Synesvarden, Holmavatn og Steinkjerringå fra Tovdalsveien.

[REJOHN]

Det er vår på Jæren.

Det er lenge siden traktorer med hevdalass kjørte på veiene. Lukta har nesten forsvunnet, og folk har igjen rene biler. Bøndene har alt startet pløyinga og det er sorte fuktige render i åkrene.

Vipa, som ofte er det første skikkelige vårtegnet, har etablert seg for flere uker siden. Det er blomster i hagene, og småfuglene er også tilbake. På vei mot Høgjæren så jeg lam på marka, og oppe i høyden var lerka høyt i sky med sin sang. Markene nede på Jæren er omtrent skikkelig grønne, men oppe i høyden er det fortsatt brunt. Det skal ikke mange høydemeter til før det er merkbar forskjell.

Nysnøen som kom oppe i heia, er alt forsvunnet på de nærmeste toppene. Bare lengst inne i selve heia er det hvitt. Det må være mange år siden våren har kommet så tidlig. Selv kan jeg huske et år da jeg kom meg innover til Blåfjellenden tidlig i mai. Det må ha vært på midten av nitti-tallet.

Oppe på Høgjæren er det brunfargen som dominerer. Det er ikke mye grønt å se. Landskapet ble kaldt «De brune Jæren». Det minker stygt på nettopp dette landskapet. Både på grunn av alle vindmøllene som stikker opp, men også fordi det er blitt mer dyrket mark og flere bygninger og veier. Endringen er stor bare på de 50 årene jeg husker.

I det åpne landskapet er det høy himmel og vid utsikt. I horisonten er det fjell i øst og havet i vest. Det er lett å se hvor Garborg fikk inspirasjon til «Det stig av hav et alveland». Han bodde ikke langt fra Synesvarden og jeg kjører omtrent forbi sommerhuset, «Knudaheio», til dikteren. I mange år har jeg gått tur i det som i 1994 ble Synesvarden Landskapsvernområde. Det var dit jeg hadde tenkt meg denne dagen. Det blir som oftest til at jeg bruker parkeringsplassen ved Tovdalsveien.

Her har det blitt noen turer over Synesvarden og ned til Steinkjerringå – og retur samme veien. Denne gangen var planen å gå ned til Holmavatn og så til Steinkjerringå. - og så samme vei tilbake. En litt lengre tur enn bare opp og ned. Denne turen har jeg ment var en langtur, og jeg har ikke gått for mange slike «langturer i vinter. Det kunne bli litt spennende å sjekke formen.

Selv om det hadde regnet skikkelig for bare et par dager siden, var det likevel ganske tørt. Problemet er bare at det var noen lange bremsespor flere plasser. Antakelig fra turfolk i helga. Det er ikke noe jeg satser på. Det gikk litt forsiktig nedover bakkene.

Jeg hadde vinden i ansiktet nedover mot Holmavatn. Så snart jeg snudde mot Steinkjerringa, fikk jeg sola i ansiktet og vinden bakfra. Det ble varmt oppover bakkene. Det var skikkelig godt å kjenne sola varme. 

Nesten nede ved Steinkjerringå, satt det en hel gjeng i le bak granene og med sola midt i mot. De hadde funnet en flott plass, og satt der også da jeg gikk forbi på tilbakeveien. Det var ellers ganske få andre på tur denne flotte dagen. 

Det var mye kaldere å gå mot vinden samtidig med at sola kom bakfra på tilbakeveien mot Holmavatn. Heldigvis fikk jeg igjen vinden stor sett bakfra på vei videre mot Synesvarden. Oppover gikk jeg og gruet meg litt for de bratteste kneikene.

De gikk greit, men i den lange bakken oppover mot toppen kom nok pulsen opp i hva jeg vil kalle «rød sone». Det ble en liten pustepause på toppen – for å ta bilder selvsagt. Tilbake ved bilen, var det tid for en liten oppsummering. Totalt er turen 15-16 kilometer. Denne dagen tok det meg omtrent tre og en halv time. Jeg var egentlig fornøyd med turen, selv om jeg har brukt mindre tid før i verden. Det var uansett en flott tur på en virkelig fin dag.