Blåfjell, Bjødnali og Ristølnuten.

[REJOHN]

Sammen med Bestyrerinnen og broderen.Turen fra Sælandsskogen over Blåfjell til Bjødnali og tilbake via Sjelset, er ikke spesielt tung eller lang. Den tar meg normalt bare så vidt over en og en halv time, og er ikke mer enn 8 kilometer. En god del av denne standardturen går faktisk på god vei eller god sti. For kort og for enkel til å være med i bloggen – normalt, men det er ganske enkelt å utvide denne turen. I et par år har det blitt en del turer der en runde rundt Engjavatnet har kommet i tillegg.

Det gjør turen omtrent to kilometer lengre og da går det fort over to timer før jeg igjen står ved bilen. Det er en så pass lang tur at den må være med i min oversikt. Det litt spesielle med turene fra Sælandsskogen, er at det er mulig å gå tur, selv om det blåser stikker og stå. Vind opp mot storm er ikke greit, men det er fortsatt mulig å ta rundturen selv i slik vind. I tillegg til forlengelsen rundt Engjavatnet er det også mulig å ta en topptur fra Bjødnali. Ristølnuten er ikke langt borte, men ganske høyt over. Det er en lang bakke opp til toppen. Det går fort en halv time opp. Stien er ikke lett å finne, og i enkelte myrer forsvinner den helt.

Jeg og andre har lagt opp noen nødlinger oppover lia, men det er fortsatt slik at jeg går forskjellige veier opp og ned. De siste dagene har det blåst. Vinden har vært opp mot stiv kuling ute i havet, og selv på land har det vært skikkelig vind. Nå er ikke vind på 10-12 m/sek noe problem, men når kastene kommer opp i 20 m/sek kan det være vanskelig å holde seg på beina. Det er i hvert fall ikke tiden for toppturer.

En tur til Ristølnuten vavr nettopp det Bestyrerinnen foreslo denne dagen. Det var egentlig meningen vi skulle ta en tur fra Gramstad, for å «gå opp» en tur som Frivilligsentralen skulle ha. Korona satte en stopp for det, og så ble det Sælandsskogen i stedet. Broderen har vært i selvpålagt karantene, men nå var det en uke siden Bjørg ble syk, så han mente det ville være greit med en tur, og han ble gjerne med til Sælandsskogen.

Nå legger vi nesten alltid turen mot Bjødnali, over Blåfjell, og vi ville kjenne hvor mye det vind det egentlig var, før vi bestemt oss for om vi skulle ta videre mot Ristølnuten. Det blåste ikke spesielt mye på toppen av Blåfjell, og da vi sto nede ved Bjødnali var Bestyrerinnen og broderen innstilt på en ny bakke opp. Vi fulgte mine egne varder oppover den første lia. Det lå en del is i kanten av myra over skogen, men heldigvis var myra fortsatt frosset. Vi kom oppover ganske greit. Det har tydeligvis gått en del folk mot toppen. Stien var mer oppgått enn det jeg husket fra sist.

I det vi fikk – så vidt – øye på gjerdeklyveren øverst (mot Ristøl) gikk vi over steingarden og innover myra, som denne gang var rimelig tørr. Vi kom inn og opp mot toppen, men i det siste skaret der vi ville opp mot varden, blåste det slik at jeg ikke så syn på å gå det siste lille stykket. Vi snudde og fant en vei ned til myra igjen. Det er lettere å gå nedover enn oppover, og med en del nødlinger som viste vei, kom vi oss greit tilbake til Bjødnali. Etter en liten stopp, tok vi fatt på veien mot Sjelset.