Novembertur til Blåfjellenden.

[REJOHN]

Tåke og mye vann på vei inn, sol på vei tilbake.

Det ble nok en tur til Blåfjellenden. Det så virkelig ikke slik ut siste turen. Da trodde jeg vinteren ville komme, men fortsatt er det forhold for tur i heia. Det er likevel ikke sommer, eller høst. Det nærmeste er nok vinter selv om snøen og isen holder seg vekk, men ikke fredag og lørdag.

Vinter fordi det er få timer med dagslys. Starten går i morgenlys, og de to-tre timene over heia går i dagslys, men når klokka blir i nærheten av fire, er det kveldslys og skumring. Det er lange kvelder.

Selvsagt kikker jeg på YR, og for denne helga var menyen nærmest sommer. Fredag skulle det være overskyet og over ti grader. Når det er lite vind i tillegg, så er det ikke mye som minner om vinter – utenom på kalenderen.

Lørdag ville bli skikkelig flott, mente yr. Det var snakk om sol fra blå himmel og nesten ikke vind. Fortsatt med god temperatur. Som vanlig var det litt avvik.

Jeg setter så pass stor pris på mine turer til Blåfjellenden, at jeg går innover så lenge som mulig mot vinteren. Jeg går ikke alene med snø og is på bakken. Det å gå med slike forhold er ikke noe for enslige folk på tur.

Det var kjekt å pakke sekken for nok en tur innover. En bonustur. Selv om været ikke ville være helt bra, så så jeg fram til å komme på heia og å få lov til å besøke Blåfjellenden i november.

YR hadde vært frampå med varsel om store nedbørsmengder, men hjemme kom det ikke mer regn enn at det bare var «normalt». Det kom som en overraskelse at bekker og elver gikk flomstore. Jeg har jo opplevd mye nedbør før – noen ganger, men det virket som det hadde kommet mye mer nedbør enn «normalt» oppe i høyden.

Muligens hadde YR rett i at det var «overskyet». Problemet var at skyene lå helt nede på 600 moh. Det var tåke hele veien over heia. Ikke spesielt tykk tåke, selv om sikten var under 30 meter der tåka var tykkest.

Første hinder innover ble Fossebekken. Den gikk stor, og et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg burde gå over. Jeg syntes at Recon buksa ikke var så god å vade med som Dovrebuksa. Denne dagen fant jeg ut at det er en trykk-knapp som gjør at buksa lettere kunne strammes rundt skoen. Jeg kom tørrskodd over, selv om jeg måtte ned i vannet till midt på leggen.

På det høyeste stykket var tåka tett. Det var ikke mye å se, og det var nesten ingen ting å høre. Uten regn gikk det likevel greit fram til vaet. Her måtte jeg igjen vasse over, denne gangen kom det litt vann inn over kanten på skoen.

Da jeg kom ned til hytta som lå under skydekket, viste termometeret 10 grader og var det omtrent kveld, selv om klokka ikke var mer enn fire. Etter å ha hentet vann, fyrt opp i ovnen, satt på vann til te og satt meg til rette for å spise de obligatoriske skolebollene, var det alt begynt å mørkne. Kvelden kom fort og det var fortsatt mange timer til leggetid.

Det regnet om natten, men ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg opp av senga, klaret det opp og det ble en flott morgen. Temperaturen var sunket til et mer «normalt» nivå for årstiden. Det var 6 grader. Langt fra frost...

Hjemturen ble en flott opplevelse. Det var fortsatt sørpebløtt i marka, men vannet i bekkene hadde sunket og det var helt greit å komme fram. Den store forskjellen lå i at tåka var erstatt av sol – fra blå himmel.

Heia badet i sol,som sto lavt over fjellrekka i sør. Siden den sto rett i mot, var nødvendig med skyggelue for å kunne se skikkelig.

Jeg hadde selvsagt ikke sett et menneske på min vei innover. Det kom mye folk i mot på veien mot Hunnedalen. To stykker var ute på joggetur og ville til Langavatn, en kar med stor sekk ville ligge i telt, og andre var på vei mot hytta for å overnatte der.

Jeg traff også ei blid jente med en utålmodig hund, som ville til Fidjastølen for å stenge hytta ned for vinteren. Vi hadde snakket sammen før og fikk også denne gangen en liten prat.

Den siste turen innover mot Blåfjellenden i 2022, var en «blandet» fornøyelse. Innover i tåke og sommertemperatur, tilbake i strålende sol, og fortsatt varmt. Det er ikke hvert år jeg får oppleve heia slik – i midten av november.