Lofoten - svette og loffing i 15 dager

[Terje WJ]

Jeg har alltid hatt lyst til å besøke Lofoten. Én grunn er vel at jeg aldri har sett midnattsolen. I mai bestemte jeg meg for å gjøre noe med det. Målet ble å gå i Lofoten i femten dager. Det skulle vise seg å være litt for lenge å være alene når man hverken fisker, brenner bål eller har med hund. Dessuten: Etter en del soloprosjekter det siste året, både i fjellet og i andre sammenhenger, har behovet for å gjøre opplevelsene til sosiale opplevelser, meldt seg. Det fant jeg ut der oppe. Savnet kom sterkt etter den første uka. Godt å vite at de neste åtte turene (!) er turer med andre. 

Med Norwegian kom jeg meg til Bodø den 24. mai, på kvelden tok jeg så ferja til Moskenes ytterst i Lofoten. Jeg må innrømme at jeg innledningsvis tenkte å gå Lofoten på langs, men også det viste seg å være helt feil for meg på daværende tidspunkt, hvilket medførte at jeg omsider sluttet å vandre og i stedet valgte en loffende tilværelse de siste fem dagene. Ferie i stedet for slit, altså. Jeg kom tilbake til hovedstaden 7. juni.

Moskenesøya er den ytterste store øya i Lofoten, lenger ut ligger Værøy og Røst, begge langt mindre og trøstesløse for seg selv, omgitt av tomt hav og vind. De var for meg ikke mulig å besøke uten å bli svært forsinket med hensyn til vandringen på de store øyene. Jeg ankom Moskenes ved 20-tiden og gikk de tre kilometrene til Sørvågen, hvor jeg fant et sted å slå opp teltet. Den neste morgene nøt jeg utsikten mot det fjerne fastlandet i mange timer før jeg besluttet meg for å legge på vei. Etter omtrent to timer (myk start) var jeg ved DNT-hytta Munkebu, ca., 400 moh. og en 6 km fra Sørvågen. Der lå jeg i to dager pga. dårlig vær, dvs. kuling, hagl, regn og tåke i salig blanding. Det er første gang jeg har opplevd tåke og sterk vind på én gang. Men så har jeg aldri vært ute i havet før heller, da, enn mindre i Nord-Norge. For å fordrive tiden under uværet, hogg jeg opp ved på Munkebu (vedhaugen skulle vel holde noen uker...). Dagen etter hadde tåken trukket seg vekk og vinden avtatt nesten helt. For å komme seg videre fra Munkebu, er det en sti som går mellom to vann sør for Hermanndalstinden/1029 og ned brattsiden til Forsfjorden. Vel der nede, kan man følge steinrøysa langs vannkanten på nordsiden til man kommer til det forlatte stedet ved navn Vindstad, hvilket består av noen spredte hus, mange svært ustelte, som nå kun huser ett menneske, en dame ved navn Hærdis, forøvrig en veldig hyggelig dame, hun gav meg båttidene og andre nyttige opplysninger. Hunden hennes, Bonzo, likte forøvrig svært godt å bli klødd. Vindstad er anløpssted for båten fra Reine, som frakter tusenvis av turister hver sommer, alle med det mål å se den berømte Bunesstranden som ligger ut mot havet i nord som en åpen kjeft. På meg gjorde ikke stranda noe særlig inntrykk, dessuten var den full av ilanddrevet søppel; tømmer, garn, flasker, bøyer og andre ubestemmelige gjenstander. Mistanken min er at Lofoten turlag, eller kanskje kommunen, rydder stranden hvert år før turistene kommer for alvor. Besøket mitt kom tydeligvis for tidlig. Etter en natt rett i havgapet med konstant pålandsvind, var jeg spent på turen videre. Hærdis hadde fortalt at det gikk en båt hver dag ca. kl 15.15. Siden det var 2. pinsedag hadde jeg dog bange anelser. De ble innfridd, men som det ofte er når man er ute og reiser, dukker det gjerne opp nye, uventede muligheter, denne gangen i form av en hjelpsom eldre mann som mer enn gjerne lot meg sitte på med sin båt inn i Kjerkfjorden, og det selv om han skulle en annen vei. Kjerkfjorden er nabofjorden til Bunesfjorden. Over fjellet fra Bunes er det ingen som går uten tau. Det fortalte både Vindstads eneste innbygger og noen fjellklatrere meg. Jeg tar ikke sånne sjanser. Men når det er sagt, var det visst et følge i gamledager som hadde tatt seg over uten tau for å rekke et kirkebryllup. Men hva gjør man ikke for Gud? Da jeg gikk i land inne i Kjerkfjorden, skulle det vise seg at jeg hadde turens tøffeste etappe foran meg. Begynnelsen var grei nok, bare opp to hundre meter og over et skar og ned mot null igjen. Med utsikt til Horseidstranda (som fra avstand syntes å overgå Bunes), som lå i enden og fristet, gikk turen opp ganske bratte fire hundre meter. Oppe på toppen lå et skar som jeg skulle ned fra igjen, ikke i østlig retning, men mot nord. Jeg gadd ikke å se på kartet og gikk feil. I stedet for å gå mer eller mindre rett ned i Selfjorden, gikk jeg mot Solbjørnvatnet, og det ned en delvis bratt side med tettvokst vier. I dette helvete av en fjellside måtte jeg slite for å komme nedover. Først da jeg var 85 moh. kom jeg meg ut av stå-på-som-faen-tåka og oppdaget at jeg hadde hatt feil kurs de siste drøye 300 høydemeterne. I stedet for å gå opp igjen gjennom viergitteret til fire hundre meter, besluttet jeg å ta en annen rute, via et innbydende lavt skar (142 moh) mellom Nonstinden og Middagstinden og deretter inn i Selfjorden på en eller annen måte. Det siste spørsmålet utsatte jeg til det ble aktuelt. Skaret under Middagstinden skulle vise seg å være stupbratt på den andre siden. Men jeg fant en slags vei og holdt meg fast i gresstuster og det som var av trær inntil jeg kom meg ned. Verst var den første delen av nedstigningen, som gikk under Nonstinden. Nede på den andre siden var jeg ved enden av Laukvika, som egentlig er en del av Selfjorden. For å komme meg til sistnevnte sted, måtte jeg gå rundt ved foten av Tverrfjellet. Den ruten bestod av blokkmark og røys i et par, tre kilometer. Det var klatring og klyving og alle rare sprang før jeg etter fem timer var fremme innerst i Selfjorden, hvor jeg med lettelse slo leir. Etter bare å ha hatt 20 minutter pause siden jeg forlot den hyggelige mannen som kjørte meg inn i Kjerkfjorden, var jeg utslitt. Men disiplinen tvang meg til å tøye en 20 minutter før jeg la meg til rette for kvelden pg lagde mat. Hadde jeg brukt én time mer på etappen, ville jeg sikkert vært mindre sliten. Jævla hastverk! Unnskyldningen er at det gikk en faen i meg da jeg fant ut at jeg hadde gått feil, i tillegg ble jeg oppjaget av at jeg ikke visste om det gikk an å komme seg helt inn i Selfjorden ved å gå rundt Tverrfjellet. Jeg gikk på for å finne det ut så fort som mulig. (Litt teit, egentlig.) Da jeg langsomt svingte rundt fjellet, ventet jeg å se en blankskurt fjellside stupe rett ned i fjorden. Til meg selv sa jeg flere ganger: “Da svømmer jeg!” Om jeg hadde gjort det, tviler jeg på.

Problemet mitt var at jeg anvendte et kart i målestokk 1:100,000 (ekvidistanse altså 40 meter). Oppløsningen ble derfor for dårlig og jeg ble ofte overrasket over hvor mye brattere eller slakere en stigning var i forhold til det jeg hadde forestilt meg. Skal du gå i Lofoten, anbefaler jeg 1:50,000.

Morgenen etter våknet jeg til intens rypeskvatring og fugleliv preget av vår og knallvær. Dette milde infernoet hadde allerede begynt kvelden i forveien. Gjøken var fremtredene. Faktisk nøt jeg gjøkens nærvær under hele turen, hver dag hørte jeg “koko, koko”, av og til fra et sted langt unna, andre ganger fra et tre rett i nærheten, og det var stunder jeg undret meg over om fuglen bare var glad og kåt, eller oppsummerte min psykiatriske tilstand. Morgenen i Selfjorden var deilig og døsig, sliten som jeg var etter gårsdagen. Etter en lang stund med blå himmel og solen rett inn i teltinngangen, pakket jeg sammen, ganske oppstemt av omgivelsene. Men det skulle endre seg, veien til nordspissen av Moskenesøya, tettstedet Fredvang, gikk hovedsakelig på grus og asfalt (fra min leir ca. 14 km). Det var drepende kjedelig, hvilket kanskje sier mer om min motivasjon enn om noe annet, for omgivelsene var jo fremdeles spektakulære. Lofotfjell overalt! Det kan dog hende at min affinitet for fortettede, alpine fjell ikke er så stor som jeg hadde trodd, kan hende det mer varierte østlandet er mer etter min smak. Kan hende jeg følte meg alene. Vel fremme i Fredvang, spurte jeg en middelaldrende mann, som holdt på med vårrengjøringen av verktøy og ymse utstyr utenfor huset sitt, om busstidene. Jeg ville til Leknes, hovedstaden på neste store øy, Vestvågøy, og jeg ville dit fort og på en så lettvint måte som mulig. Han gav meg dem overraskende presist, overraskende fordi han ikke virket som en person som er en ivrig busspassasjer. I gården stod en Mercedes. Jeg gikk over bruene ved Fredvang og slo opp teltet ikke så langt fra bussholdeplassen, derfra kunne jeg nyte utsikten over den uendelig vannflaten mot nord, og ultimat sett, Nordpolen. Dermed også midnattsolen. For første gang i mitt liv skulle jeg få se solen skinne midt på natten. Himmelen var skyfri og jeg fikk følge dens nattlige gang rett over horisonten. Det ble morgen og jeg innfant meg omsider på bussholdeplassen. Gjett hvem som kommer forbi kjørende bussen fra Fredvang, jo den selvsamme mannen jeg spurte om busstidene. Vi hilser, og da skolebussen til Leknes kommer, hjelper han meg med å få sekken inn i lasterommet, som en vennskapelig gest. De tre milene til Leknes går fort unna. På dette stedet får jeg proviantert og tatt en kopp kaffe på en særs hyggelig, tradisjonell café som heter Senterstua. Etter noen timer blir jeg rastløs. Jeg begir meg mot heiene som strekker seg nordøstover i indre Vestvågøy. Etter en 10 kilometer (fra Leknes) i sterk motvind, ikke mer enn frisk bris, men fordi den stod på konstant og var kald, og dét mens jeg gikk i motbakke, var den ytterst plagsom. Jeg istemte med den gamle, hissige nordlendingen jeg hadde overhørt på Senterstua, mens jeg var det satt han sammen med noen gamle karer som tydeligvis hadde denne caféen som stamsted. Under en intens samtale hadde han utbrutt: “Åt hælvete med nordavinden!” Litt senere hadde tydligvis samtalen tatt en annen retning, fordi nå hørte jeg ham plutselig avbryte de andre med å si: “Åt hælvete med arbeidet!” Disse kraftsalvene gjentok jeg igjen og igjen mens jeg gikk mot den frysekalde nordavinden. Det hjalp virkelig! Da jeg var på Senterstua, kom stadig den ene gammelkaren etter den andre innom. Plutselig, etter at jeg en stund hadde sittet i mine egne tanker, satt en påfallende gammel mann der som lignet fælt på den hjelpsomme bussjåføren. Det må være faren, tenkte jeg, han er jo minst over 80. Og like etter, hvem dukket opp om ikke nettopp bussjåføren. Nå ble jeg sikker, det var far og sønn. Ekstra sikker ble jeg fordi de skjelte på samme vis og hadde den samme ørnenesen.

Vel, etter disse seige 10 kilometerne i motvind, fant jeg en leirplass som gav meg ly for vinden. Den lå langs DNT-stien, rett vest for Justatinden/738, kanskje Lofotens mest besøkte topp (pga. lett tilgang). I løpet av turen gadd jeg ikke å bestige noen topper, og som jeg skulle finne ut etter jeg var ferdig med Vestvågøy, hadde det noe med feriebehovet å gjøre. Det var et slit å gå i disse fjellene, og ekstra slitsomt var det på grunn av at jeg rett og slett trengte Ekte Ferie. Dvs. gjøre minst mulig over lengre tid. Etter én hviledag nedenfor Justatinden (min første, bortsett fra den dagen uværet raste), gjorde jeg meg ferdig med Vestvågøy og gikk de noen og tyve kilometrene til Alstad. Det tok meg seks timer og var nesten like slitsomt som etappen Kjerkfjorden – Solbjørnvatnet – Laukvika – Selfjorden. Men leirplassen var det ikke noe å si på, utsikt som den hadde mot Hoven og Vesterålen (se bildet nedenfor). Neste dag hadde jeg virkelig tatt innover meg behovet for såkalt Ekte Ferie, jeg tok bussen til Kabelvåg. Dette stedet stod ikke til forventingene, og jeg gikk til Svolvær (4,5 km). Der drakk jeg øl, lå én natt på et bitte, lite grøntområde i et boligstrøk, og deretter et par dager i Knutmarka ved Øvre Svolværvatnet, hvor jeg leste en bok om Nasjonalsosialismen i Hitler-Tyskland og hvordan den knyttet til seg adel og aristokratiet. Så bar det til Bodø, i hvis utmark jeg også lå et par dager og leste, før jeg tok flyet hjem tordag 7. juni. De siste fem dagene gikk altså med til loffing. Akkurat hva jeg trengte! Og ikke minst, det gjorde godt å motta åndelig føde. Resten av sommeren: Nyte, nyte, nyte. Neste tur går faktisk imorgen, én uke i Femundsmarka med dama og ei venninne. Åh, fisking! Åh, jeg har kjøpt så mange spinnere! Åh, mark! Lediggang! Dameselskap!

[Mayhassen]

For å fordrive tiden under uværet, hogg jeg opp ved på Munkebu (vedhaugen skulle vel holde noen uker...)

Jeg skjønner ikke at du ikke kunne gidde å bestige noen av disse toppene, iallefall på godværsdagene, men du sier jo selv hvorfor så. Jeg hadde ikke motstått fristelsen tror jeg.

Har selv seilt mye i området der du gikk, flott landskap langs kysten oppe i nord, det er det ingen tvil om!

[Terje WJ]

Flere bilder:

[Terje WJ]

Og noen til:

[eaa]

På meg gjorde ikke stranda noe særlig inntrykk, dessuten var den full av ilanddrevet søppel; tømmer, garn, flasker, bøyer og andre ubestemmelige gjenstander. Mistanken min er at Lofoten turlag, eller kanskje kommunen, rydder stranden hvert år før turistene kommer for alvor. Besøket mitt kom tydeligvis for tidlig.

Ja, temmelig ille hva som driver i land av sulk og søppel langs kysten. Og det gjelder ikke bare Norge! Så enormt mye plast og nylonskrot i glorete farger. Ganske betenkelig hvor lemfeldig slikt blir håndtert over alt, særlig med tanke påat slikt ikke er nedbrytbart, men forblir der for alltid hvis ingen rydder det unna!

Temmelig forstemmende å se havsulereirene på fx Runde bestå av grønne og orange nylongarnrester...

Over fjellet fra Bunes er det ingen som går uten tau. Det fortalte både Vindstads eneste innbygger og noen fjellklatrere meg. Jeg tar ikke sånne sjanser. Men når det er sagt, var det visst et følge i gamledager som hadde tatt seg over uten tau for å rekke et kirkebryllup.

Kan det være så gæli da, når et festkledd følge i lakksko og lange kjoler tar seg over?

Jævla hastverk! Unnskyldningen er at det gikk en faen i meg da jeg fant ut at jeg hadde gått feil, i tillegg ble jeg oppjaget av at jeg ikke visste om det gikk an å komme seg helt inn i Selfjorden ved å gå rundt Tverrfjellet. Jeg gikk på for å finne det ut så fort som mulig. (Litt teit, egentlig.) Da jeg langsomt svingte rundt fjellet, ventet jeg å se en blankskurt fjellside stupe rett ned i fjorden. Til meg selv sa jeg flere ganger: “Da svømmer jeg!” Om jeg hadde gjort det, tviler jeg på.

Problemet mitt var at jeg anvendte et kart i målestokk 1:100,000 (ekvidistanse altså 40 meter). Oppløsningen ble derfor for dårlig og jeg ble ofte overrasket over hvor mye brattere eller slakere en stigning var i forhold til det jeg hadde forestilt meg. Skal du gå i Lofoten, anbefaler jeg 1:50,000.

Kunne jo fort blitt vanskelig dette da. Tenk om det rundt neste sving bare var typiske nordnorske glattsva rett i en iskald fjord...

Langt å gå rundt, tungt å gå oppatt eller tilbake, og sannsynligvis umulig å traversere fjellryggene, og utopisk å svømme m/ sekk i 5º vann!

Hvorfor satset du egentlig på kart i 1:100 000 i så bratt og kuppert lende som her?

De siste fem dagene gikk altså med til loffing. Akkurat hva jeg trengte! Og ikke minst, det gjorde godt å motta åndelig føde. Resten av sommeren: Nyte, nyte, nyte. Neste tur går faktisk imorgen, én uke i Femundsmarka med dama og ei venninne. Åh, fisking! Åh, jeg har kjøpt så mange spinnere! Åh, mark! Lediggang! Dameselskap!

Hehe, skikkelig selskapssjuk nå, skjønner jeg!

God tur i gode gamle Femundsmarka da. Og nyt freden, bålet, ølet, og alt annet som måtte by seg!

[Nils]

Unnskyldningen er at det gikk en faen i meg da jeg fant ut at jeg hadde gått feil, i tillegg ble jeg oppjaget av at jeg ikke visste om det gikk an å komme seg helt inn i Selfjorden ved å gå rundt Tverrfjellet. Jeg gikk på for å finne det ut så fort som mulig. (Litt teit, egentlig.) Da jeg langsomt svingte rundt fjellet, ventet jeg å se en blankskurt fjellside stupe rett ned i fjorden. Til meg selv sa jeg flere ganger: “Da svømmer jeg!” Om jeg hadde gjort det, tviler jeg på.

Denne følelsen har jeg kjent selv en sjelden gang Terje WJ. Når du lurer fælt på om det går an å komme seg videre i ukjent terreng. Har følt denne iveren etter å finne ut om det er mulig, og gått på litt ekstra for få vite det, istedenfor å føle usikkerheten. Enig i at det teit å kjøre på på den måten, og har tatt meg selv i det at, pokker, jeg er da ikke ute i fjellet for å stresse.

[Terje WJ]

Kan det være så gæli da, når et festkledd følge i lakksko og lange kjoler tar seg over?

Uten lakksko blir det gæli!

Kunne jo fort blitt vanskelig dette da. Tenk om det rundt neste sving bare var typiske nordnorske glattsva rett i en iskald fjord...

Langt å gå rundt, tungt å gå oppatt eller tilbake, og sannsynligvis umulig å traversere fjellryggene, og utopisk å svømme m/ sekk i 5º vann!

Hvorfor satset du egentlig på kart i 1:100 000 i så bratt og kuppert lende som her?

Det kartet DNT i Oslo hadde av vestdelen av Lofoten var et turistlignende kart uten koter, og siden jeg ikke hadde tid til å bestille, måtte jeg ta til takke med det de hadde. Innrømmes må det at jeg trodde det skulle gå greit med 1:100 000. Det var altså feil. Jeg har ikke særlig erfaring med toppturer o.l.

Hehe, skikkelig selskapssjuk nå, skjønner jeg!

God tur i gode gamle Femundsmarka da. Og nyt freden, bålet, ølet, og alt annet som måtte by seg!

Tilbake i går. Konklusjon: Femundsmarka forever! Dessuten, for å toppe det hele: Vi ankom dagen etter snøfallet og dro samme dag som himmelen snørte seg sammen, akkompagnert av lyn og torden. Blå himmel og sol en hel uke til ende.

[Terje WJ]

Denne følelsen har jeg kjent selv en sjelden gang Terje WJ. Når du lurer fælt på om det går an å komme seg videre i ukjent terreng. Har følt denne iveren etter å finne ut om det er mulig, og gått på litt ekstra for få vite det, istedenfor å føle usikkerheten. Enig i at det teit å kjøre på på den måten, og har tatt meg selv i det at, pokker, jeg er da ikke ute i fjellet for å stresse.

Jeg takler usikkerhet dårlig, tror jeg. Men slike erfaringer som dette bidrar kanskje til at jeg tar meg selv i nakken neste gang. Det som kommer, det kommer. Å slappe av, gjør en bare bedre i stand til å gjøre det rette NÅR det kommer Hadde jeg gått sammen med andre, ville jeg nok ha tatt det mer med ro. Det er det viktig ikke å glemme.

[Terje WJ]

Jeg skjønner ikke at du ikke kunne gidde å bestige noen av disse toppene, iallefall på godværsdagene, men du sier jo selv hvorfor så. Jeg hadde ikke motstått fristelsen tror jeg.

Har selv seilt mye i området der du gikk, flott landskap langs kysten oppe i nord, det er det ingen tvil om!

Unnskyld sent svar. Av og til er det ingenting som stemmer. Allerede nå, især pga. en særdeles deilig ukestur til Femundsmarka med dama og ei venninne, begynner ting å stemme igjen. Kan hende jeg en dag bestiger Kolsåstoppen.

Hva er dine ferieplaner? La meg gjette: 25 topper i Gjendealpene i løpet av altfor kort tid.