Rundtur fra Sælandsskogen om "den søta hola"

[REJOHN]

En liten ny vri på en vanlig tur.

Det var ikke lenge siden jeg hadde tatt runden fra Sælandsskogen til Bjødnali og Sjelset. Dette var en kjapp og kort runde som gikk unna på mindre enn to timer.

Forrige gang jeg gikk her – for bare noen dager siden – ble det bare denne korte runden, og det var liksom ikke helt slik det burde være. Jeg hadde lurt meg selv synes jeg. Det burde ha blitt en lengre tur. Enten opp til Ristølnuten eller i det minste den litt lengre turen rundt Engjavatnet.

Jeg var overrasket over hvor tørt det var . I løpet av de få dagene som hadde gått siden sist jeg var her, hadde stien oppover mot Håfjell blitt sti og ikke bekk. Myrene var fortsatt våte, men det var ikke lengre fare for å få vann over støvleskaftet.

Det ble en kjekk tur oppover bakkene mot toppen av Håfjell. (Hvor det fortatt står Blåfjell på skiltet.) Sikten fra toppen var ikke veldig god. Det lå dis ute i sjøen, og selv om det var sol på toppen, kom det skyer seilende.

Nede ved Moldtjørnet var det mulig å gå ute i myra i stedet for å krangle seg fram i steinura opp i siden. Det var en stund siden det hadde vært mulig. Det går i hvert fall kjappere ute i myra enn over steinura.

Igjen ble det en tur opp til Bjødnaligarden. Det var traktorspor, men jeg så ikke dyr. Det pleier å være sauer her oppe nesten hele året.

Jeg så heller ikke folk. Det var ingen andre biler på parkeringsplassen, men det var spor oppover bakken mot Vindskaret. Ved garden var det ikke en gang spor. Det var egentlig en så pass grei dag at det burde være andre på tur.

Selvsagt valgte jeg å gå rundt Engjavatnet denne gangen. Det var egentlig derfor jeg var på denne ture. For å ta igjen det jeg hoppet over forrige gang.

Høylandsfeet som holder til ved «Skogen, holdt seg ute på marka og laget ikke problemer i det hele tatt. De dyra må ha god hørsel. Det står alltid et par dyr litt på siden av flokken. Antakelig for å holde vakt. De stirre på meg i det jeg kommer over kanten, og følger meg hele tiden mens jeg får rundt flokken.

Skogsånå laget heller ikke vansker denne dagen. Det var lett å komme over Bukkatoa og videre. Nå hadde jeg noen ganger kikket på kartet og sjekket ut veien mot Bursfjellet – som jeg aldri har vært oppom.

Det ble til at jeg tok meg opp mot «den søta hola» mellom Stølsberga. Litt overrasket, fant jeg god sti oppover. Den er merket på kartet, men jeg hadde oversett denne.

«Den søta hola» var en fin og flott eng, som denne dagen nok viste seg fram fra en god side. Det var litt sol og nesten ikke vind, og temperaturen måtte være omtrent 8-9 grader. Det ble vårstemning en stund.

Jeg viste det gikk traktorvei fra enga og videre, men det er ingen enkel rute mot Jærbuskaret. Denne gangen valgte jeg å gå ned til traktorveien ved Engjanevatnet og vider tilbake til Jærbuskaret.

Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til Sælandsskogen er det 3 kilometer. Alt på god vei eller traktorvei. Det tar likevel litt tid, men etter en god halvtime var jeg ved bilen.

Turen, selv med å legge ruta om «Den søta hola» tok bare to og en halv time. En flott tur med en liten smak av vår.

Nå gjelder det bare å få på plass resten av ruta opp mot Bursfjellet. Det må bli i vår en gang, og helst med litt tørrere forhold.