Fra Hå til Varhaug på lille Julaften.

[REJOHN]

Vintertur uten snø eller is.

Vinteren vil liksom ikke helt slippe taket. Det er ikke helt vanlig at kulden blir værende stort mer en en uke, men denne gangen henger den fortsatt i – frem mot Julen.

Siden det fortsatt er slitt glatt, og i hvert fall hardt i bakken, passer det best med en tur i sjøkanten. Den vanlige vinterturen når det er frost, går fra Hå gamle Prestegård til Varhaug gamle kirkegård.

Dette har vært en vintertur i mange år, og selv om den etter hvert har blitt en langtur, synes jeg det er en helt grei tur. Det er til og med litt bakker, selv om de ikke er bratte eller lange. De gir i hvert fall anledning til å bli litt andpusten.

«Mange år» viste seg å være minst 25 år tilbake i tid. Jeg noterte turene den gangen i noen notisbøker – som jeg fortsatt har. For 25 år siden, i 1997, ble det ganske mange turer fra Hå til Varhaug.

Ikke alle gikk i god vær. Jeg fant flere turer der det både blåste og regnet, og litt snø til og med. Selvsagt hadde jeg også notert hvor lang tid jeg brukte på turen. Det var ikke direkte oppmuntrende å lese at jeg den gangen - for 25 år siden – brukte litt over en time (Ok, en time og ti minutter) på en tur som i dag går unna på over en og en halv time, om jeg går fort.

Det var ikke snakk om hverken regn, is eller snø, da jeg startet fra Hå gamle prestegård. Det var overskyet, lite vind og bakken var forholdsvis tørr. Trekken kom fra nord, og sola tittet frem inne i mellom. Det ble en grei tur sørover.

Etter så pass mange år langs samme sti – og vei, er det lite nytt. Likevel er det kjekt å se igjen en del plasser. Som hulveien over Komedelen. Det må ha tatt noen år å tråkke den dype gropen.

Forrige gang jeg gikk her, var sjøen omtrent flar. Det var lite å høre fra brenningene. Denne gang var det skikkelig lyd og sjøen gikk hvit ute i havet.

Lille Juleaften skal det ikke være andre på tur enn oss «spesielt interesserte». Det var andre. Jeg møtte en som gikk tur og jente som sprang.

Ved kirkegården fikk jeg en påminnelse om at det fortsatt er vinter. Det lå noe snø inne med kirkegårdsmuren. Ellers var det faktisk mye grønt på markene og lite som ga bud om hvit Jul.

Etter en kort pause ved kapellet (det er 12 plasser inne, jeg sjekket) tok jeg fatt på turen tilbake. Vinden hadde ørk på og jeg fikk den midt i mot på vei nordover. Det blåste ikke mer enn en bris, men det ble likevel ganske kaldt med en temperatur på rundt null.

På vei nordover, sjekket jeg når jeg kom 1/4 parten og halvveis – og 3/4 deler av veien. Jeg mente jo at dette var noe jeg viste, men det var greit å få sjekker dette. Og det gjorde jo at jeg hadde andre ting å tenke på enn at turen tilbake er lang.

Jeg hadde startet i morgenlys, med sola bare så vidt over bakken ved fyret. Da jeg igjen kunne se bilen, sto sola lavt i havet i vest. Det var kveldslys. Jeg hadde brukt hele dagen. Det var jo like etter vintersolverv.

Igjen fikk jeg bekreftet at turen er 18-19 kilometer, men i motsetning til i 1997, da turen gikk unna på 2 1/2 time, så brukte jeg denne dagen nesten 3 1/2 time. Åtene går, men jeg går saktere.