Vestre Holåtind 24.03.2007 - I whiteout med stavene som blindestokker

[eaa]

Optimister

Det var fortsatt halvt skumt og stille, og gradestokken viste -9º, da Roger og jeg parkerte bilen på Sota seter i Ostradalen litt før kl. 0630 på lørdagsmorran. Fem minutter senere la vi iveg sørøstover og opp brattlia retning Sottjenna ca. 700 hm høgere oppe. Vårt mål var Holåtindene nordvest i Breheimen, som vi tenkte gå via Vestre/2039, over Midtre/2047 og til Austre/2043, sistnevnte også kalt Tussetind. Været var opplett og fint, og en svak morgenrøde hvilte allerede på himmelranda idet vi forlot setervangen, hvor vi fulgte et slitent og hardfrosset skutespor en bit opp gjennom fjellfuruskogen. Snart dreide sporet ut til venstre, mens vi tok i veg på jomfruelig og krasen snø direkte opp bratta. Om litt tok fjellkammene bak oss, på motsatt side av dalen og Liavatnet, farge av de første solstrålene, mens vi jabbet trottig på oppover lia. Snøen bar heldigvis godt gjennom skogen. Lenger oppe krysser vi skuterléden igjen, og skjønner at dette er løypa over til Nørdstedalsseter.

Vi var begge godt varme da vi nådde dalbrekket, og kunne nyte utsikten nedatt til Liavatnet og setervangen, samt fjella NV for dalen, der Søverhøi/1690 allerede nå hadde mistet solfargen sin, og det hele langsomt sloknet under en stadig mer tilgrånende himmel. Værmeldinga tilsa perioder m/ pent vær nord i fjellheimen, og kuling og snøbyger lenger sør i landet. Hvilket vi mente skulle passe vårt turmål bra, så vi var optimistiske som vanlig! Men sola forsvant når vi nådde Sottjenna, og en sur vind dro inn fra sørvest…

Væromslag

Vi hadde nå øyekontakt med Tundradalskyrkja/1970 der framme i sør, men toppen var vekk i et lavt skydekke som klengte seg fast rundt toppen. Vi krysset over isen på tjenna, og tok en kort rast ved noen digre stener ved søndre stranda på øvre Sottjennet/1464. Det snodde kaldt langs isflata, så vi drøyde ikke lenge der. Det er langt innover til Holåtindene der inne, og terrenget innover dit er temmelig kupert. Et sted stoppet vi og beskuet halvt misfornøyde den tunge gråladden som skjulte høgfjella der framme. Vi så kun den vestre foten av Vestre/2039, mens ytre Gjelhøi/1943 fortsatt gikk klar av skybankene. Etter en del gåing opp og ned, nådde vi så enden av Tundradalen, hvor for øvrig dagens siste bilde ble tatt. Bare det sier vel sitt om hva som var i vente…

To verdener

Endelig krysset vi så den lille brefonna i Tundradalsbotnen, og opp på det siste høydedraget før Grøntjennet/1518, litt nord for høyde 1591. Over høydedraget blåste det hardt, og et grovkornet snødrev formelig freste mot klea da vi slapp oss ned på isen på Grøntjennet. Vinden var mild, og dannet litt finperlet vann oppå snøflata, slik at fellene begynte å ise mens vi gikk rett sørover isflata. Vi tenkte å gå opp den smale bretunga beliggende mellom Vestre Holåtind /2039 og ytre Gjelhøi/1943, og som går helt ned til tjennskanten i sørøstre vika på tjennet. Videre skulle vi så følge bretunga til bandet mellom de to toppene, og så dreie opp mot Vestre/2039 derfra. Vi regnet med at isingen under skia ville gi seg med vunnet høyde, slik at tyggingen av de drøyt 500 høydemetrene som gjensto ikke skulle bli fullt så tung. Vi peste oss langsomt opp brebratta, man merker jo at det har vært lite med turer gjennom vinteren! Men isingen gir seg ikke, og fortsatt halvveis oppe i stigningen bemerker vi at snøfillene som nå kommer fykende med vinden smelter selv på stålstavene, som blir perlevåte av smeltet snø. Foran og over oss aner vi bandet, men toppene er nå borte i et lavt sopende skydekke, bare ytre Gjelhøi/1943 kan flekkvis anes til og fra gjennom det drivende skysopet. Omsider når vi så bandet mellom Vestre/2039 og ytre Gjelhøi/1943. Derfra tar vi en kompasskurs mot toppunktet på Vestre/2039 - og går samtidig inn i en helt annen verden. Vi labber motvinds rett inn i uværet, for her tiltar vinden til liten kuling, det snør vannrett, det gror til med grautskodde, og vi befinner oss brått i en altoppslukende og total whiteout.

På kanten…

Sikten er nå nede i 3-5 meter, alt er totalt konturløst, og vi mer aner bakkehelningen gjennom balansesans og ski enn at vi ser den. Vi mener stedvis å sanse en nær usynlig kontrastlinje på vår høyre side, der altså fonnkanten på fjellkammen går. Hvor langt det er ned vet vi ikke, men jeg antar et fall på 20-40 meter ned på det hylbratte brehenget i fjellveggen nedenfor. Men fatalt hadde det nok ikke vært, idet "unnarennet" var snødekt og jevnt, det hadde vi sett nedenfra på tur opp. Steg for steg føtter vi oss fram, og forsøker hele tiden å føle på bakkehelningen ved å bruke stavene som blindestokker. Terrenget heller svakt vekk fra fonnkanten, slik at den høyre staven da tar bakken en 10-30 cm før den venstre. Jeg går først, meget smått og forsiktig, og prodder konsekvent stavspissene ned litt foran skituppene, og så langt ut til sidene som jeg når.

Med ett holder jeg på å tryne , idet høyrestaven min rett og slett bare forsvinner, helt uten motstand, rett ned i løse lufta..! Jeg har altså intet på min høyre side, og jeg ser fortsatt ikke kanten, selv når jeg nå vet at den er der! Jeg vinkler tvert til venstre, og forsøker å unngå å sette noen som helst markering i tyngdeoverføringen på skia, i tilfelle jeg skulle stå på et skavleoverheng. Hvorvidt dette bare var en lokal skavlekam inne på ryggen, eller om det faktisk var fonnkanten på selve fjellkammen, det vites ikke. Men i ettertid liker jeg helst å tenke at det var det første…

Etterpå trakk vi 5m venstre, og føttet oss langsomt videre, helt til terrenget helte unna oss i alle himmelretninger. Vi ringet litt rundt toppunktet for å forsikre oss om at dette vitterlig var toppen, før vi reverserte tilbake langs samme kompasslinje som vi kom. Skispora våre var stort sett allerede borte og usynlige i lysteppet, men vi fant hist og pist hullene etter våre egne stavpigger, som innimellom syntes som blåsvarte småhull i snødekket. Etter en følsom og ytterst forsiktig retur, dukket vi så ned under skydekket, og bandet mot ytre Gjelhøi kom tilsyne igjen.

Avblåst

Etter dette er vi skjønt enige om Vestre/2039 blir dagens eneste topp . Det er fullstendig vettlaust å ta i veg videre innover nå, sjøl om det meste av jobben er gjort, og både Midtre/2047 og Austre/2043 begge ligger fristende nær, og med små høydeforskjeller også. Så vi aker istedet raskt nedatt på Grøntjennet/1518, for derfra å følge samme veg hjem som vi kom. Over bandet nord for 1591-høyden blåser det fortsatt så én nesten går overende, og bak oss ruger fortsatt uværet blygrått og tungt over høgurene. Nedunder 1900 moh er det dog levelig, så vi vandrer med freidig mot helt tilbake til dalbrekket ovenfor Sota. Der suser vi så på mjuk snø nedatt til vi krysser skutersporet på ny, og følger så dette til dals. Ned lia er det bratt, og å ploge ned det trange og trauformede skutersporet var ikke bare enkelt. Med krampe i hofte- og lårmuskler, var det som å skulle ploge ned ei bratt vannsklie i et badeland! Prøv det, den som vil! Ca. 26 km og 1600 hm var unnagjort, og 8t 50min godt brukt. Men vi fikk da en 2k i dag også, etter en vandring litt sånn på kanten -

[Nils]

Vi hadde nå øyekontakt med Tverrådalskyrkja/1970 der framme i sør, men toppen var vekk i et lavt skydekke som klengte seg fast rundt toppen.

Du mener sikkert Tundradalskyrkja her.

Synd været skulle slå seg så vrangt når dere først hadde kommet så langt inn i heimen. Med de to andre Holåtindene beliggende kun et helsikes langt steinkast unna, er det småsurt å måtte gjøre helomvending når så mye av slitet var unnagjort. Men men, det er jo heller ikke det rette stedet å leke blindebukk, oppe på toppene mener jeg. Godt dere fikk bedre uttelling med neste dags planer!

Vekker minner om vår tur dit for snart 2 år siden. Morten, Julia og jeg hadde dog noe bedre forhold, og jeg kan love dere at det ER fint der inne.

Dette ble for øvrig dagens siste bilde.

Ja, for ville man ha sett resten av bildene, kunne man bare ha tatt et hvitt ark opp mot skjermen…

[eaa]

Du mener sikkert Tundradalskyrkja her.

Sjølsagt - godt du er observant!

Korrigert i hovedteksten nå.

Godt dere fikk bedre uttelling med neste dags planer!

Jepp, var bedre da gitt!

Rapport kommer snart - med en del flere bilder.

[Gjest Anonymous]

Hva betyr trottig, krasen og opplett?

[RobinM]

Opplett betyr at det ikke er noen form for nedbør, men kanskje litt overskyet.

[Håvard]

Hehe, flotte bilder!

Blåste komplett bort 100hm før den ifjor jeg, men nytt forsøk helga etterpå ga full klaff (3K).

Krampe i hofte- og lårmuskulatur

Dårlig trent erik?

[eaa]

Hva betyr trottig, krasen og opplett?

Trottig: arbeidsomt, jamt og trutt, trassig

Krasen: Sprø, skjør - "det kraste i snøen under skoene"

Opplett: lettskyet (uten nedbør)

[eaa]

Krampe i hofte- og lårmuskulatur Dårlig trent erik?

Hehe, ja sikkert!

Men det var bare så jævlig å kjøre i den grøfta av ei løype. Så bratt og svingete at man ikke kunne slippe på,

og så smalt og djupt at man knapt kunne tverke/ploge. Det ble å krampebremse med en særs smal plog,

noe som ga krampetendenser frampå hofte/løftemusklatur. Og dagens etappe satt jo også litt i bena.

Men det var heller ikke bare meg som slet ned der, noen hadde til og med tatt av skia og gått på bena.

[Håvard]

Hehe, tror de aller fleste kjenner seg igjen Erik;)

Iblant langt verre nedover enn oppover, ihvertfall med utstyr beregnet for oppover.

Måtte bare benytte anledningen vettu