Gjenganger

[eaa]

Jeg vet det nå.

Jeg vet at når jeg engang skal vandre fra denne jord, så skal jeg gå igjen i fjellet.

Jeg vil aldri kunne klare noe annet. Om mitt legeme er borte, så skal likevel min sjel forbli der oppe.

For jeg har opplevd å være ett med fjellet. Opplevd, sett og følt en helhet så sterk, en hjemstavn så fullendt, at det bare må bli slik.

Og jeg skal ikke føle savn, jeg skal ikke føle smerte. For på den siste dag skal jeg tone ut med solefallets stumme sang over høgdene,

vandre like stilt som skyggens gang, ebbe ut lik lengselslyset, som mot kveld ennå hviler på de blå brefallene der oppe på himmeranda –

Siden skal du sanse mitt nærvær der inne.

Jeg skal være skyggen av drivende skyer over flyene i månelyset, jeg skal sjoe med vårsøget gjennom fjellskogen.

Jeg skal være stillheten i brebotnene midtvinters, jeg skal lyse i snødrevet som vektløst løfter av fjellkammene i motlyset.

Og jeg skal være blant de vaiende fjellgraner, som lik sorte buede fjærpenner strekker seg mot de bleke stjerner,

og skriver selve Diktet inn i himmelgryet...

Jeg skal være like ved deg.

Som et svakt og fjernt ul inne i vinden et sted. Den raslende lyden utenfor teltduken natterstider.

Det svake uforklarlige dunket i hytteveggen, som du først etterpå husker,

der du i nattemørket grøssende forter deg den korte biten fra utedoen tilbake til hytta.

Jeg skal danse med tåkssløret over vannene, være konturen der borte i tåka, som du et øyeblikk kunne banne på

vandret bortover ved siden av deg, men som likevel står dørgende stille,

hver gang du med bankende hjerte bråstopper og ser etter.

Jeg skal være like bak deg.

Jeg skal være følelsen i nakken, som får deg til å stoppe opp på stien, og snu deg...

Du skal finne meg i svartsnaret langs bekkedalen i skumringen, og i gråregnet jeg skal rope til deg med lommens hule stemme

fra den dødsvarte vassyta på fjellvannene. Jeg skal være det lille gustet av snødrev over skalvekanten, som puster deg kaldt i nakken,

der du sitter alene i fjellstilla og soler deg i påskesola...

Men jeg skal også hilse deg - blidt nikkende som myrulla langs tjennskanten i sønnatrekken.

Jeg skal plystre deg en strofe som heiloas vedmodsfylte fløyt over fjellmyrene,

og jeg skal fortsatt se deg, gjennom blåklokkenes blyge øyne i finntoppgraset langs bekkelonene.

Og når du stopper bilen og er framme, og blir sittende å lytte et øyeblikk, da skal jeg komme ilende med vinden og rugge litt på deg,

varlig og kjærlig, slik fjellvinden alltid har gjort.

Og når du mot kveld står liten og hutrende i leiren nedi dalmørket, og kryper frøsent sammen om din maktesløse tomhendte sjel,

da skal jeg være i det glødende skystreifet som sviver rundt toppene deroppe, bæres i sjoet av vann og vind gjennom dalrommet,

være lyset som forlater den siste tinde...

Jeg vet du vil sanse dette engang. Jeg vet at du skal møte meg.

Som et hult uforklarlig vardøger av noe, som et lavmælt oversanselig nærvær omkring deg.

Fjernt, men likevel allesteds. Ubegripelig, men likevel gysende nær...

Men den dag du måtte fornemme noe av dette, hvor du enn måtte være, hva du enn hører, hva du så måtte se;

frykt likevel ikke - for det er da bare meg..?

[EinarW]

Veldig bra!

Selvdiktet?

ew

[Tiri]

Utrolig bra!!!

[Vandrefalk]

Hehe, er det dårlig vær hos deg også?

Fine filosofiske tanker!! (Bedre enn Arne Næss..)

[hvalhai]

Heisann !

Bra skrevet !!!

Sola skinner så forlokkende og fuglene kvitrer

Bare synd med denne vinden...blir nok bare en tur i skogen i dag

Fortsatt GOD PÅSKE

Hilsen Heidi

[eaa]

Veldig bra!

Selvdiktet?

... og selvopplevd...

Mye gammelt tankegods her, innrømmer det, men like fullt verdt refleksjonen - og følelsen.