Surtningssui nattur (07.-08.08.07)

[Julia]

Det har vært dårlig med fjellturer hittil i sommer på meg, men etter mye om og men ble endelig en drømmetur realisert, om enn i alt annet enn drømmevær, selv om det var spådd...

Jeg har ønsket meg lenge å stå på Surtningssui i soloppgang (opprinnelig hadde jeg tenkt å gå opp til solnedgang og bivuakke på toppen, men værmeldingen var ikke deretter, og dessuten blir tiden mellom solnedgang og -oppgang i August allerede ganske lang). Så etter utallige sjekk på meteorogrammene og klaff med turfølge var endelig dagen kommet i går. Vi pakket lett, men telt, sovepose og liggeunderlag måtte med, samt litt varme klær til toppen og mat og drikke.

Vi reiste inn til Memurubu med siste båten kl. 16 og begynte å gå oppover Memurudalen i skiftende vær med mye skyer og enkelte, altfor sjeldne solgløtt, men tempen var det ingenting å utsette på - svetten rant fort, selv på jevn terreng! Planen var å finne oss en liten teltplass så langt som mulig opp i dalen for å søke ly for myggen og å duppe litt før vi måtte begynne å gå, for det var altfor tidlig å gå opp med en gang omsoloppgangen var målet. Omtrent halvveis (kilometermessig) på turen, der stien går tett inntil Muru, fant vi det vi lette etter - noen nydelige små gressletter rett ved elva. Teltet ble satt opp i en fei, så ble det mat. Vi var i seng sånn i 20-tiden, mens vekkerklokka skulle ringe ved midnatt. Sola står ikke opp før 5 om dagen, og vi var allerede kommet et godt stykke på vei, men manglende kondis på min side tilsa et veldig rolig tempo, så vi ville ha god tid. I etterkant var vi sjeleglad for at vi begynte å gå allerede halv ett, for vi trengte tiden. Det var riktignok ikke kondisen som bød på problemer (den gikk det forbausende nok ganske bra med), men litt vel konglete terreng opp fra dalen mot ryggen til Surtningssui i akkurat de to mørkeste timene på natta. Vi gikk med hodelykt, men "stien" var vanskelig å se i mørket til tross for lykten, og vardene sto akkurat så passe langt fra hverandre at vi så vidt med dårlig hjelp av lykten kunne gjette oss fram fra den ene til den andre, og det ble mye leting og gjetting. "Er det der borte en varde eller en stein?" spurte vi oss mange ganger, og det ble etter hvert oppkalt "vardequizen". "Finn den neste varden" var oppgaven, og mens vi klarte den med glans og aldri virkelig mistet stien her (til tross for at det måtte noen kurskorrigeringer til i ny og ne), noe vi var ganske så stolte over (vi jublet over hver varde vi fant), så gikk det i hvert fall helt sinnsykt sakte i to timer mellom ett og tre til der den bratte ryggen til Surtningssui tar til. Etter hver lille ur eller noen ganger bekke- og snøfonnkrysninger måtte vi lete i noen minutter før neste varde ble lokalisert og vi befant oss på rett kurs igjen. De mørke skyene, som egentlig skulle ha blitt blåst bort for lenge siden, var der fortsatt trofast til stedet og gjorde det enda mørkere enn det trengte å være. Men fra begynnelsen av ryggen var det både blitt mye lysere allerede og stien derfra veldig mye tydligere, så da var i hvert fall det å beholde stien ingen utfordring lenger, men stigningen lagde en ny og seig en. To timer brukte vi fra foten av ryggen (der stien fra Raudhamran kommer inn) til toppen som vi nådde et kvarter før den antatte soloppgangen som aldri kom (i hvertfall timingen var det ingenting å utsette på!). Den lovede oppklarningen som skulle tatt til allerede kl elleve kvelden før hadde fortsatt ikke kommet kl halv fem, så det hang tunge skyer mange steder rundt omkring og snøt oss for utsikten og fargespillet. Den beste retningen med mest utsikt og til slutt også mest sollys var mot Gjendealpene. Da satte vi på toppen etter ha gått halve natta, med skelvende lår, hivende etter pust og forfrosne i den sure vinden og følte oss snutt. Det eneste vi kunne trøste oss med var mosjonen vi fikk, for vi fikk virkelig fikk kjørt oss på denne turen. Fargene kom til slutt lite grann borte på Knutseggen, men fotomålet med turen, Memuru- og Hellstugutindene samt breene, forble helt uberørt av dette, skjønt nå var de i hvert fall skyfrie.

Nedover igjen i dagslyset gikk alt så mye bedre og til å begynne med raskere, og vi valgte den mest direkte returen gjennom Hestdalen. Målet var båten kl 10.15 fra Memurubu, og vi trodde at vi hadde god tid. Men Hestdalen viste seg mye mer kronglete enn jeg husket det fra en tur for mange år siden med Morten, og til tross for enkelte snøfonner som lettet framkomsten betydelig, ble det veldig mye steingåring i ur som også krevde sin tid. I tillegg leste vi ikke kartet godt nok og forsømmet å krysse over til venstre side av vassdraget for å komme lettest mulig ut av dalen, men fant til gjengjeld til slutt en grei måte å krysse opp mot stien over Raudhamran på, akkurat i tide før dalen ble riktig utilgjengelig. Lønnen for strevet gjennomHestdalen var noen veldig flotte lysstemninger over det nederste Hestvatnet og Besshø og Gjende. Men klokka hadde gått ubønnhørlig, og igjen følte vi at vi ikke hadde mer enn akkurat passe tid. På den gode stien ned til Memurubu hentet vi det siste giret fram som fortsatt fantes et eller annet sted og skyndte oss så godt vi kunne uten å direkte løpe. Til slutt var vi nede og rakk å unne oss en Cola i sola (som i mellomtiden omsider hadde bestemt seg for likevel å bryte gjennom) mens vi ventet på båten. Vi var begge to ganske falleferdige, etter en mer eller mindre søvnløs natt og 1660 brutto høydemetre både opp og ned i knærne og lårene. Men dagen var fin og den hadde akkurat begynt, og ved en avsluttende vaffelstop på Valdresflya på kjøreturen hjem var vi egentlig skjønt enige om at det likevel hadde vært en kjempetur!

Surtningssui er en ganske voksen tur, det er lang anmarsj som tar like lang tid ned som opp, og det er mange høydemetre. Turfølget mitt hadde nok ikke vært helt klar over dette (og også jeg hadde undervurdert distansene), men han var uansett den sprekere av oss to. Tanken på å snu falt oss aldri inn, ikke en gang i den verste nattemørkekrongleurvardeletingen og til tross for de tette, mørke skyene som ikke ville flytte seg og som gjorde at vi egentlig skjønte ganske tidlig at soloppgangen ikke ville finne sted for oss på toppen i dag. Vi pushet og dro hverandre framover uten egentlig å være klar over det hele tiden, til vi til slutt stod på toppen. Alene ville jeg vel kanskje aldri begynt å gå fra teltet så mørkt som det ble, men sammen var det aldri tvil om at vi skulle klare oss fint. Trivelig og kompetent turfølge har noen ganger alt å si , så jeg sier hjertelig takk for turen!

[Julia]

Og her følger noen få bilder...

[Ole-Petter]

Spennende med slike nattlige utflukter, og morgenstemning på en stortopp i Jotunheimen er et hellig øyeblikk for meg. Dessverre sliter jeg mer og mer med migrene etter slike "utskeielser", så det blir mindre og mindre av dem.

Vi hørte i sommer om en som overnattet på toppen av Grossglockner i vind som var så sterk at vi selv snudde 100 m under toppen. Han skulle visst teste ut en ny ekstremsovepose til 1800 euro. Har noen hørt om slike poser?

[oyvindbr]

Ikke så lett å prøve toppovernatting denne sommeren nei... Men det var noen stemningsfulle bilder. Savner å overnatte på en Jotuntopp igjen, har ikke gjort det siden 2005. I maksvær er det ingenting som slår en sånn opplevelse!

[Julia]

Ikke så lett å prøve toppovernatting denne sommeren nei...

Nei, det kan du si! Vi grep første mulighet sånn værmessig sett der vi begge kunne, og vinduet som var spådd var bombe. Bombe, ja, hehe. Men jeg er nå sjeleglad for at vi gikk den natta, for etterpå var det jo bare møkkavær hele uken! Og det VAR en fin tur tross alt, jeg ville ikke vært foruten, spesielt siden mammapermen min i sommer gjør det litt vankeligere for åkomme meg til fjells. Da lar man ikke en slik sjanse slippe!

[Kristy]

Vi planlegger turen til Surtningsua helgen 8 juli nå og har tenkt å ta siste båten inn til Memurubu på fredagen, campe der og ta toppturen på lørdagn. Campe der igjen og ta besseggen på søndag Var veldig fornøyd med turplanen min heeelt fram til jeg leste turbeskrivelsen din Fikk SÅ lyst til å ta "nattturen" opp og satse på soloppgang Må bare presentere idèn min nå til alle de andre 9 som er med..heheh, tror ikke det blir lett men jeg ble imponert

[Julia]

8. Juli er de jo lyseste sommer, da må jo en nattur være drømmen ! Hvis været stemmer, så...