Fra Skreivasskleivane til Krossvatn

[REJOHN]

Dag 1 av vår rundtur i Dyraheio.

Stavanger Turistforening inviterte til tur i høgheia. Fra Skreivasskleivane til Krossvatn og Vassdalstjørn. Turen ville gå i inne i Dyraheio – nesten så langt inn som det er mulig å komme på merket sti. Deler av turen vil faktisk gå i Bykle kommune.

I tidligere tider – før Blåsjø, ville det ta dager å komme inn til Vassdalstjørn, nå er det bare en kort dagsetappe fra bilvei. Dette er et område jeg ikke ofte har besøkt. Stranddalen er ikke langt unna, og der har jeg jo vært noen ganger. Det kunne passe bra med en langtur i september.

Nå var værmeldingen virkelig god – til å være i starten av høsten. Oppe på toppen av Rogaland ville nok temperaturen være noe lavere enn lengre nede, men det ville fortsatt være ganske varmt. Det var få unnskyldninger for ikke å hive seg med på turen.

Vi skulle starte på fredag og ville være tilbake på søndag. Starten gikk greit, men en ulykke i en tunnel på vei mot starttidspunktet, gjord at vi kom litt sent igang. Det kunne lett bli mørkt før vi kom fram.

Den største utfordringen på hele turen var å komme fra Øvre Moen (startpunkt for stien mot Stranddalen) og til enden av veien i Skreivasskleivane. «Vei» er en liten overdrivelse – dette er en svært oppkjørt grusvei, med dype renner og løs stein og grus i bratte bakker. Det gikk i første gir og vi brukte antakelig 30 minutter på 8 kilometer.

Vi gjorde oss klar til å ta ut og pakket sekkene. Det vil si at i tillegg til det vi hadde med i sekken, kom det også noe av fellesmaten. Ryggsekken min var tyngre enn vanlig, og jeg lurt litt på hvordan det ville gå.

Turen startet over noen sperredammer som skal holde Blåsjø i sjakk. Nå var Blåsjø nesten 100 meter vekk og et godt stykke under oss. Nedtappet så det holder.

Etter sperredammene var det ikke mye flate partier. Det begynte med en skikkelig bratt bakke, og fortsatte opp og ned. Enkelte plasser var det litt «utsatt», og ikke helt enkelt for meg med et snev av høydeskrekk. Det gikk bedre etter hvert. Jeg ble antakelig mer vandt med forholdene.

Hele området ligger på et «platå» (det prekambriske peneplan....) skapt av isen, bortsett fra at dette på ingen måte er flatt selv om det meste ligger fra over 1000 til 1200 meter over havet. Den høyeste toppene – Snønuten, var lett synlig det meste av turen, og er på 1604 moh.

Første etappen, fra Skreivasskleivane til Krossvatn, gikk over Storseinheia. Det var opp og ned på sti som bare var merket med nødlinger. Likevel var det greit å finne fram. Stien er antakelig godt brukt, og det var flere enn oss 13 på fellestur fra Stavanger Turistforening som var ute og gikk.

Etter 5-6 kilometers tur over Storsteinsheia, kom vi inn på den T-merkede stien og fulgte denne fram til hytta. Vi var ved hytta rundt halv ni, og klokka ni begynte det å mørkne. Vi fikk heldigvis ikke bruk for hodelyktene denne gangen.

Etter en lang kjøretur, fikk vi en virkelig flott tur over heia. Sola skinte, det var tørt og lite vind. Det var ikke direkte sommertemperatur, men likevel skikkelig greit turvær. Det er noe litt spesielt med slike turer i kveldslys. Sola kommer lavt og skyggene blir lange. Naturen går liksom til ro for dagen, og for oss var det godt å komme fram.

Selv om det «bare» ble en tur på noe over to timer, fikk vi en virkelig flott opplevelse denne dagen. Kveldlyset og solnedgangen satte et flott punktum for en fin første dag på tur. Vi hadde to dager å se fram til. Starten på vår rundtur var i hvert fall kjempeflott.