nede.

Bildene fra turen får tale, og etter halvannen time var vi oppunder toppen, der stien dreier rundt nordhjørnet mot vest, for å gå opp i vestflanken de siste meterne. En del folk på toppen gjorde oss ingenting, og været og utsikten var strålende!

Mot Hochblassen

Etter en halvtime på toppen kløv vi nedover SV-eggen (merket 2 på kartet), som også stedvis var sikret med wire, med Hochblassen som mål. På grunn av altfor sein start og tunge sekker var vi i tvil om vi kom til å rekke denne toppen. Nede i Gries-skar på 2463m (merket 3 på kartet) svingte vi av det tydelige tråkket, og kløv oppover med kurs for et lite skar tett innunder Hochblassens steile NV-vegg. Mot slutten av klyvingen opp til dette skaret var det nesten så vi tok fram tauet. Litt grusete sva gjorde klyvinga litt utrivelig her, men heldigvis ble det ren klippe der det var brattest.

Fordi klokka nå alt var 13.30, og boka sa 3 timer i retur nede fra Gries-skar, sammen med en gradvis tilskying, var avgjørelsen om å snu ganske lett å ta. Cirka kl 14 var vi nede i Gries-skar. Herfra bar det en halv time nedover i bratt og løs grus, og ganske langt (en halv time til) gjennom en gørr kjedelig steindal (4 på kartet). Stien gikk høyt oppe i røysa nedover dalen, men det var artig utsikt opp til tøffe pinakler på Hochblassens østegg, og Hoher Gaif (2288m).

Nordwand-ruta i retur

Glade var vi da vi nådde ned til Stuibensee på 1900m med litt gress under føttene, bare for å se at det gikk oppover igjen (5 på kartet) om vi skulle få med oss nordwand-ruta på returen.

Etter nok en halvtime passerte vi en klatresti som gikk bratt ned til en vei på høyre hånd, som igjen ledet tilbake til taubanestasjonen. Men vi fortsatt litt til vestover, oppover mot Alpspitze, før vi kunne ta av på nordwand-ruta (merket 6 på kartet), og som traverserer den steile nordveggen på Alpspitze. Fra dette krysset går forresten letteste vei opp til Alpspitze, opp sørøst-flanken – rein fottur.

Det ble straks luftig og morsomt på nordwand-ruta, og kjekt med wire enkelte plasser – i hvert fall til å holde seg i. Stien var tydelig sprengt/gravd ut i fjellet, og jommen kom vi ikke til en tunnel også! For første gang måtte vi gå gjennom en håndlaget tunnel på fottur i fjellet – kanskje ikke så sjarmerende, men artig. Litt mørkt var det, men wire i håndhøyde å føle seg fram på hele veien. Et ”lufte- og lyshull” var laget halvveis, med gitter for.

Da vi kom ut av tunnelen drev noen å klatra på tradisjonelt vis oppover nordveggen – her går en rekke klatreruter fra grad 4 og oppover. Vi rusla imidlertid tilbake til taubanestasjonen, og konstaterte at vi hadde brukt 2t og ett kvarter fra Gries-skar.

Konklusjon:

Hvis jeg skal gå her igjen, og det er slett ikke umulig, skal jeg;

1) sørge for å rekke aller første taubane opp, og alt HA spist frokost

2) ikke drasse med tau og sikringsutstyr for vanlig klatring

3) plukke med meg Hochblassen, men slett ikke returnere ned stein- og grusdalen, men heller gå over Alpspitze igjen, og kanskje ned SØ-flanken, deretter nordwandsteig.

Det hører med å skrive at noe av grunnen til den seine starten var at jeg ville forhøre meg om klatreforsikring på turistkontoret inne i Garmisch før vi dro på tur denne morgenen – det hadde jeg nemlig glemt. Jeg hadde lest på nett om et såkalt carte neige, som man burde ha ved klatring i Alpene, og som sikret at en slapp å betale for en eventuell redning. Dette hadde de aldri hørt om på turistkontoret, og de ringte også en rutinert lokal guide om dette. Så vet noen noe mer om slikt, vil jeg gjerne høre…

[Ole-Petter]

Flere bilder

[Ole-Petter]

Æsj, ser at bilde 10 har ramla ut, gitt.