Is, snø og vind, men 4 topper fra Gramstad.

[REJOHN]

Med Sigbjørn på vintertur.

Endelig så det ut som om det skulle bli mulig med en tur i høyden. Hjemme hadde vinteren trukket vekk, jeg måtte til Brekko for å finne snø, og selv der forsvant snøen med sol og varme. Lørdag meldte YR om vind men med sol og varmegrader. Vinden kulle kunne komme opp i stiv kuling i kastene. På det jevne ville den være 10-12 m/sek, noe som ikke hindrer tur.

Jeg gledet meg til turen, og pakket sekken tidlig. Selv om sekken ligger ferdig pakket nesten hele tiden, sjekker jeg innholdet, og tar med ny saft. Om vinteren fyller jeg en aluminiums flaske i vattbeholder med varm saft. Den er som regel drikke klar, men varm når jeg trenger påfyll. Det blir mindre og mindre stopp underveis. Selv på en tre – treogenhalv times tur, blir det ofte ikke noen stopp for drikking, og saften blir med hjem.

Siden jeg var klar til å dra, gjensto bare å finne ut hvor. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ta turen til Gramstad og gå tre eller fire topper. Mattisrudlå Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, og så muligens Dalsnuten som avslutning. Før jeg kom meg ut, ringte Sigbjørn, min svoger, og han ville gjerne være med. Vi ble altså to på tur denne dagen. Nå hadde Sigbjørn ikke gått inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå, så dette ville bli en ny tur for ham.

På Gramstad var det ikke svært mange biler, men det var folk på tur. Det så også ut som om det var folk på vei mot Mattisrudlå via Paradisskaret og Rindå. Vi startet opp bakken mot Bjørndalsfjellet. Vinden rusket godt i klærne, men jeg så likevel fram til turen. Bare et lite stykke oppe i bakken var det is på en «floe». Dette tydet ikke godt. I stien oppover var det mye is og snø. Så mye at jeg nok hadde snudd – om jeg hadde gått alene.

Vi kom oss – selvsagt – greit opp til Bjørndalsmyra, selv om det nok ikke gikk like fort som vanlig. Vi måtte gå forsiktig og holde øye med hvor vi satte støvlene. Det var tungt å komme inn myra og det ble mer og mer snø oppe i høyden. Vi bestemte oss for ikke å gå det lille stykket videre mot Mattisrudlå, men satte kursen mot Bjørndalsfjellet. Oppe på bare fjellet fikk vi vinden skikkelig på oss. Samtidig var det mye is i stien. Det ble til at vi gikk ned fra fjellet og tilbake til myra, og videre ned til veien. Forsiktig og sakte.

Nede ved veien var det igjen bra forhold, og vi ble enige om å ta turen over Fjogstadnuten. Det ville blitt en litt for kort tur med bare Mattisrudlå. Over Fjogstadnuten var det omtrent bart. Det lå litt is nede i søkkene, men stien var grei å gå. Det er jo ikke lange stykket fra veien til Revesholen, og da vi fikk se folk på toppen av Dalsnuten bestemte vi oss for å forsøke den også.

Det lå noe is på enkelte av trinnene oppover mot toppen, men det var helt greit å komme opp. Det var andre øverst, men for oss ble det et kort opphold. Vinden var kald, og vi var varme etter bakken opp. Det var tre topper, og fortsatt var vi begge i fin form. Hva med å ta seg bort til Øvre Eikenuten også? Det går litt opp og ned og over en del myrer mellom Dalsnuten og Øvre Eikenuten, men vi fikk med oss den toppen også. Likevel ble det ikke mer enn 8-9 kilometer tilsammen. At vi brukte to og en halv time på turen, nevnes bare sånn i forbifarten.