Illåbretinder, Storgrovtind og Storgrovhø 3. august 2007

[Robert]

Jeg våknet frisk og uthvilt rundt kl 8 på Krossbu, og forsynte meg med en god frokost mens jeg tenkte på Morten som hadde stått opp adskillige timer før meg for å kjøre fra Valdres. Planen er å spasere fra Ytterdalssæter i Leirdalen ca rundt kl 10. Og fra Krossbu er det bare et drøyt kvarters kjøring; dermed tok jeg meg god tid denne morgenen.

Bare to minutter etter at jeg hadde skrudd av tenningen ved bommen på veien opp Leirdalen kom Morten kjørende blid og fornøyd og klar for tur. Etter litt hilsing og rask ordning av sekk-logistikken var vi klare for tur. Men vent; hvorfor er Morten så våt på ryggen? Shit, Camelbak'en hans var ikke lukket ordentlig igjen, og vips så var sekken og innholdet passe dynket. Etter en rask tømming, tørking og ompakking var vi atter klare for tur; riktignok en halv time senere enn opprinnelig planlagt. Men det er uproblematisk, for dagen ser ut til å bli fin, og været skal bare bli bedre utover. Litt sen start er derfor egentlig bare å foretrekke.

Vi starter med å forsere bakkene i nord-østlig retning, og tar sikte på der nord-vest-ryggen fra Dumhøe ikke er så fryktelig bratt, slik at vi kommer rundt og inn til Heimre Illåbreen. Lia er ikke veldig bratt, men kratt og lyng krever litt tid. Innimellom blir krattet ytterst nærgående, nærmest en jungel som vi må overvinne. Morten går i shorts, og jeg angrer ikke ett sekund på valget av langbukse i dette terrenget selv om det kan bli litt varmt. Nede i sida kommer to folk til som etter hvert viser seg er to vagværinger som skal besøke Storgrovhø. Disse velger etter hvert et litt høyere rutevalg enn oss, men alt i alt kommer vi omtrent samtidig frem til brekanten av Heimre Illåbreen, før vi der skiller lag for dagen.

Terrenget er fint å gå i etter hvert som vi kommer ovenfor den verste kratt-jungelen. Etter hvert blir det litt snø og mer stein, men det aller meste ligger noenlunde fast og høydemetrene går unna i akkurat passelig tempo. Jeg krysser Heimre Illåe litt tidligere enn Morten, som ikke deler min begeistring for hopp og sprett på steiner som er glattskurte av en breelv. Morten finner et fint krysningspunkt på en slags halv snøbru litt nærmere breen. Etter kryssing av breen tusler vi opp til nordenden av brekanten hvor vi setter oss på noen grove steinblokker og tar en liten matpause.

Etter å ha fylt vomma med litt drivstoff, trasker vi ufortrødent videre i nordkanten av breen, delvis på morene, delvis på selve breen. I begynnelsen er breen seig, men etter noen hundre meter flater breen betydelig ut og det er veldig greit å tasse innover. Dette er egentlig blåis, men isen har fått et hvitt lag med krystalisert snø på toppen, så den fremstår som hvit. Den er uansett ruglete og festet er godt. På kryss og tvers renner små smeltevannsbekker som er enkle å unngå. Enkelte sprekker er det også, og noen er så vide at vi må traversere litt inn på breen eller ut mot kanten for å finne enkleste krysningspunkt. Etter hvert som vi kommer innover breen dukker dagens turmål opp, både Illåbretinder, Storgrovtind og særlig Storgrovhø ser mektig ut herfra. På høyre siden er Dumhøe voldsom, og fra denne vinkelen ser den faktisk sagtannet ut, selv om den er relativt flat når man er på selve platået. Toppene er nydusjet med litt lett melis og ser svært så attraktive ut nede fra breen. Samtidig kan snøen skape problemer hvis steinene blir glatte. Vi håper at deler av snøen smelter i de partiene som betyr noe innen vi skal opp.

I østenden av Heimre Illåbreen tar vi fatt på ura opp til skaret mellom Søre og Heimre Illåbretind. Jeg får assosiasjoner til ura som fører opp til Veoskaret, men opp til Veoskaret er betydelig lengre. Det tar ikke mange minuttene før vi er opp i skaret og utsikten til Galdhøpiggen og Storjuvbreen dukker opp. Her setter Morten seg godt til rette for han har vært på Søre Illebretind før og har ingen planer om å bestige denne toppen som for andre enn 10meters samlere er relativt ubetydelig. Men det er på sørsiden av toppen at skardybden er så begrenset. Fra nordvest er toppen ikke like enkel som man skulle tro. Jeg holdt en rimelig direkte linje rett mot toppen, men enkelte bratte partier samt snø og glatte sva gjorde oppstigningen egentlig ganske guffen, og jeg traverserte flere ganger mot venstre (øst) for å finne enklere veier. Isøksa ble flittig brukt for å dra meg opp der takene manglet, og jeg syntes egentlig hele oppstigningen var svært så guffen. Toppen ble nådd, krysset markert og inntrykkene fordøyd i ca 1 minutt, før returen gikk samme vei, denne gangen med større forsiktighet enn normalt. Det var flere steder jeg likte meg mindre, men ved gode sporvalg kom jeg ned helskinnet. Ca 40 minutter brukte jeg tur-retur søre Illåbretind fra dette skaret.

Morten var godt påkledd når jeg kom ned igjen etter å ha blitt rimelig kald under ventingen. Men varmen kom fort når vi begynte på resten av ruta opp til Heimre Illåbretind og videre opp klatrepartiene til Storgrovtind og Storgrovhø. Over Heimre Illåbretind gikk det egentlig veldig greit, ikke mye tidsbruk eller annet å melde om denne. Dernest sto Storgrovtind for tur. På litt avstand kan denne toppen se litt avskrekkende ut å gå fra denne siden. Som med veldig mange andre fjell løser veldig mye seg opp bare man kommer nærme nok. Sånn også med Storgrovtind. Fra Illåbretinden masse fin klyving i fast fjell og ur. Snøen hadde smeltet i gangveien vår, så føret var tørt og fint. Etter hvert som man vinner høyde kommer man til et parti med tre relativt vannrette striper i fjellet, som skyldes et lag av en annen bergart; hvilken aner jeg ikke. Jeg legger geologien helt til side, men konstaterer at stripene uansett er synlige på langt hold, og dessuten fungerer godt som fine markeringer eller holdepunkter. "Cruxet" på ruta er nemlig mellom de to første stripene.

Ved hjelp av rusling og stedvis klyving kom vi opp til første stripe. Her anla vi standplass. Jeg ledet opp en lengde på 4-6 høydemetre mens Morten sikret. Her var det festet et par rapellslynger som jeg kjekt brukte til min standplass når jeg sikret Morten opp. Selve klatringen var svært kort og egentlig ikke særlig teknisk, men ettersom evt fall ville være fatalt pga utsatthet er sikring her egentlig å anbefale. Når dette partiet var forbi, var det kurant klyving til toppen av Storgrovtind.

Fra toppen av Storgrovtind begynner endelig utsikten å bli svært bra, og også mektige Skarstind minner mer om en fjelltopp enn bare en svart vegg som den tidligere har vært. Herfra ser vi også større deler av ruta vi fulgte for noen år siden når vi gikk Svellnosbreen rundt, og Ymelstind og Storjuvtind er flotte fra denne siden. Dessuten kan vi nå kaste ett blikk på ruta videre mot Storgrovhø. Denne skal heller ikke være av det vanskelige slaget, men på avstand kan mye virke komplisert.

Først en halvbratt nedstigning, delvis på snø. Litt forsiktighet her, men alt går knirkefritt. Deretter traverseres et relativt flatt parti bortover, før oppstigningen igjen kan begynne. Cruxet her ligger helt på begynnelsen av oppstigningen, der en kort hammer skal overvinnes. Vi anlegger raskt en standplass og undertegnede forserer noen få høydemetere, før standplass anlegges og Morten følger etter på slakk line. Ikke dette heller spesielt teknisk komplisert og ruta gir seg egentlig selv. Her hadde vi nok gått opp uten tau også, men når vi først har dratt det med oss hele veien, kan vi godt gjøre ting ordentlig. Et evt fall vil også her ikke bli tilgitt uten betydelige represalier, og det er godt med den ekstra tryggheten det gir. Man klatrer dessuten ofte sikrere og bedre når man vet at et fall er ufarlig, så sånn sett er sikring gunstig.

Etter klatrepartiet fortsetter et stykke med nydelig klyveterreng før vi når toppen på Bakarste Storgrovhø ca kvart på seks. Da har vi altså brukt drøyt 7 timer sålangt, inklusive venting og fotopauser. På storgrovhø innvilger vi oss en liten pust i bakken, fotoapparatet går varmt og sjokoladen får ben å gå på. Oppe på Storgrovhø er det rent vinterlig, da snøen ligger pent bredt utover som et litt hullete teppe. Herfra er det bare enkel spasering til Fremre Storgrovhø før returen ned bakken fører tilbake til Ytterdalssæter. Dermed kan skuldrene senkes ørlite, og tauet pakkes på sekken igjen.

En halvtime senere står vi på Fremre Storgrovhø og nyter utsikten til Veslepiggen, Løyftet, ned Bøverdalen, samt Skarstind som herfra endelig kan vise frem Nåla også. Den har vært helt usynlig inntil nå. Nautgardstind ligger midt i Løyftet og jammen dukker også Styggedalsryggen opp over skylaget også. Nå var det jammen fint å være på tur, gitt. Etter litt intens fotografering starter vi på nedoverbakkene. Det viser seg at store deler av returen, i hvert fall nesten helt ned til brefronten kan gjøres på snøbakker. Snøen er fin og passe myk å gå i, og etter hvert springer vi nedover. Høydemetrene svinner raskt og etter kun kort tid er vi nede på ca 1700. Der styrer vi litt mer i vestlig retning og holder ned til i ura på vei ned mot Heimre Illåbretind.

Fra brefronten legger vi ruta tilbake omtrent i samme spor som vagværingene hadde gått opp, altså noe høyere opp på ryggen mot Dumhøe. Her finner vi ytterligere noen snøfelter, og her sklir vi vakkert nedover på bena, tilsynelatende kontrollert med høyre styrearm omtrent i vater. Etter å ha seilet ned snøen kommer vi snart ned på nedsiden av ura der jordsmonnet overtar og gress og kratt regjerer. Vi legger bevisst ruta litt annerledes enn oppstigningen, og prøver på den måten å unngå de verste krattskogene som virkelig var plagsomme på vei opp. Men på vei ned har vi overblikket og da er det lett å ta ut ruta. Ytterdalssæter nås ca kl 20, etter omtrent ni og en halv time på tur. Morten spådde 10 timer, men glemte å ta høyde for de utrolige snøbakkene vi fulgte ned igjen. Jeg velger derfor å la denne tvilen komme tiltalte til gode, og gi honnør for presise tidsanslag!

En flott tur i flott tur-terreng, en nydelig dag med mange fine bilder og fem nye topper i sekken. Kan ikke be om mer!

[Robert]

Noen flere bilder:

[oyvindbr]

Flotte bilder fra en spennende del av Jotunheimen! Blir toppsjuk av å se på sånt. Må ha vært en interessant tur!

[morten]

Takk for fin rapport Robert!! Jeg var glad jeg kunne vente på deg, mens du tok topp nr. 1. Forholdene var omtrent identiske med da jeg var der for 3 år siden og jeg likte meg ikke den gangen.

Artig også med de stripene, vet man om det, ser man på lang avstand hvor det skal klatres, men en feil bør du rette opp, og det er rutetegningen opp "veggen". Den rød er nesten riktig, men gikk noen mm lenger til venstre, men den blå er feil. Vi skrådde mye mer ut til venstre og fulgte så ryggen fra venstre mot høyre til topps. Så litt omigjentegning der.

At nysnøen var på plass gjorde et par klyvepunkter litt mer spennende, og ikke minst mye morsommere å fotografere. Augustjotner har en tendens til å kunne bli litt vel mye traust gråstein.

Var en herlig tur.

[Nils]

...Søre Illebretind... Fra nordvest er toppen ikke like enkel som man skulle tro. Jeg holdt en rimelig direkte linje rett mot toppen, men enkelte bratte partier samt snø og glatte sva gjorde oppstigningen egentlig ganske guffen, og jeg traverserte flere ganger mot venstre (øst) for å finne enklere veier. Isøksa ble flittig brukt for å dra meg opp der takene manglet, og jeg syntes egentlig hele oppstigningen var svært så guffen.

Ser at du også syntes turen opp til søre Illåbretind var litt småekkel. Vi ble også overrasket over hvor utrivelig det var opp der, og søkte som deg, mot øst for å finne en lettere vei. I tillegg hadde vi dengang en svær skavl hengende over oss som vi ønsket å komme mest mulig unna.

Fin turrapport Robert med flotte bilder! Skulle så gjerne hatt muligheten til å svare et rungende "ja, selvsagt" på din SMS noen dager før du reiste, men noen ganger passer det ekstra dårlig. Dette er en spennende del av "heimen", og en artig tur som fristet!

[Mayhassen]

Takk for tips til ny topptur og takk for sist forresten.

Det så jo mektig ut der dere var og med nysnøen må jeg si det ble fint! Det har jeg ikke opplevd selv enda, men det kommer nok i høst kan jeg tenke meg

[eaa]

Grattis m/ din første turrapport, da Robert!

Det var jammen på tide - fortsett slik!

God lesning dette, da sju! Informativt også.

Men det er på sørsiden av toppen at skardybden er så begrenset. Fra nordvest er toppen ikke like enkel som man skulle tro. Jeg holdt en rimelig direkte linje rett mot toppen, men enkelte bratte partier samt snø og glatte sva gjorde oppstigningen egentlig ganske guffen, og jeg traverserte flere ganger mot venstre (øst) for å finne enklere veier. Isøksa ble flittig brukt for å dra meg opp der takene manglet, og jeg syntes egentlig hele oppstigningen var svært så guffen.

Skjønner at både du, Nils og Morten alle har opplevd Søre Illåbretind som guffen fra NV.

Men den er sikkert kurant fra motsatt side?

Og finnes det noen brukelig omgåelse eller en litt mindre direkte variant fra ryggen dere gikk opp ifra?

Ellers noe overraskende hvor enkel dere opplevde at sørveggen på Storgrovtind var.

Trodde ei halv taulengde 3+/4- var å vente der.

Men igjen altså, underlig hvordan ting ofte løser seg opp når man kommer innpå.

Her hadde vi nok gått opp uten tau også, men når vi først har dratt det med oss hele veien, kan vi godt gjøre ting ordentlig.

Hehe - joa, men jeg vet du koser deg når du kan fikle litt med tauet og skrangle med litt stæsj!

En flott tur i flott tur-terreng, en nydelig dag med mange fine bilder og fem nye topper i sekken. Kan ikke be om mer!

Ja, gjett om jeg var fjellsjuk den fredagen'a, vel vitende om hva dere drev med! Men jeg bare måtte jobbe .

For det verste var jo at dette var turen vi tre sammen hadde på programmet før ferien.

Opprinnelig ble egget for turen lagt da Nils og jeg sto på Veslepiggen 1. mai (https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8474),

beskuet Skarstind og Storgrovtind, og sa: "Fy f..., tenk deg den turen fra sør'a!"

Så ble egget klekket på forsommeren, før alt dessverre regnet bort innunder ferien.

Og når dagen for nytt forsøk endelig opprant, så kunne jeg ikke bli med!

Men vi fikk da to andre skikkelige turer samme helga, om enn i et temmelig så annerledes vær...