Første turen etter Coronasykdom.

[REJOHN]

Det måtte bli en kjapp strandtur.

Det ble en hurtig tilbaketrekning fra Nilsebu. Meningen var å bli på hytta i en uke, gjerne med noen turer. Virkeligheten slo et slag, som traff øverst i halsen - Korona. Onsdag kjente jeg noe i halsen og håpet det selvsagt ville kjapt gå over . Natt til torsdag ble ikke veldig bra , med høy feber og frostrier og vondt for å svelge.

Her var det bare å komme seg hjem – til senga. Ting går seg normalt til, og selv om jeg tvilte litt på at helsa noen gang skulle bli bedre inne i mellom, så kunne jeg i hvert fall snakke og drikke på lørdagen. Tålmodighet er en dyd, sies det. Dyd aner jeg ikke hva er, og tålmodighet har jeg aldri hatt. Søndag gikk med til kikke ut vinduet og lure på når det ville være mulig med en liten tur.

Mandag morgen, var det noenlunde vær og så avgjort greit å gå. Det skulle være opphold, og selv om det blåste opp mot ti meter i sekundet, så var det varmt. Opp mot 17 grader. Broderen var også klar for en kjapp tur. Det var ikke mye diskusjon rundt hvor vi skulle gå. Det måtte bli «nærturen» nede på stranden.Fra Sele til Hellestø og retur. En tur på mellom 7 og 8 kilometer, men padde flatt. Det eneste som av og til lager litt problemer, er løs sand. Som er tung å gå i. Selvsagt kan vinden også gjøre turen tyngre enn vanlig, men det er som oftest medvind den ene veien og mot vind den andre. Denne dagen sto vinden fra sør, og vi ville få medvind mot Hellestø.

Jeg var langt fra sikker på om det å gå tur 5. dagen av Korona er en god ide. Det var virkelig lenge siden jeg hadde vært like syk som natt til torsdag, og den gangen (for mer enn 50 år siden) gikk jeg på jobb. Med feber og frost i kroppen. Jeg husker ikke mye fra de dagene, men kom gjennom. Det var nok fortatt litt feber i kroppen, da broderen og jeg møttes på Sele. Vi kjørte hver vår bil, for å unngå at jeg smittet broderen. Han gikk bak med mot Hellestø, og ikke mye smitte ville klare å kjempe seg mot vinden til ham.

Det første jeg merket da jeg gjorde meg klar for å gå, var at jeg hadde to ulike sko på beina. To utgaver av terrengsko fra Asics. Det tror jeg ikke jeg har opplevd før...

Det var også problemer med balansen. Det minnet bitte litt om sjøgang. Følelsen av dårlig balanse forsvant fort etter at vi hadde gått litt, men stoppet vi opp for å kikke eller ta bilder, var dårlig balanse igjen merkbart. Avtalen var at vi skulle ta det med ro. Det skulle være en lett spasertur i sjøkanten. Det var meningen at tempoet skulle være lavere enn det vi vanligvis holder. Det var ingen grunn til at vi, det vil si jeg, skulle teste form og pust.

En rolig tur, uten høy puls og med pusten under kontroll, i 10 meter i sekundet motvind, med broderen først i løypa? Har du hørt slikt tøys?

Det ble – selvsagt – en tur sørover i vanlig tempo, med lite tanke på å ta det med ro. Det slo meg at det ikke var dette vi hadde planlagt, men siden det gikk jo greit, og jeg hang jo med i de småbakkene vi måtte opp. Ved bilen sjekket vi tiden. Helt som normalt – nesten på sekundet vanlig tid. Broderen går litt fortere alene, men når vi går sammen så bruker vi denne tiden.

På vei tilbake, halsende etter broderen, tenkte jeg jo litt på Corona, men i bilen etter turen, hadde jeg glemt hele sykdommen. Jeg kjente selvsagt at jeg hadde vært ute på tur, Jeg var kald og det var bra å komme i dusjen. Bein og legger hadde fått litt trening, men hald og pust var – som normalt.

Jeg lurer på om leger «advarer» mot å ta seg ut, fordi dette «føles» galt, og at holdningen ikke er basert på forsking. Jeg har i hvert fall ikke kjent noe spesielt negativt med å ta ut rett etter sykdom, snarere tvert i mot. Litt av feberen henger fortsatt i kroppen, men med prøveturen unna, er det bare å planlegge neste – litt lengre – tur.

[ingen87]

Jeg har skrevet litt om det i en annen tråd, men jeg var helt marober etter corona. Ble fort andpusten, ved lav puls, og ble kvalm når pulsen gikk opp. Selv en måned etter at sykdommen tilsynelatende var ute av kroppen slet jeg når jeg anstrengte kroppen. 

[torese]

Tror nok det lønner seg å høre på legen. Det som går for en kan være svært skadelig for en annen og det er kanskje litt av problemet med corona og andre sykdommer. Generelt må legen si at man skal ta det med ro etter alvorlig sykdom selv om det kanskje ikke gjelder for alle (men de fleste). Han kan garantert finne dokumentasjon på dette. Det som er værre er at enkelte kan ha to diagnoser og disse i kombinasjon kan bli ganske kjedelig om man starter for tidlig. Udiagnostisert hjertefeil og for tidlig start med trening etter sykdom kan kanskje være det som tipper skalaen i feil retning for eksempel. Startet selv trening 2 uker etter corona og fikk puls 180 etter noen minutter. Etter to timer hadde pulsen fortsatt ikke gått ned. Det var en skremmende opplevelse og jeg avsluttet treningen ganske raskt. En uke senere var alt som normalt. 

Tore

[REJOHN]

torese skrev (1 time siden):

Tror nok det lønner seg å høre på legen.

Det er første bud når jeg blir syk, men det hender dessverre ofte at legene "ikke helt vet" som for eksempel da de tok feil med noe så vanlig som magesår, ellet hva med egg og kolesterol, eller hva med de forskjellige fett-typene, og min egen kjepphest vann, (som ikke trenges før en blir tørst), eller hva med råd for sener og muskler, hvor "andre" mener rådene er helt feil.

(Jeg kan jo ta med rygg og knær, som ikke lenger blir operert i like stor grad som før, da operasjon ikke gir bedre resultat enn ingen behandling....)

 

Jeg tror nok at en del råd fra legene er ment å hindre risiko og er ikke en del av behandlinge . men "for sikkerhets skyld...", og spør derfor om det finnes noen forsking bak rådet om å ta det med ro etter en influensa/korona eller forkjølelse.

For min del har ikke merket at det påvirker negativt å ta seg ut rett etter en sykdomperiode, om jeg føler det er riktig å ta en tur eller å trene.