Dale - Lifjellet igjen.

[REJOHN]

En gammel traver. 

Værmeldingen er ikke helt å stole på. Likevel, når gule farevarsel florerer og det er snakk om orkan, så innrømmer jeg å ta litt hensyn til varselet. Nå var det ikke meldt orkan i midt område, men det var likevel snakk om vindkast oppmot storm styrke – 24 m/sek.

Det er så pass sterk vind at det er vanskelig å gå, og jeg prøver å unngå turer i åpent terreng med så sterk vind. Det var heldigvis ikke meldt mye nedbør. Nedbøren skulle også komme litt ut på dagen, så om jeg kom meg ut litt tidlig, så ville jeg muligens få en tørr tur.

Det er ikke så mange plassene å gå tur i sterk vind. Det er i hvert fall ikke aktuelt å gå i strandsonen. Der er det ikke mye le for vinden. Det bør helst bli i skog eller nede i daler med skog rundt. En tur rundt Engjavatnet ville være mulig og det var den turen jeg tenkte på.

Det er en tur jeg har gått ganske mange ganger i det siste, og det var ikke mange dagene siden jeg var der sist. En annen tur jeg har brukt i vindfullt vær er turen rundt Lifjellet. Dette har i svært mange år vært min faste vintertur, og en tur jeg gikk omtrent en gang i uka.

Da jeg begynte å bruke denne turen, var jeg i begynnelsen av femtiårene, og kom i løpet av noen år i god form. Nå, 25 år senere, er jeg fortsatt i god form, men det går avgjort ikke så for som før. Det som en gang var en grei og enkel tur, har etterhvert blitt en lang og tung tur.

Det ble til at jeg ville forsøke meg på Lifjellturen - en gang til. Det var helt greit å starte tidlig, og på Dale var det ikke mange andre biler. Som vanlig gikk jeg utover langs sjøen. Det var gode forhold, med tørre svaberg og vinden som kom fra sør laget ikke problemer.

Ved Einerneset, kikket jeg på klokka og kunne bare riste på hodet. Det hadde tatt en time å komme fra parkeringsplassen og ut . Jeg husker godt en av de første gangene jeg gikk her. Da tok det 45 minutter, og da var jeg i dårlig form.

Det gikk ikke fortere fra Einerneset til Bymarka. Der går stien over haug og hammer. Opp og ned og rundt. Det er ikke enkelt å komme fram, og jeg var litt glad da jeg kom over kanten fra «Klungeldalen» og kunne starte på bakken oppover mot toppen.

Den bakken er lang og enkelte plasser ganske bratt, med litt «klatring». Siden jeg jo er i «god form» kom jeg opp nesten uten problemer, men jeg må innrømme at pulsen var høy øverst. Nå ble det likevel ingen stopp der.

Jeg kunne se sinte og svarte skyer i sør. Det var, trodde jeg, regnet som kom i mot. Om jeg kjappet meg ville jeg muligens nå skogen rundt Dalevatn før regnet. Vinden oppe i høyden var langt fra så sterk som YR mente det ville blåse. Et enkelt vindkast fikk meg til å stoppe opp, men det var alt.

Det kom aldri noe regn. Jeg fikk noen dråper på meg, men det var bare så vidt jeg hadde hetta på hodet. Med en lang bakke opp til toppen, er det også en like lang bakke tilbake til Dale. Det er en av de gode tingene med denne turen. Det er lett å komme ned fra toppen.

Turen hadde tatt en halv time lengre enn i de «gode gamle dagene», og jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på en «tung» tur. Den hadde likevel ikke vært så «tung» at den skremte meg vekk fra Lifjellet. Det blir muligens flere turer fremover. Jeg var i grunnen godt fornøyd med innsatsen denne dagen.