5 dager rundt Snøhetta-massivet

[Bjellesau]

Dag 1:

Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige
dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet.

I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at
det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene.

Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går
om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen.

Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen.

Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å
slå leir.

Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen.

Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå
oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert.

Dag 2:

Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været.

Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en  liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs.
Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen.

I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en
rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen.

Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe.

På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for
risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted.

Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved.

Dag 3:

Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord.

I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt.

Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet.

Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden.

Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter.

Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir.

Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe.

Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til.

Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme
barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet
står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet.

Dag 4:

Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker.

Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura.

Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie.

En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe.

Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe.

Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område;

Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved.

Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser.

Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni.

Dag 5:

Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt.

Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn.

Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste  seg fra sin beste side.

Endret 10. juli av Bjellesau

[+ost]

Takk for en flott turrapport. Ser ut som en fantastisk tur.

[RoyN]

Flott og inspirerende turrapport! Hva ble totaldistansen?

[Bjellesau]

RoyN skrev (2 timer siden):

Flott og inspirerende turrapport! Hva ble totaldistansen?

Takk for det. Totaldistansen målt på kartet ble ca 40 km, fordelt på 3 hele og 2 halve dager. Reelt har vi nok gått litt lenger. Denne turen kan fint gjøres på 3 dager også. Vi tok oss god tid.

[+sneakyowl]

Flotte bilder!

[Tessatroll]

Bjellesau skrev (På 10.7.2024 den 16.06):

Dag 1:

Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige
dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet.

I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at
det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene.

Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går
om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen.

Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen.

Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å
slå leir.

Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen.

Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå
oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert.

Dag 2:

Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været.

Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en  liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs.
Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen.

I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en
rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen.

Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe.

På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for
risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted.

Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved.

Dag 3:

Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord.

I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt.

Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet.

Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden.

Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter.

Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir.

Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe.

Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til.

Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme
barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet
står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet.

Dag 4:

Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker.

Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura.

Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie.

En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe.

Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe.

Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område;

Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved.

Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser.

Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni.

Dag 5:

Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt.

Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn.

Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste  seg fra sin beste side.

Nydelege foto frå ein vakkerskatt av eit område. Dovrefjell står seg liksom utruleg godt! ❣️

[Kjell Iver]

Takk for en flott turrapport - gikk ruten motsatt vei fra Hjerkinn og samme runden med retur til Kongsvoll på vinteren for noen år siden. Artig å se bilder og kjenne seg igjen. Lurt å ta det med ro på sånne turer og nyte dagene.

[HegeJohnsen]

Dette frister det å kopiere i et aldri så lite værvindu en vakker dag 😀 Dovrefjell er fantastisk i godvær.

[Bjellesau]

Det er i alle fall triveligere å gå tur i godvær, selv om fjellet kan være flott i ruskevær også. Denne rundturen kan også kombineres med en topptur. Kanskje stupet opp mot vest-toppen er den fineste?