Hva er det med friluftsliv som funker så bra? / En hyllest til fjellet

[Megalep]

I det siste har jeg reflektert litt rundt hvorfor jeg er så glad i å være i naturen. Hva er det som gjør at jeg har det så bra på tur?

Jeg tror det handler mye om at på tur er kroppen i bevegelse. Det er deilig å bli fysisk sliten på den gode måten, og samtidig bli befriende klar og rolig i hodet. Jeg sovner lett og våkner uthvilt. Det handler også om en enkel, nesten barnlig fryd over evnen til å forflytte meg for egen maskin. Finne godrytmen i gangen eller padletakene; klyve, klatre og strekke meg; å kunne se tilbake på eget skispor som når helt ut til horisonten av en ellers urørt snøkledd vidde.

Turlivets gjøremål er enkle og nært knytta til de basale behovene. Det er ikke nødvendig å grave dypt for å finne motivasjon til å få varmen igjen når man har blitt kald. Lykken når det skjer, ved bålet man har jobba for eller nedi soveposen, er ekte. Jeg blir skikkelig sulten og kjenner tilfredsstillelsen i å bli mett - på ganske simpel mat som likevel smaker himmelsk. Jeg blir kanskje litt våt på beina, og gjør noe for å bli tørr. Så latterlig enkelt og så grunnleggende meningsfullt, og så tilfredsstillende. Mestringsfølelse!

Det handler om at rytmen og tempoet styres av dagsform, dagslys, vær og føre. Det er fravær av støy, men ingen rar stillhet - det er sildring, fuglekvitter, bølgeskvulp og vindsus - balsam for ørene. Og for de andre sansene også; kjenne vinden mot kinnet, sola som varmer, barnål som stikker litt i skoa, den ru strukturen i barken på en trestamme, lukta av røsslyng.  Og så frihetsfølelsen da, i å kunne flytte boligen sin med seg rundt dit man vil, og ha alt man trenger i en sekk på ryggen. For en luksus!  

Og så skjer det noe ekstra fint i meg når jeg kommer meg opp på fjellet. Det er noe nesten magisk med tregrensa – når landskapet åpner seg opp, utsynet blir vidt, lufta kjøligere og klarere. Kanskje er jeg bare primitiv og ligner på de første nordmennene som fulgte etter villreinen da isen trakk seg tilbake. Kanskje er det noe som ligger i genene fra mormorslekta som levde øverst i lia i Visdalen i Jotunheimen. Kanskje er det fordi det var i fjellene jeg «fant meg sjæl» som ungdom. Kanskje er det bare så enkelt som at det er et fullstendig fravær av ansvar og krav jeg ikke klarer å leve opp til. Det frigir mye energi!

Jeg vet altså ikke helt hva det er, men jeg har ofte oppigjennom referert til det som «høydemeterrus». Har du møtt meg i fjellet noen gang så skjønner du hva jeg mener.

Fjellet treffer og gir gjenklang i noe innerst inne i meg. Alt roer seg, liksom – som inspirert av de stoiske formasjonene som har ligget der, tilsynelatende uforandra i tusener av år. Utsikten gir innsikt. Ting settes i perspektiv. Ubetydelige ting blir mindre, og jeg står igjen med det som egentlig er viktig for meg.

 

 

 

Hva er det som gjør friluftslivet godt for DEG?

[Dompappen]

Alt som du skriver. bortsett fra det som gjelder å bli kald, våt og sulten opplever jeg bare ved å stikke huet ut av døra eller vinduet hjemme 😝

Men ikke for å være komplett dritt sekk her!

Hatt mye av den samme refleksjonen og de samme følelsene da jeg var yngre og bodde i byen. Etter å flytta grisegrendt, der stillheten til tider er overdøvende og lufta er stein klar så og si hver dag. Hvorfor kjenner jeg ikke på de samme følesene som før??

Megalep skrev (57 minutter siden):

Og så skjer det noe ekstra fint i meg når jeg kommer meg opp på fjellet. Det er noe nesten magisk med tregrensa – når landskapet åpner seg opp, utsynet blir vidt, lufta kjøligere og klarere. Kanskje er jeg bare primitiv og ligner på de første nordmennene som fulgte etter villreinen da isen trakk seg tilbake. Kanskje er det noe som ligger i genene fra mormorslekta som levde øverst i lia i Visdalen i Jotunheimen. Kanskje er det fordi det var i fjellene jeg «fant meg sjæl» som ungdom. Kanskje er det bare så enkelt som at det er et fullstendig fravær av ansvar og krav jeg ikke klarer å leve opp til. Det frigir mye energi!

De er der forsatt  Men i ett litt annet persektiv! Fikk godt svar på dette, da jeg ikke har vært urban på nærmere halvt år og måtte en tur til Oslo sist uke. Den dagen det snødde som fa....Rimelig kaos for å si det mildt, samt lukter og lyd jeg ikke har hørt på 6 mnd 🤢Blir en god stund til neste gang.

For meg handler det mest om mestringsfølelse, kjenne litt på frykten å gå ut i det ukjente, men som blir litt midre ukjent neste gang og jeg kan dra lengre innover neste gang. Være behaglig alene på fjelltopp eller ved et vann og vite at det fort kan bli noen km eller mil til neste mann. Kjenne på fryktet at hvis det går i dass, feks når du er gjennombløt, regne høljer ned og det 0 grader, så finner de meg aldri eller kanskje det tar noen år før de finner beinresten etter meg. Dra på enkle turer i nærområde og kjenne på at alt du opplever her er bare forsmaken på det som ligger lengre inne og litt uten for rekkevidde. Ha gleden å komme tilbake til områder og turer jeg vært mange ganger før, gjerne oppleve samme plasser/opplevelser til en annen årstid, feks i -25 desember og samme plass i 25 pluss med horder av mygg/knott i juli. Få en følelse på at det her du hører hjemme, når du har vært her så mange ganger før og har 1000 andre plasser i å velge mellom  Finne din egen "plass" som ingen kan finne ut av eller ta fra deg.

Personlig opplever jeg egentlig mest kick av turen når jeg kommer hjem og dagene etter på  Som gjør det ekstremt lett å dra på tur helgen etter.

Endret 8. april av Dompappen

[Imp]

Fokuset. 
Man har ikke alle ting rundt seg som minner en om alle gjøremål, alt som skulle vært gjort helst i fjor, man har ikke TV-en, PC-en og mobilen rett i nærheten. Scrolletrollet blir borte. 

 

[+ost]

Frihet.

Den absolutte frihet til å bevege meg der jeg vil og være meg selv. En topp - gå dit. En bekk - gå dit. En formasjon som ser spennende ut - gå dit. Ingen sjefer som sier "hopp" eller motparter som sier "ikke på din måte, men på min måte". Ingen forventninger om prestasjon. 

Stillhet.

Fraværet av alle mekaniske lyder. Suset fra grantoppene, klukkingen fra bekken, fuglene som synger. Søla som sier svupp når foten trekkes opp av gjørmehullet. Lyden av sola som varmer vekk dagliglivets bekymringer.

Bevegelse.

Å kjenne at hver en forflytning har mening. Å bruke kroppen til noe som er positivt for meg. 

Minner.

Noe å leve på når dagene ellers virker grå.

[fjellræv]

Dette har jeg lurt på også, jeg har slitt mye med søvn og brukt endel sovetabletter men ute på tur sover jeg som en stein og så lenge jeg får praktisere friluftsliv klarer jeg meg uten medisiner. Jeg slapper av skikkelig ut på tur og er eneste plassen jeg kan lese bok eller ligge i ro uten å tenke på noe eller å føle meg rastløs. Noe av grunnen tror jeg at det er et perfekt forhold mellom slit og belønning. Man kan gå en hel dag men man vet at belønninga kommer da man slår opp camp. Jeg har vært så utslitt at jeg har hatt tårer i øynene men det er glemt med engang jeg har satt opp camp og fyrt opp bål eller lignende.

Så er det også at man kobler fra alt annet, ikke er tilgjengelig, ikke blir påvirket av sosiale medier eller aviser for det tror nok jeg påvirker oss mere enn vi tror.  Mye av det vi leser blir nok liggende i ubevisstheten og ulme.

Det og leve enkelt i naturen å bare ha fokus på det mest nødvendige gjør at iallfall jeg glemmer alt man eventuelt stikker av fra. Alt det negativet blir igjen hjemme når jeg er på tur. Hjemme kan jeg sove 5t max mens på tur oppimot 10 med mye lavere hvilepuls i tillegg.

Friluftsliv gir mye mestringsfølelse med liten innsats synes jeg og det er uforståelig at dette ikke blir brukt mere innen både psykiatri og ruslidelser.

Endret 10. april av fjellræv

[Megalep]

Imp skrev (På 10.4.2024 den 0.12):

Fokuset. 
Man har ikke alle ting rundt seg som minner en om alle gjøremål, alt som skulle vært gjort helst i fjor, man har ikke TV-en, PC-en og mobilen rett i nærheten. Scrolletrollet blir borte. 

 

Åh, dette er veldig gjenkjennbart!

[Megalep]

Takk for at dere deler! 

 

Jeg leste noe her om dagen på Instagram (...) som ga veldig mening for meg.

"Enten mestrer du og regulerer dine tanker og følelser, ellers vil naturen og dine omgivelser gjøre det for deg. Førstnevnte fører til livskvalitet, mens sistnevnte leder til en ufrivillig berg- og dalbane."

 

Det er mye i dette for meg, tror jeg. Av forskjellige grunner så strever jeg litt med regulering av tanker og følelser innimellom, særlig når det skjer for mye for fort på en gang. Og da er en tur i naturen akkurat det jeg trenger for å komme i vater igjen.

[Utenfor]

Glo over urørt terreng og tenke at noen andre 500 år tidligere kunne sett det samme er en veldig spirituell opplevelse (ikke i relgiøs forstand).

 

[fjellræv]

Megalep skrev (På 22.4.2024 den 13.40):

Takk for at dere deler! 

 

Jeg leste noe her om dagen på Instagram (...) som ga veldig mening for meg.

"Enten mestrer du og regulerer dine tanker og følelser, ellers vil naturen og dine omgivelser gjøre det for deg. Førstnevnte fører til livskvalitet, mens sistnevnte leder til en ufrivillig berg- og dalbane."

 

Det er mye i dette for meg, tror jeg. Av forskjellige grunner så strever jeg litt med regulering av tanker og følelser innimellom, særlig når det skjer for mye for fort på en gang. Og da er en tur i naturen akkurat det jeg trenger for å komme i vater igjen.

Enig her. Jeg sliter noe med regulering av følelser og tanker pga ADHD og per dags dato er jeg ikke medisinert med annet enn naturen. Men tvært man kommer inn dørstokken hjemme er det på'n igjen med en berg å dalbane som du siterte 😆

[Øystein_]

Vi mennesker er skapt for å være i naturen. Når vi kommer tilbake dit så kommer våre instinkter tilbake og vi føler oss hjemme. Det er dette miljøet vi er skapt for å leve i og å håndtere, ikke en by. For meg føles det bare riktig, jeg kan ikke beskrive det på noen annen måte. 

Å være ute i naturen gir meg også mer "naturlig" stress. Jeg er alltid mer årvåken for farer og det å passe meg selv. Ikke at det er så mange farer i norsk natur akkurat, men jeg kjenner liksom at kroppen er mer på alerten. 

Jeg leste en artikkel om en dyrepark der de fant ut at det var bedre om alle de forskjellige dyrene fikk gå sammen(utenom de som spiste hverandre da), siden det førte med seg en del stress for dyrene. Og stress var visstnok bra, for ellers ble det kjedsomhet og mistrivsel. 

Så jeg tror det er det samme med oss mennesker. Vi trenger riktig type stress for å trives.

Angående det som Megalep skriver om åpne vidder. Jeg leste også et sted at dette er noe vi har arvet fra da vi kvemet rundt på savannen. Vi mennesker foretrekker åpne landskap med lav vegetasjon siden vi har bedre oversikt over potensielle farer. 

[Lompa]

Øystein_ skrev (På 25.5.2024 den 14.21):

Jeg leste også et sted at dette er noe vi har arvet fra da vi kvemet rundt på savannen. Vi mennesker foretrekker åpne landskap med lav vegetasjon siden vi har bedre oversikt over potensielle farer. 

Nja.. Da antar man at evolusjonen stoppet for mange titalls tusen år siden, og at alle løp rundt i samme miljø. 
Mennesket er ikke bare et byttedyr som er var farer. Vi er også et rovdyr som jakter (har jaktet). 
Dette er sånne forenklinger som gjøres for å lage noen enkle poeng, men ikke kan belegges vitenskapelig. Mennesker har slått seg ned og skapt kulturer i alle slags naturtyper. 

[DenGladeVandrer]

For meg er friluftsliv og trim/mosjon to sidestilte lidenskaper. I går, dagstur på Romriksåsen med packraft.. fikk med meg seks vann (et området jeg er godt kjent etter mange turer i alle årstider i årevis) 

I dag.. 16 mil på landeveissykkel i Indre Østfold og Follo, ikke tatt akkurat denne varianten, men alle veier er rullet en eller flere ganger. Og rulle gjennom landskapet er utrolig digg. 

Begge deler gir meg enorm glede, mestringsfølelse, fine omgivelser, ro i sjelen og utløp for energi (i hvert fall i dag). 

Tur er best alene, (er for det meste alene generelt sett også). Så det å bare nyte alenetid, uten telefon, uten lyd på øret..bare suge inn inntrykk fra omgivelsene er vel det nærmeste jeg kommer kjærlighet.

Er ute på en eller annen tur 4-5 dager i uka i snitt.. gjort det i nærmere 20 år. Blitt en god vane som heldigvis er vanskelig å gi slipp på. 

En annen  faktor, som har vært særs viktig siste 12 år er at alle turer sporlegges med Garmin og lagres i  BaseCamp. Det gjør at jeg er stadig på jakt etter nye steder og veier så jeg kan fylle ut kartet. Operer stort sett i radius (og kollektivdekning) innen tre timer fra Oslo, så mye gjensyn, men også mye igjen. 

Putt på Kjentmanns-jakt (jobber meg sakte og rolig gjennom nærmere 15-20 bøker eller hva det er) 

På mange av turene, dukker det opp steder og saker som trigger til nye turer. Så ønskelista over turer, blir lengre jo mer jeg er ute. (Senet i dag... ble minnet på fra tur rulletur i fjor at Hobølelva må sjekkes ut. 

 

Endret 26. mai av DenGladeVandrer

[GrendelRaptor8]

DenGladeVandrer skrev (11 timer siden):

Putt på Kjentmanns-jakt (jobber meg sakte og rolig gjennom nærmere 15-20 bøker eller hva det er)

Hva er Kjentmanns-jakt?

[+ost]

GrendelRaptor8 skrev (6 timer siden):

Hva er Kjentmanns-jakt?

Kjentmannsmerket er en form for turorientering som har eksistert rundt Oslo siden 60-tallet. Døde litt ut etterhvert, men har siden 90-tallet kommet ut som en bok med 50 poster annethvert år. Postene viser til steder med kulturell verdi, og de henger ute for to til tre år av gangen. 

Arrangeres av ildsjeler i samarbeid med Skiforeningen og dekker alle skogsområdene rundt Oslo. Boka fås kjøpt hos Skiforeningen.