Rundt Lifjell i Sandnes

[REJOHN]

En litt krevende tur.

Siden jeg var i gang med en del litt lengre turer var det bare å følge på en gang til. Denne dagen var jeg klar for den gode gamle turen rundt Lifjellet i Sandnes. En tur jeg har gått mange ganger opp gjennom årene. Turistforeningen mener turen er omtrent 9 kilometer og jeg brukte (omtrent) to og en halv time. Noe som gir litt under 4 kilometer i timen. På flat vei er det sakte. Det går ikke fullt så fort lengre, men jeg kommer meg fortsatt rundt.. Nå er ikke runden rundt Lifjellet noen enkel tur. Det er mye opp og ned og litt klatring.

Det er satt opp kjetting et par plasser, og en plass – ut mot Lihalsen – er det tau for å rappellere ned en liten skrent. Det er likevel et par plasser til, der jeg kunne tenke meg et tau å holde i. Start og slutt er på Dale i Sandnes. Helt innerst ligger det en parkeringsplass og stien starter rett ved parkeringsplassen. Siden dette er en rundtur, er det selvsagt mulig å gå både mot toppen først eller ta ut over langs fjorden. Jeg har i nok så mange år alltid gått ut langs fjorden først.

Og siden jeg er en pyse i bratte heng, holder jeg meg nede langs sjøen, selv om den merkede stien går litt oppe i lia. Der er det bratt – for meg. Nå har det dukket opp en liten «snarvei» på min vanlige sti. Rett etter der stien mot «Søsterhytta» tar av fra den umerkede stien, går det et nytt tråkk i lia, som – selvsagt– treffer den gamle stien etter en stund.

Min sti går sammen med den T-merkede stien i Revesdal. Omtrent 150 meter før skiltet med «sprettraubakken» dukker opp. Min sti fortsetter ut langs fjorden, men for de som vil kjapt til toppen, så er det «Sprettraubakken» som gjelder. Den bakken er lang og bratt, og uten mye busker og kratt. Det er stor sett bare fjellet. Jeg har sett film av folk som har syklet ned denne bakken. Avgjort ikke noe for meg.

Fra stien er det flott utsikt over mot Stavanger og bakover mot Sandnes. For meg som er vokst opp i Stavanger, så er det kjekt å se byen fra den siden. Det er ikke en enkel sti å følge fra Einerneset til der stien tar opp mot toppen. Det går opp og ned og det er ikke lett å holde farten oppe. Småbakkene opp og ned får pulse og pust i høygir. Det har kommet en ny gjerdeklyver rett før stien svinger opp mot toppen. Franzen som merket stien første gang, var opptatt av utsikt, og la stien opp berget. Den gamle stien går langs bekken og inne i skogen. Jeg følger selvsagt det gamle tråkket.

Det er en skikkelig lang bakke, men gjennom mange år har jeg lært hvordan bakken enklest skal ras. Det gjelder å ikke få pulsen for høyt. Ikke helt enkelt. Broderen mener bakken gir god trening.

Det er fort gjort å gå stykket fra «hust» til kanten over Øksendalen. Bart fjell, svaberg og god sti gjør det lett å gå. Den siste kraftanstrengelsen er å komme opp «den fordømte bakken» - lia opp til skaret mellom Flatafjellet og Sørafjellet. Den er langt fra så lang og bratt som den fra Lihalsen til toppen, men krever likevel sitt.

Fra skaret og videre er det nesen bare nedoverbakke. Først til Dalevatn, hvor det et par plasser er bratt, og så videre nedover mot Dale. Fra der går turen for det meste på god sti og delvis vei, og om formen er på plass, blir det små jogging nedover bakkene mot bilen.