Tur til Melands Grønahei.

[REJOHN]

Frem og tilbake langs samme sti.

Jeg pleier å være innom omtrent ti av STFs hytter i løpet av en sommersesong. Det har ofte blitt i forbindelse med dugnader eller liknende. Dette året har det ikke vært noen slike, og derfor hadde jeg bare besøkt åtte hytter – så langt.

En hytta som ikke ligger så veldig langt fra vei, men som jeg ikke har besøkt på mange år er «Melands Grønahei». Hytta ligger inn av Hjelmeland, og det tok tidligere ganske lang tid å kjøre inn til Kleivaland der stien begynner. Den passet godt som hytte nummer ni i 2023.

Med tunnel under fjorden er turen gjort på omtrent en og en halv time, og det er flere hytter jeg besøker som ligger lengre vekke. Nå må det nevnes at tid er en ting og pris en annen. Det koster en del å kjøre under fjorden.

En liten kontroll i loggen, og den viste at det var 7 år siden sist jeg var på denne hytta. Den gangen med helikoptertransport inn og turen ut gikk til Fundingsland. Stien fra Kleivaland var det enda lengre siden jeg gikk opp. Det var 10-15 år siden sist jeg var på den stien og da nedover.

Det var så avgjort på tide å besøke «Melands Grønahei» en gang til. Nå er det ikke bare kjøringen som gjør at jeg ikke tar denne turen. Det er et par plasser der det ikke er mer en en smal sti mellom bergveggen og stupet, og slik er jeg ikke spesielt glad i.

Det er mye opp – og litt ned, mellom parkeringsplassen og hytta. Totalt blir det mer enn 800 høydemeter å tråkke oppover, i noen tilfeller mer klatring enn bare å gå.

Bakkene starter alt direkte fra bilene, men oppe over Kleivane, er det et stykke ganske flat skogssti. Det blir avløst av bakken opp Finnanslia. For å komme over Ottestølånå, er det bru. En gammel bru. Selv om det er tre telefonstolper – antakelig kreosotbehandlet, så er dekket temmelig skrøpelig. For egen del «balanserte» jeg over på den midterste stolpen.

Det sto noen skilter langs stien som viste vei til utsiktspunkt over Ritlandskrateret. Jeg lurte på å ta turen oppom for å se dette krateret, som ble «oppdaget» i 2000 eller der omkring. Da jeg kom hjem og sjekket, så viste det seg at stien går over det som i dag er bunn av krateret og at bakken opp til Stråpastøl antakelig er rester av kraterveggen.

Det er flatt ved Bjødnabu og bakken opp til Stråpastøl er bratt med noen - for meg – nifse passeringer for å komme fram. I lia på andre siden av juvet, kunne jeg se flere «Bergfruer» som fortsatt sto i blomst.

Oppe i høyden, ved Stråpastøl, var det virkelig flott. Terrenget og naturen minnet litt om Rondane og Ringebufjellet. Det var tydelig høyfjellsterreng og fyllitten gjorde det grønt og flott.

Stråpastøl ligger flott til oppe i høyden over Bjødnabu. Husene på stølen er godt vedlikeholdt, og det er kjekt å se at noen tar vare på en slik gammel støl.

Stien går videre langs Stråpasølsvatnet og gjennom Austmannsskaret forbi Rødkleiv og Nov, før den store «sletta» Melands Grønahei åpenbarer seg. Sletta ligger på nesten 850 moh, og toppene rundt, som Fjellsenden og Rundemannen, er bare så vidt over 1100 moh.

«Sletta» er full av små vann og myrer som ligger noen meter nedenfor svabergene. Stien slynger seg rundt vannene, og opp og ned smådalene. Selv om hytta tidlig er godt synlig så tar det tid å komme fram. De små kneikene opp og ned tar også krefter etter en lang tur oppover bakkene fra starten.

Jeg ble ikke alene på hytta den natte. Det var i tillegg to andre «gamlinger» på tur. En ville ligge over, mens vi andre gikk nedover samme vei som jeg hadde tatt mot hytta.

Oppover var det sol og varme, tjernet jeg badet i var kald, og det ble ikke lange oppholdet i vannet. Kvelden kom med blå himmel som ble mer og mer mørk. I ti-tiden var det på tide å tenne stearinlysene.

Morgenen kom med skyer og vind. Det ble mye bedre vær etterhvert, men det så nesen ut som om det skulle komme regn da vi startet nedover.

Det ble en flott tur mot bilen, Etter hvert i solskinn og varme. Kanten ved Stråpastøl var like utsatt som før, men det gikk likevel kjapt å komme forbi der stien var smalet – med stup til høyre. Brua så like skrøpelig som da jeg krysset den oppover, men jeg kom over uten problemer denne gang også.