Tilbake på Stranddalen etter noen år.

[REJOHN]

Nesten hotellopphold.

Det var lenge siden jeg hadde besøkt Stranddalen. Det sto på planen for dette året, men etter juni har det vært få dager med sol og varme. Etter å ha sjekket YR i noen dager – og uker, fant jeg ut at det fikk bli en tur uten sol og varme. Lite regn og vind fikk holde.

Endelig kom det to dager hvor det så ut som om det kunne bli godt nok turvær. Det var meldt lite vind, og bare lett regn, men det kunne komme nedbør nesten hele dagen både på turen innover og på turene tilbake.

Stranddalen er Stavanger Turistforenings eneste betjente hytte – uten veiforbindelse, og er en av hyttene med mest besøk. Hytta har 48 sengeplasser og har nesten 2500 overnattinger. STF har flere andre hytter med 50 sengeplasser. Disse har ikke en gang halvparten så mange overnattinger.

Noe av forklaringen – utenom at de stiller opp med middag og frokost og at det ikke er nødvendig med å vake og ordne etter seg, er at hytta bare ligger 5-6 kilometer fra vei, og at det bare tar et par timer å komme til dekket bord.

5-6 kilometer høres jo ikke spesielt lang ut, men det er i tillegg noen høydemeter opp Moakvelven, om starten går fra Øvre Moen som er mest vanlig. Bakken er lang og bratt, og oppe i høyden bare et kort stykke innover flaten, er det mulig å se hytta – på andre siden av Stranddalsvatnet. Da er det fortsatt en times tur igjen før hytta nås.

Jeg hadde flere gode grunner til å besøke hytta. Det var riktig lenge siden sist jeg var der. En kontroll i loggen viste at det faktisk var fem år siden sist. I tillegg er det i nærheten av hytta enkelt å finne Bergjunker (Saxifraga Panekulata). Selv om det begynner å bli sent på sommeren, håpet jeg at det fortsatt var mulig å finne plante med blomster.

I tillegg ville besøket på Stranddalen gjøre at jeg kan notere STF hytte nummer ti som jeg har besøkt i år. Noe som var et av målene for denne sesongen.

I tillegg ville turen også gi meg personlig en utfordring, da det oppover Moakvelven er noen bratte og utsatte partier. Jeg har selv sett folk med liten unge i bæremeis bare gå oppover helt uanfektet og uten tanke på at det er bratt. Det er dessverre ikke helt slik for meg, men jeg kom både opp og ned denne gangen også.

Turen opp bakken gikk greit, som vanlig går det litt seint rundt de verste plassene og opp de mest utsatte kneikene, men likevel kom jeg opp i god tid før middagen. Det ble faktisk tid til å besøke stedet hvor jeg i mange år har funnet Bergjunkeren. Det var faktisk fortsatt blomster på en del planter, og en så mer ut som Bergfrue enn Bergjunker, selv om aldri før har sett Bergfrue her.

Middagen ble en overraskelse. Det er skikkelig kokk på hytta, og han hadde laget en femretters opplevelse. Helt bortkastet på meg som vanligvis foretrekker saus og poteter. I tillegg til maten var det også et kulturelt innslag der det ble fremført et utdrag av Peer Gynt.

Det ble fort kveld og en tidlig morgen. Frokost er noe som ofte blir temmelig enkelt når jeg er i farten på hyttene. Denne gang var det andre som stelte i stand, og vasket opp. Det ble ikke en gang gulvvask å ta tak i. Det ble en tidlig start på turen ned til bilen.

Været så litt usikkert ut fra morgenen. Det blåste litt og var ikke stort mer enn 7-8 grader. Jeg hadde tenkt å gå på andre siden av Stranddalsvatnet, men det ble til at jeg tok samme vei ned som opp. Sola tittet fram etter hvert, og jeg burde nok ha tatt turen rundt.

Bakken ned gikk greit, selv om jeg også på nedturen tok det veldig forsiktig enkelte plasser. Det var kjekt å igjen få besøke Stranddalen, selv om det minner mer om hotellopphold enn besøk på en turistforeningshytte.