Hvor svær er Mont-Blanc?

[Jakob]

Hej Alle.

Jeg er nybegynder, men er begyndt at overveje en tur til Mont Blanc?

Kan det lade sig gøre for en ny begynder?

Og hvad kræver det egentlig at bestige Mont Blanc?

Mvh

Jakob K.

[Jakobsen]

motivasjon, besluttsomhet og sunn fornuft, har du alt dette på topp kommer du til toppen på nesten alle fjell!

[coni]

riktig, og aa bestige mont blanc som nygegynner er ikke sunn fornuft.

med mindre man bruker en guide. da er det bare höyden som er problemet.

[espenleknes]

Se artikler på VG, aftenposten etc siste dager. Fire som døde, pga kulde.

Jeg har ikke helt fått meg helt hvor de døde, men ser et sted at det var på baksiden av gouter dome, noe jeg finner nesten utrolig. Da har du ikke mange hundre meterne opp til vallot refuge så tydeligvis skikkelig dårlig vær.

Med litt høydetilvenning, godt med innsats og halvgod kondis kommer enhver idiot opp i godt vær. Med guide så kan de taue deg opp littegrann også.

I dårlig hver så kan det vel virke litt som da kan enhver idiot fryse ihjel...

Nå skal det sies at jeg så mange gå opp relativt lettkledd og med liten ryggsekk. Det kan ikke ha gitt mye rom for ekstra klær etc hvis ting ble vanskelig.

[jhpf]

Var tre stk som døde der i juni også. Om historien har blitt gjenfortalt rett så var det et følge på fire stk som ble tatt av snøskred, hvor ei brakk foten og en brakk armen. tredje personen ble igjen for og passe på dem skadede, mens fjerde personen gikk etter hjelp. Men grunnet uvær tok det 2 døgn før helikopter kunne fly, så da var det forseint. Ei av dem var i hvertfall fjellvant og vant med både snø og kulde.

[tersky]

Kom igjen i natt (31.07.07) etter et første forsøk på å nå toppen solo. Fornuften snudde meg. Lærte masse og skal tilbake neste år og gjøre et nytt forsøk, men da med guide. Turen kan være et sjangsespill. Holder været seg godt kan det gå fint uten problemer. Kommer en bort i uvær må en ha kunnskap til å takle tøffe utfrodringer. Og været skifter fort uten forvarsel. En lokal person sa til meg: "Remember: There are mountains and there are Mount Blanc". Av det jeg observerte av "fjellidioter", forbauser det meg ikke at mange omkommer hvert år.

[Thomas H]

Hei, jeg og en kamerat vurdere også å gå til Mount Blanc neste år. Hvordan kan vi forberede oss best mulig? Hvor mange dager bruker vi på en slik tur? Hvordan kommer vi ikontakt med reiseoperatører som har slike turer?

Er det lokale folk/firmaer som har guider til dette fjell?

Jeg er en godt trenet person som trener ca 6-10 timer i uka, meste løping-men også ski og sykkel. Har vært mye i den norske fjellheimen(galdhøppingen-glittertind-sirdal og suldalsheiene), men aldrig vært i utlandet og ikke ikke i nærheten av slike turer som Mount Blanc.

Er det noen som kan hjelpe meg på vei??

Thomas

[espenleknes]

Heisann,

Jeg var på mont blanc i starten av juli i år (2007), og dette er mine erfaringer. Jeg er overhodet ingen ekspert, veldig fjellvant eller noen stor tindebestiger, så ta det som kommer som min mening, ikke noe mer enn det.

Litt flåsete sagt, med passe kondis og bra vær fungerer dette glimrende. Men, og her er det store men - Mont Blanc og godt vær behøver ikke å henge sammen. Det jeg så av guidede turer var alltid mandag-fredag, slik at toppstøtet alltid ble torsdag eller fredag. Dette passer kanskje ikke alltid sammen med været, så du kan fort bomme pga dårlig vær.

Jeg gikk opp sammen med en kamerat uten guide. Jeg har vanlig norsk fjellerfaring, det jeg fikk av raskunnskap i forsvaret og klatrer nok til å kunne håndtere tau. Det jeg ikke hadde var høydeerfaring og breerfaring, men han jeg gikk med stilte med det. Vi brukte litt tid før toppstøtet på å gå opp på en annen topp.

Vi hadde planlagt å gå traversen, men det måtte droppes pga snørasfare. Vi gikk derfor gouter-ruta, og gikk langt i fra alene.

Min mening er at du trenger ikke guide hvis dere har greit med tid og ihvertfall flere kan nok om alle relevante fagområder. Skal du gå alene synes jeg guide er veldig fornuftig, men flere har gått opp alene og kommet levende ned. Det er lite med bresprekker opp den vanlige ruta, og det er flust med guider på en dag med pent vær. Hvis det derimot blåser og er blåis på ryggen vil det være farlig å gå opp alene. Nå er jeg litt usikker på om det blir skikkelig knallhard is mot toppen, men uansett er ikke alene å anbefale.

Send meg gjerne en PM hvis du ønsker å ringe for en litt lengre utledning-

Espen

[tersky]

Kan nok sikkert gå bra å gå turen uten guide. Men jeg tar ikke risken på det etter at jeg har vært der og forsøkt. I løpet av de tre dagene jeg forsøkte å komme meg oppover, døde det 6 personer i løypa og mange ble skadet. Det var i alle fall nok for meg til å snu . Dersom en ikke går i et lag hvor noen har gått turen før, anbefales å leie en guide på det sterkeste.

[Knut Tønsberg]

Været, kulda, høyden, sprekker og ras gjør Mont Blanc til en seriøs utfordring. Jeg har beskrevet en tur jeg hadde dit på ski, se www.ntk.no. Jeg følte at nær 50 års ski- og 40 års klatreerfaring var greit å ha med seg som ballast.

[Knut Tønsberg]

Denne skildringene fra en bestigning av Mont Blanc sier noe om farene - spesielt når det gjelder nedstigningen. Artikkelen er hentet fra

http://www.osi.uio.no/fjellgr/arkiv/fjellposten/fjellpostenH1995.html

TIL TOPPS PÅ MONT BLANC med stegjern og isøks på is og snø

Av Morten Stenstadvold

Jeg henger over isøksa og gisper etter luft. Jeg har nettopp spurtet forbi fire treige tyskere i tau. Nå angrer jeg! Luften her på Europas tak er tynn nok til at lungene sier stopp lenge før muskulaturen. Nedenfor meg peser tyskerne, og bak dem min tur-kamerat Ole som klokelig avstår fra hasardiøse forbikjøringer. Jeg løfter blikket og myser oppover den bratte, tilsynelatende endeløse snøbakken helt til et vindkast innholdende grove iskorn sender meg inn i anorakkhetta igjen. Etter å ha fått igjen litt av pusten, fortsetter jeg. Stigningen avtar litt, men det blåser kraftig imot, så jeg må jobbe litt for å holde balansen. Fortsatt strekker snøbakken seg oppover like inn i himmelen. Jeg skimter en klynge folk oppe i synsranden som ser ut som de tar en pust før de går videre oppover. Jeg sliter meg opp mot dem mens jeg lurer litt på hvorfor det står så mange akkurat der. Noen mi-nutter senere får jeg svaret; jeg er på toppen av Mont Blanc. Mont Blanc var før regnet som Europas høyeste fjell, helt til noen kom til å tenke på at Elbrus borti Russland faktisk ligger i Europa, og er høyere. Mont Blanc er likevel imponerende nok, med sine 4807 meter stein og ca. 3 meter snø og is. Toppen ble første gang besteget i 1786, selvfølgelig av en vitenskapsmann. Han ville måle luft- trykket på toppen, og lastet derfor et kvikk- sølv-barometer på en stakkars bonde, leid inn for anledningen. Vitenskapsmannen kunne etterpå triumferende rapportere om «fantastisk lavt lufttrykk» på toppen. Fjellet har også siden vært i vitenskapens tjeneste. I 1896 ble det bygget et permanent atmosfæreobservatorium på toppen. Den brave initiativtaker engasjerte en ikke ukjent ingeniør ved navn Eiffel til å stå for byggingen, men når han etter en rekke for- søk ikke fant fast fjell å bygge på ble han sur og reiste hjem. Observatoriet ble bygd på is, noe som uvegerlig førte til at det smeltet seg ned i isen og ble med da isen flyttet seg. 1909 forsvant det i en sprekk. I den tiden observatoriet var i funksjon, var det mer eller mindre permanent bemannet, og en kan forestille seg logistikkproblemene. Observatoriets sjef var gammel og heller ikke i den beste form. Han fant det derfor nødvendig å konstruere en bærestol som fire innleide bønder fraktet ham opp i! Jeg hadde ingen edle vitenskapelige motiver for min tilstedeværelse. Jeg får heller ty til kjente klisjeer som «fordi det er der», «det er turen, ikke toppen, som teller» eller «fordi jeg hadde lyst» som begrunnelse. Bestigningen av Mont Blanc er i teorien enkel. En går på snø hele tiden, det er ikke ekstremt bratt, og så jukser man litt, i og med at en tar taubane til Aguille de Midi på ca. 3800 m o.h. Dette gjør turen lett rent teknisk og tidsmessig. Kanskje for lett. Terskelen blir for lav for å prøve seg. Folk helt uten fjellerfaring legger i vei, og altfor mange kommer ned igjen på båre eller for- svinner for alltid. Vår tur startet halv fire om morgenen på hytta Cosmique nedenfor Aguille de Midi. Etter en rask frokost med brød, syltetøy og kakao får vi på oss utstyret og går ut i natten. Ute er det stjerneklart, og lyset fra hodelyktene til dem som har startet før oss, danner en lysende sti oppover nordsiden av Mont Blanc du Tacul, en av fortoppene til Mont Blanc. Etter en rask spurt over Col du Midi, starter også vi på oppstigningen. Det er en selsom opplevelse å gå slik. Lys- kjeglen fra hodelykten snevrer verden inn til en sirkel med 2-3 meters diameter. Det er stille, og du konsentrerer deg om din egen pust, sporet og hvor du setter bena. Det virker ikke så bratt, men når jeg for å støtte meg kjører isøksa inn i sneen i brysthøyde samtidig som jeg står rett opp og ned skjønner jeg at her er det ikke smart å «ta ut». Langt under meg blinker lysene fra Chamonix i natten. Jeg lar lykta sveipe rundt meg. Over meg truer noen svære overhengende isblokker. De hadde jeg ikke lagt merke til før. Dette er helt klart ikke stedet å ta pause. Videre! Etter hvert når vi toppen av ryggen og traver videre mot neste trinn på veien; den bratte snøbakken opp rundt Mont Maudit. Grålysningen kommer sigende, og vi be- gynner å ta igjen folk som startet før oss. Vi må være litt varsomme når vi går ut av sporet for å passere dem. I bunn av snø- bakken ligger bresprekkene klare med sine iskalde svelg. Gode stegjern og flittig bruk av isøksa sørger for at det går greit. Over ryggen på Mont Maudit møter vinden oss ansikt til ansikt, og vi tumler ned bak en stein for å få på oss mer klær. Da vi dukker fram igjen, møter soloppgangen og Mont Blanc oss i samme stund. Toppen ligger badet i et fantastisk lys mens iskrystaller i luften lager et gjennomskinnelig bølgende hav langs fjellsiden. Den siste stigningen mot toppen er den enkleste, men klart den tøffeste. Høyden begynner å merkes, og motvinden er skikkelig sur. Klokken halv ni står vi på toppen, en relativt anonym snøegg ca. 100 meter lang. Utsikten er fantastisk, fjellene ligger badet i lav morgensol, og spillet i farger, sollys og skygge er utrolig. Et tynt skylag skjuler lavlandet for oss, men virker bare som en understreking av hvor høyt vi er. Vi blir ikke lenge. Det er minusgrader, og sammen med vinden gir dette en betydelig kuldefaktor. Etter de obligatoriske topp- bildene går vi ned mot Dome de Goutier. Vi har valgt å gå ned en annen vei enn den vi kom opp. Nedturen viser seg å bli den mest utsatte delen av turen. Sporet går på toppen av en skarp luftig snøegg. Siden vi går på selve eggen er det like utsatt på begge sider og et feiltrinn kan få skjebne-svangre følger. Kort etter at vi har passert blir dette bekreftet til fulle, da en tsjekker går utfor. Vi merker ingenting før et red- ningshelikopter stryker lavt over oss på vei mot ulykkesstedet. Senere får vi vite at det gikk helt galt. Vi kommer etter hvert ned til Refuge de Goutier (en turisthytte), og regner oss egentlig ferdig med turen, noe som viser seg å være helt feil. «Stien» fra hytta går i en stupbratt fjellvegg/skråning med masse løse stein. Hadde det ikke vært for de faste tauene som er lagt ut, hadde jeg nesten karakterisert det som klatring! Det er mye folk på vei opp eller ned, og de løse steinene de river ut, gjør turen utrivelig og ikke så rent lite farlig. I bunnen av skråningen må vi over en bratt renne (en couloir) hvor underlaget er en blanding av is og grus. En engelskmann som går rett foran oss sklir på isen, faller og glir ubønnhørlig mot stupet i bunn av renna. Ved å legge seg helt flat i grusen klarer han å stoppe, mens kame- ratene febrilsk får ut et tau til ham og drar ham inn. Så er det vår tur. Ole går først og har kommet halvveis da det kommer rasende stein ovenfra. Han har ikke annet å gjøre en å gjøre seg minst mulig og håpe på at han ikke blir truffet. Det går heldigvis greit. Når turen kommer til meg, følger jeg det gamle jungelordet blant fjellfolk: «Speed is safety», og beinflyr over uten dramatikk. Etter det er det bare kjedelig nedoverbakke til togstasjonen, Chamonix og «toppfei- ringen». Bestigningen av Mont Blanc beskrives som en lett tur, og er det også, rent teknisk. Samtidig skal en ikke undervurdere farene. Tilgjengeligheten fører til at de fleste med rimelig form kan gå turen, og teknisk sett er den ikke verre en at folk uten fjellerfaring klarer den. Men disse er ikke i stand til å vurdere hvor det er farlig og hvor det er greit, noe som reflekteres i antall ulykker. På de ti dagene vi var i Chamonix ble fire drept, og uka før omkom ni i et snøskred. På den annen side er folk i tillegg ofte ganske slumsete med taubruk og stegjern. Den atferden vi observerte blant andre turister på vei opp og ned fra toppen bekreftet vårt inntrykk av at folk i Sentral-Europa har et litt annet forhold til sikkerhet enn det vi har i Norge. Mont Blanc er siden førstebestigningen blitt omspunnet med myter og mystikk. Mange har mistet livet i forbindelse med be- stigninger av toppen, men de mest dramatiske situasjonene har ikke med tindebestigning å gjøre. I 1955 fløy et fly fra Air India inn i fjellveggen like under toppen, og 40-50 mennesker ble drept. En sannsynligvis nytteløs redningsaksjon, iverksatt i det håp-løse været, kostet også flere menneskeliv. Det var også rykte om at det var en skatt i flyet, noe som førte til en rekke hasardiøse leteaksjoner i området. Det ble faktisk laget en film om dette, med Spencer Tracy i hovedrollen. I 1961 skjedde det samme igjen, nok et fly fra Air India fløy inn i toppen. Etter den hendelsen ble ideen lansert om at det lå en forbannelse over fjellet. Iallfall får vi håpe at Air India la om flyruten sin litt. Det påstås at omkomne fra flyulykken går igjen der oppe, men vi møtte ingen som hadde sari på seg.

[g-arnt]

Jeg var på toppen sammen med en kompis i '03, begge med relativt begrenset fjellerfaring. Foruten enkle norske topper hadde vi karret til oss litt høydeerfaring fra 4000m+ i Colorado. Informasjonen jeg satt med var at Mt. Blanc (via Gouter) var grei under gode forhold. I tillegg mente jeg selv at vi var i besittelse av god fornuft, så det skulle vel gå bra.

Istedet for å fortelle andre hva de skal/bør gjøre, skal jeg heller si hva jeg ville gjort om jeg skulle besteget toppen en gang til.

1. Jeg ville, som sist, bært opp et telt og tatt et ekstra døgn på 3900m, over Gouterhytten. Synet av folk med høydesyke som ble båret ned fra fjellet, nærmest bevisstløs, gjorde inntrykk. Hadde jeg vært noe mer høydetolerant hadde jeg kanskje valgt hytten. Men, jeg trenger mine 12 timer "recovery" etter et push opp til 4000m. Å ankomme om ettermiddagen og fortsette om natten er ikke forsvarlig for min del.

2. Hadde ruten vært fri for sprekker hadde jeg gjerne gått solo. I '03 ville det vært vanskelig.

3. Hadde jeg tatt med en kompis ville jeg IKKE gått i tau på ryggen. Jeg kan ikke med min beste vilje se hvordan vi skulle stoppe et fall med den hellingen. Jeg hadde "mareritt" over dette da jeg kom hjem. Eneste grunn til at vi gikk i tau var at alle andre gjorde det.

4. Som sist, ville jeg tatt med f.eks Decadron, for å lindre evt. akutt hodepine som kan gjøre noen ute av stand til å ta vare på seg selv. Eller snuble..

5. Hvis det var like varmt som i '03 ville jeg avbrutt turen før jeg hadde tatt første steg. Å se steinblokker fly over hodet på en gjør også et visst inntrykk.

6. Tatt med enda mer vinterklær, bivuakktelt, isskruer/snøplugger, i tilfelle storm. Dødsfall sommerstid på Mt. Blanc og Elbrus forteller meg at vi nok var får dårlig skodd for uvær.

Under gode forhold syntes jeg dette var et greit fjell (bortsett fra bresprekken som var det året). Å unngå snubling gjelder jo like mye på enhver skarp topp. Når det gjelder rasfaren, så blir dette innlegget som en teoretisk øvelse å regne. Jeg har ikke tenkt meg opp der igjen, i hvertfall ikke sommerstid...