Fra Mattisrudlå til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet

[REJOHN]

En skikkelig fjelltur midt i Sandnes. 

Det var ikke vanskelig å velge Gramstad som utgangspunkt for turen denne dagen. Det var 6 varmegrader, og YR mente det ville bli opphold. En god dag for tur med bakker – og ikke flat strand.

Nå hadde det blitt en del rundturer ut fra Gramstad denne vinteren. Fire topper – Matisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten, har blitt den vanlige turen med bakker denne vinteren. Til avløsing for turen rundt Lifjellet, som jeg har brukt i svært mange år.

Jeg hadde lurt på om det ikke var mulig å gjøre en litt annen tur enn den vanlige. Skjørestadfjellet og videre mot Dale er en tur jeg også går, men helst når det er tørt. Myra nede ved Dalevatnet er våt og dyp enkelte plasser.

Ingen ting var bestemt da jeg tok mot Gramstad denne dagen. Fra parkeringsplassen tok jeg som vanlig opp mot Bjørndalsfjellet og inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå.

Myra var nesten like vått som forrige gang, men også denne gangen kom jeg over uten å få vann i skoene. Det gikk greit å komme opp til skaret over «Rindå».

Jeg hadde møtte en hel gjeng mannfolk på veien oppover, men i høyden og på turen bortover mot Bjørndalsfjellet var jeg, nesten som vanlig, alene.

For å få litt lengde på turen måtte jeg om Fjogstadnuten og vider mot Dalsnuten, eller skulle jeg denne dagen ta stien videre mot Resasteinen og Skjørestadfjellet?

Etter å ha passert Fjogstadnuten ble det til at jeg tok stien videre ned mot Løemyr og satte kursen mot Resasteinen. Myra var fortsatt ganske bløt, men noen ganglemmer på det våteste, gjorde det enkelt å komme over til Sørdalsbakken.

Det er fortsatt bratt og lite trivelig å komme seg opp til Resasteinen. Utsikten over Gannsfjorden og Dalsnuten veier litt opp for anstrengelsene opp bakken. Det ble likevel ingen pause ved steienen, jeg fortsatte opp mot Skjørestadfjellet og flyvraket.

Stien fra toppen av fjellet og bort til stien på østsiden – Blåbærbakkene, var tidligere ganske utydelig. Jeg la opp noen nødlinger for et par år siden, og nå er det tydelig tråkk forbi flyvraket nede på myra, og videre øst.

Det er litt «kronglete» å finne veien ned til «Skaret». Ned fra toppen er helt greit, der er det virkelig flott sti. Problemet er å finne den ene skogsveien som tar av mot venstre og neste til venstre. For meg som har gått her noen ganger, er det lett, og det er mye bedre tråkk nå, enn da jeg kom her første gang.

Det er merket en ny sti fra «Skaret» og tilbake til stien over Løemyr. En av grunnene til at jeg tok turen til Resasteinen, var nettopp for å gå denne nye stien. Det var en våt opplevelse. Det gikk opp og ned, og var ganske tungt, men hele tiden var det vått. Selv i bakkene nedover var det myr. Selv uten mye tråkk, var det en våt sti.

Ved stidelet midt på myra, var det ingen sti nedover mot stien mellom Revholen og Resasteinen. Jeg tok ut nedover et utydelig spor og fant den merkede stien bare et par hundre meter lengre nede.

Fra der var det den «vanlige» veien tilbake til Gramstad- Jeg vurderte Om jeg burde ta opp til Dalsnuten, bare for å gjøre det til en skikkelig lang dagstur, men fant – heldigvis – ut at det hadde vært mange nok bakker opp og ned.

Tilsammen ble det en langtur, ikke så mye i kilometer, men sammen med alle toppene og bakkene, ble det over tre og en halv time før jeg sto ved bilen.

Dagen etter var jeg ikke helt klar for nok en tur. Det ble en hviledag. Turen var likevel så pass kjekk, og selv om den gikk fra Gramstad, så jeg omtrent ikke en kjeft på hele turen. Jeg tror nok det blir flere i samme spor, og forhåpentligvis vil det bli sti mellom Løemyr og stien mellom Gramstad og Resasteinen etterhvert.