Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og en runde ned til Dalevatn med Dalsnuten til slutt.

[REJOHN]

En lang vårtur.

Det var ikke lenge siden jeg hadde gått tur med utgangspunkt i Gramstad. Likevel var det nettopp Gamstad jeg tok sikte på. Det var meldt tørt og greit vær med sol store deler av dagen. Det ville fortsatt være ganske bløtt i myrer og stien ville nok fortsatt være sorpet og glatt, men en flott dag måtte utnyttes.

Denne dagen hadde jeg egentlig sett fram til en stund. Planen var å ta en riktig lang tur med mange og dryge bakker. Jeg var langt fra helt sikker på om formen var god nok for den planlagte turen, men siden det ville være ganske enkelt å korte ned, om det ble for stritt eller kroppen ikke fungerte, så «måtte» jeg jo forsøke meg.

For et par år siden ble de vanlig turene ut fra Gramstad, opp til Mattirudlå og Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten og på gode dager også Dalsnuten, utvidet til noen ganger å ta med Resasteinen og tilbake til Dalsnuten via «Skaret» eller Dalevatn.

Turen om «Skaret» - om jeg strever meg opp til toppen av Dalsnuten i tillegg, er på tre og en halv time. Den lange turen om Dalevatn og Dalsnuten tar opp mot fem timer – inklusive pause. Det var denne turen jeg tok sikte på denne dagen.

Dette er også en tur jeg ser fram på våren. I Kjerdal, som ligger nedenfor Dalevatn, kommer våren tidlig. Dalen ligger mot sørvest, og fanger sol hele dagen, og ligger i le for nesten alle vindretninger.

Det er flott å møte våren med grønne bjørker og grønne marker, og med sol blir det nesten sommervarme i lia.

Den første utfordringen på denne turen er Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Siden jeg tar turen inn Bjørndalsmyra og så over Kulheia tilbake til Bjørndalsfjellet, er ikke turen så bratt som om jeg skulle gått opp Rindå fra Paradisskaret.

Det var andre på tur denne dagen, og både på vei oppover og nedover møtte jeg folk. Fjogstadnuten er noen høydemeter oppover fra veien, men det er egentlig greie bakker.

Det var ikke snakk om å ta en kortere tur da jeg sto ved sti-delet for Resasteinen og kikket over Svarthålsleite mot Sørdalsleite og Resasteinen. Det ble til at jeg satset på en langtur denne dagen. Løemyr var som vanlig ganske våt, men heldigvis er det nå ganglemmer på det våteste partiet.

Ved Resasteinen satt det to damer, og vi fikk en hyggelig prat om stier og ruter i området. Fra Resasteinen tok jeg direkte mot skaret under Skjørestadfjellet og mot flyvraket – og videre mot øst.

I stedet for å svinge ned mot Skjørestad og Skaret, tok jeg over haugene – med tydelige varder, og ned til skogsveien mot Midtskaret. Videre nedover mot Dalevatn, var det vått.

Jeg fant mine egne merker nedover lia, og kunne se at det også var andre som hadde tatt denne veien mot Dalevatn. Jeg kan ikke tenke meg at denne ruta tar mye mer tid enn å gå den merkede rute over Kjedalsfjellet. Den er i hvert fall mye mindre bratt.

Det ble pause ved demningen. I sola og litt i le for en kald trekk, ble det en hyggelig stund i eget selskap. Veien nedover mot Dale ble omtrent som ventet. Det var sol og varmt. Bjørkene var grønne og markene like så. Her var det skikkelig vår.

Bakken fra Dale til toppen av Dalsnuten er fortsatt like lang og bratt som alltid. Det er ikke en bakke jeg tar i full fart. «Sakte i bakken», er mer min stil her. Jeg kom inn på den vanlige stien mot toppen, rett bak en gjeng – antakelig – amerikanere. Da var det bare å henge på oppover trappene.

Heldigvis tok de den bratte stien mot toppen, mens jeg kunne ta det litt rolig over marka og mot «bestemor»stien på sørsiden. Denne dagen var det en hel del folk på toppen, men for meg ble det en kjapp runde rundt varden og stien tilbake til Revholstjørn.

Tilbake på god vei, etter nesten fem timer, noen kilometer på sti og noen hundre høydemeter, var det greit å kjenne at det fortsatt var litt futt i beina. Jeg hadde klart en ny langtur, og ser etter hvert lyst på sommersesongen. Det skal i hvert fall være mulig å komme inn til Blåfjellenden.