Alenetur på Romsdalshorn og Olaskarstind 1.juli

[Ole-Petter]

Egentlig skulle jeg bare rekognosere og fotografere litt fra Olaskarstinden (1536) i Vengedalen, Romsdal. Det endte med alenetur opp normalveien på Hornet (1550).

I mangel på følgesvenner hadde jeg ikke så overvettes store ambisjoner på turen min til Romsdalen i år. Været i Jotunheimen var elendig, men for nordvestlandet var det bra varsel. Jeg slo leir over tregrensa i Vengedalen, og hadde fantastisk utsikt til Vengetindene og Hornet og Olaskarstinden, som alle reiste seg så å si rett opp fra teltplassen – ikke lett å få sove da! Det er en rekke fine teltplasser i denne dalen, og friskt rennende vann er alltid lett tilgjengelig. Veien opp er i god stand (bompenger kr 30,-), hele tiden med utsikt rett opp nordeggen på Vengetinden (som er en av de mest brukte veiene opp til denne flotte skarpe toppen, for øvrig med et kort taulengde grad 2 like før toppunktet).

Feil veivalg gir kjempetur!

Kl 8 neste morgen la jeg i vei fra veien helt innerst i Vengedalen på god sti forbi Hornvatnet. Her lå til min overraskelse en godt gjemt steinhytte som virket relativt ny bare 5 minutt fra veien. Alt nå begynte bratta. Jeg hadde tenkt meg nesten rett sørover og opp i den hengende dalen mellom Olaskartinden og Hornet, og gå nordeggen på Olaskartinden til topps. Herfra forventet jeg flott utsikt over på Hornet, og ikke minst Kvandalstinden og Vengetind. Jeg drasset til og med på et fotostativ så jeg riktig kunne zoome inn og få skarpe bilder. Stien var veldig god og tydelig, men ledet mistenkelig mye mot vest og opp mot nordveggen på Hornet. Ja, ja, det var kanskje naturlig å legge en sti opp i den hengende dalen slik at den følger den mye brukte stien opp til nordveggen på Hornet, for så i passende høyde å traversere bort til Olaskarsvatnet (1128).

Etter hvert ble det åpenbart at det ikke var noen traverserende sti bort til vannet, for jeg så ned på dette. Dette ledet heller rett opp til nordveggen, og uten tau og alene var denne ruta helt utelukket. Så jeg forlot stien og søkte sørover i ganske bratt lende. En stupbratt renne stoppet framdriften, men jeg ville ikke gå ned igjen. I stedet hadde jeg nå mulighet for å undersøke noe jeg hadde tenkt på tidligere; om det var enkelt å traversere fra nordveggen og sørøstover innunder ”Den gule flekk” og til Normalveien opp Halls renne? Jeg fortsatte derfor oppover (vestover) med lett klyving og svingte sørover, for deretter å klyve helt oppunder ”Den gule flekk.” Det var neppe mer enn lett og lite utsatt klyving a grad 1 hele veien hit.

Halls renne

Fra flekken jeg satt innunder og koste meg med matpakka mi, så jeg tydelig tråkket opp Normalveien. Det var snakk om å traversere noen svaliknende partier på 20-30 meter for å komme dit. Det var sol og tørt fjell, så jeg lot det så til. Her ble det nok klatring a grad 2, men heller ikke mer, og under de rådende forhold bare moro. Og nå kunne jeg likeså godt prøve meg på Hornet opp denne veien. Jeg satte igjen sekken, og skiftet til svasko – heldigvis hadde jeg tatt med meg dem. Det var vardet sørover og ut på en egg, som førte bratt opp og ganske snart inn i Halls renne. (Eggen var neppe mer enn grad 2). Heldigvis var det lite snø i renna, og lett klyving oppover i ”beskyttende” omgivelser. Jeg storkoste meg, men så med spenning at det bratnet betydelig til opp i toppskaret for renna. Men i dette skaret hadde jeg vært før under traversering av Hornet, og visste det var en del tak, og at graderinga var satt til 3.

Som forventet ble det ganske bratt på slutten, og på grensa av det jeg syntes var komfortabelt uten tau og helt alene, men tørt fjell, fint vær, svasko og solide tak ga den sikkerhetsmarginen jeg ønsket å ha. Vel oppe i skaret så jeg plutselig rett ned i Romsdalen, og Trollveggen Camping lå om lag 1500 meter lenger ned ”et par steinkast unna”. Herfra og opp var det punkter med 3-klatring, som noen steder opplevdes svært luftige og eksponerte. Jeg merket meg tydelig hvilke tak jeg brukte, med tanke på veien ned. Sist gang hadde vi rappellert ned fra Hornet til dette skaret…

En liten avsats dukket opp, og det opplevdes noe mindre eksponert de siste meterne til topps. Følelsene var sterke; min fjerde gang på Hornet, men første gang alene – og opp en nye vei. Jeg mintes med et smil første gang opp nordveggen; det var på Aak Fjellsportsenters ukes-kurs i klatring 1991. Det var dette som ga meg kicket til å starte med tinderangling og klatring – før min første 2k topp. Jeg fikk nesten tårer i øynene av å tenke på alle gode turminner fra fjellet, som en følge av det kurset i 1991.

Etter å ha skrevet meg inn i toppboka inne i ”hytta”, fotografering og rekognosering mot nordveggen (ingen folk på vei opp som jeg kunne se eller høre), la jeg merke til et kraftig regnvær lenger inn i landet. Skyene kom hitover, og jeg visste hvor mange som var omkommet på glatte Romsdalsfjell, så det var bare å komme seg ned i god tid før et eventuelt regnvær slo til.

Ned normalveien – og ny overraskelse

Jeg kløv meget konsentrert og forsiktig ned i skaret mellom de to hornene igjen. Alle tak ble prøve-belastet, og en stein som var litt løs ble unngått. Jeg følte meg ganske sikker, med steinsprang som den eneste objektive faren. Pussig nok virket det som om ingen skulle opp på Hornet denne søndagen. Øverst i Halls renne valgte jeg å holde noen meter lenger sør enn da jeg gikk opp, og fant dette noe lettere. Herfra var det lett klyving ned og tilbake til sekken min. Jeg skiftet så til fjellsko igjen, tok på sekken, og fortsatte nedover. Det var grei klyving og rusling helt til jeg kom ned til en faststøpt krok – et opplagt rappellfeste. Her kom visst en taulengde jeg så vidt erindret å ha lest om, med mer sva og utoverhellende hyller. Jeg gadd ikke skifte til svasko, men med fjellstøvler og sekk viste det seg at disse 20-30 meterne ble turens største psykiske påkjenning. Jeg følte jeg lå litt for tett oppunder grensa av det som var forsvarlig, uten tau og uten hjelm, og helt alene.

Snart ble det bare brattbakke ned til Olaskarvannet, hvor jeg la meg litt nedpå det solvarme berget. Så brått kom en ørliten skur. Fjellet rakk ikke bli glatt eller særlig vått, men jeg var likevel glad for at jeg var nede fra Hornet.

Med stegjern til Olaskartinden

Dagen var fortsatt ung, og selv om jeg kjente det overraskende tungt i beina ville jeg ikke rusle ned til teltet enda. Jeg ville derimot teste stegjerna litt før ettersommerens tur til Alpene, så jeg ville gå opp snøfeltene i hengedalen rett sør og på toppen svinge øst og opp på Olaskartinden. Kartet viste noen små breflekker, men på nyere kart fantes ikke disse, så jeg regnet turen rimelig trygg.

Det ble snaut 45 grader helling på det meste, men isøks og stegjern var kjekt å ha. I en smal snørenne hadde rennende vann skapt antydninger til en sprekk i snølaget. Jeg ble forsiktig og skeptisk, og søkte med isøksa foran meg. Ja visst, der gikk den lett i gjennom. Her var det ikke trygt, for et gjennomslag kunne kile meg fast i bratta mellom fjell og snø/is. Jeg husker fortsatt nesten-ulykken min ned fra Vengetind i 1993 – nærmere døden hadde jeg vel aldri vært. Derfor krafset jeg meg opp på 10 meter på svaet ved siden av, før jeg igjen fortsatte på snøfeltene opp. Sola steika igjen nå, og det ble en ”fin treningsøkt” av det hele. Snart svingte jeg østover, og kom ”godt kjørt” opp på (nord)eggen som ledet til topps.

Godt gjemt i varden på 1536 meter fant jeg en toppbok, og kunne noe overrasket konstatere at ingen hadde vært på toppen tidligere i 2007. Fotostativet ble tatt fram, og noen bilder knipset, men store, høye skyer tydet på mulig tordenvær, så det var best å komme seg ned – og ikke somle for mye.

Ekkelt ned nordeggen på Olaskartinden

Det letteste hadde vært å følge snøfeltene ned samme vei jeg hadde gått opp, men jeg ville prøve nordeggen, og mente å huske den skulle være gradert til grad 1. Først gikk det lett, men snart bratnet det kraftig til, og vardingen opphørte så å si. Var det virkelig enerklyving ned her? Det er mulig jeg ikke fant letteste vei, og vardingen glapp jeg i alle fall, men jeg søkte nedover i flanken litt øst for eggen. Det ble nok utsatt toerklyving med mye løsgods på utoverhengende delvis begrodde hyller – og ikke noen trivelig paradetur ned nordeggen. Greit nok – jeg kom trygt ned – men det fristet ikke til gjentakelse.

Videre fulgte jeg sti ned til Olaskarvatnet, og krysset (igjen) bekken greit her. Så traverserte jeg et par snørenner med tydelig tråkk, før jeg løp ned siste snørenne omtrent helt ned til Hornvannet. 9 timer flott tur, men mest opp og ned.

Sluttkommentar

Etter 3 turer opp nordveggen på Hornet, etter å ha prøvd traversen fra nordryggen under Den gule flekk, og videre opp Normalveien, er jeg ikke i tvil: Jeg gir Arne Randers Heen helt rett i at det nok var denne veien jeg i dag hadde gått, som førstebestigerne måtte ha valgt opp på Hornet tidlig på 1800-tallet.

[Ole-Petter]

Noen flere bilder...(men ser at jeg har glemt å få med toppbildet på minnepinnen jeg tok med meg på hytta. Det bildet får kanskje komme seinere...)

[Ole-Petter]

Med kamera plassert på en stein ble ikke dette all verdens, men det er da toppvardene på Hornet akkompagnert av en meget fornøyd amatørklatrer. Han er enda mer fornøyd i skrivende stund, siden han reiser til Alpene i 15 dager i overimorgen.

[jarle]

ser ut som noen traff bedre med nordvestlandsferien enn andre! vi hadde tydeligvis valgt de to verste ukene i hele sommer... om det skulle være noen tvil: de to som avsluttes denne helgen... normalveien til hornet ser jo riktig så koselig ut! det er vanskelig å se fra bildet, men det toppartiet med grad 3 ser jo ikkje så veldig bratt ut? noen som kan sammenligne med f eks lisje brekketind? (der var vi på feriens eneste skikkelige godværsdag...)

det er vel uansett hevet over enhver tvil at eg må tilbake til romsdalen...

[Bjarne Lindholdt]

Takk Ole-Petter for kjempefinn turbeskrivelse fra Vengedalen

Det var deilig å få oppleve de kjære fjelle igjen. Jeg har i perioden 1967-87 kommet der 12 ganger, og gått mange fine toppture.

Jeg storkosede meg med de flotte bildene dine, det var som at få oppleve turene mine igjen; og gamle minder dukket opp.

Jeg har også gått alene på mange toppture i det herlige området; f.eks. St. Vengetind direkte opp fra Vengedalsvatnet.

Rart nok hadde jeg også en 'nesten ulykke' på vei ned: Et sted hvor det var skummelt bratt, skulle jeg traversere en isfylt renne av om lag 1m bred. Nettopp som jeg stod og balanserede med ett bein på hver side, sprakk den ene skulderrem og sekken min pendlet bort til motsatt side, jeg måtte da blikksnapp flytte tyngdepunktet mit i samme retning som sekken pendlet, og det var ikke tale om å sette skoa på isen i renna, som gikk rett i stupet.

Hornet har jeg vært 3 gange, to av Nordveggen med retur ned Hals renne. 3. gang var jeg sammen med en engelskmann, som hadde skrytet av klatrekunnskap, men da han ble redd på vei opp av normalveien - lenge før Hals renne - var det bare å snu!

Den morsomste tur jeg har hatt var på Kvanndalstind, det var i 1982 med en venn. Opp mot Olaskarstind fra Vengedalen, N om vatnet og traversering av hele Vengetindryggen bort til Torshammeren, som viste sig å være lettere end den ser ut til. Etterpå gikk vi på Kvanndalstind.

Da det var kofferttak hele veien opp, fikk klatreutstyret bli ved foten av tinden

På toppe av Kvanndalstind er det bare plass til en person!

[Harald B]

Ole Petters alenetur kjenner jeg meg igjen i. Det var i 77. Oppe av den lille skiva øverst i renna sto klatrelaget som jeg kjente noen av. Etterhvert var du forsvunnet. Alene igjen kikka jeg ned i Rauma. Kløv litt ned der og runda ut på vestsida av eggen. Der var jeg oppdager på egen hånd. Og så kløv jeg opp der på gode hyller og opptak. Litt forbauselse blandt folka i klatregruppa. Men men. Klatra/kløyv ned samme vegen.