Teide, Guadajara og mer: 27-12 '06 og 3-1-'07

[Kjell-Erik]

Tenerife var målet i julen. Sol, varme, masse god mat og drikke er vel det de fleste kommer hit for. Vi også selvsagt. Siste gang jeg var her var for nesten 30 år siden. Alt har utviklet seg, men ikke blitt bedre. Det er etter min mening nå en 100% turistfabrikk der kun penger og egocentrisme teller. Korrupsjon også: særlig i leiebilbransjen. Jeg har heller aldri sett en større forsamling av over-fete mennesker på ett sted. De minnet sterkt om hvalrosser der de lå på solsengene. Av og til ble det rullet rundt om for å få den andre siden bakt i solen. Men det var jo egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da.

Et viktig mål for meg var selvsagt Teide. Spania’s høyeste fjell. Rutinen for å ordne permit er ikke forandret siden beskrivelsene gitt av Endresen og senere Olsen. Kontoret til nasjonalparken i Santa Cruz ligger på samme sted og man får fremdeles kun permit for 1 dag med en tidsramme på kun 2 timer for å nå toppen. Hvis kabelbanen riktignok ikke er i bruk pg.a. hard vind, gjelder permitten en dag til. Min permit hadde jeg ordnet for klokken 13.00 – 15.00.

Meningen var å starte tidlig om morgenen 27 desember for å kunne ta det med ro og nyte utsikten. Det ble det ikke noe av. Bilutleien + resepsjonen hadde sammen klart å rote noe utrolig med bestillingen. Først klokken 10.30 kommer jeg meg av gårde fra Playa de Las Americas. Med en liten men sprek Ford Focus går det heldigvis fort oppover. Diverse ’pensionados’ blir kjørt forbi: jeg følere meg som en Schumacher-klon. Men det er for mange pensionados og for mange svinger så det tar likevel 55 minutter opp til den lille parkeringen ved veien opp til Montana Blanca. Her er det nå selvsagt fullstappet av biler. Heldigvis finner jeg en fin plass 100 meter videre på høyre side av veien. Klokken er 11.30 og jeg må nå kontrollpunktet for permitten 1200 meter høyere og divere kilometer videre innen 3,5 time! Først går det lett via en grusvei til ’passet’ mellom Montana Blanca og hellingen oppover mot Teide. Deretter i masse svinger og med masse støv litt brattere videre. Kjedelig og endeløst. Endelig kommer jeg opp til toppen av hellingen og Refugio Altavista. Ikke åpent. Nå går det mellom brune vulkanstensformasjoner og nesten uten utsikt. Jeg har ikke tid til skikkelige pauser. Det blir bare et par slurker vann og 5 minutter av og til. 14.30 (etter tre timer) når jeg kontrollpunktet. Temmelig sure folk der. Prøv ikke med noen spøk (det gjorde jeg): de skjønner nesten ikke noen engelsk og blir (derfor?) fort irriterte og aggressive.

Nå er jeg temmlig utkjørt. Opp til toppen trenger man ikke mer enn 20 minutter, men jeg tar igjen alle pausene jeg skulle hatt tidligere og bruker presis det dobbelte. Etter 3.40 står jeg på toppen an Spania’s høyeste fjell: 3718 meter over havet på en topp med en primærfaktor (som selvsagt også er) 3718. Og er ærlig talt litt skuffet. Jo da: pen nok utsikt. Jeg ser hele øya og toppen av de andre Kanari-øyene stikker opp av skyene. Men er dette alt? Jeg ser ingen andre fjell på lignende høyde eller breeer eller elver eller noen form for liv. Det er ikke rart at Star Wars og Panet of the Apes er tatt opp her. Og turen opp var kun kjedelig, støvete og slitsom. Etter 10 minutter i svovel-dampene har jeg fått nok. Ned igjen i fint tempo og bortom sekundærtoppen Montana Blanca. Jeg konstaterer samme høydemålinger som Olsen tidligere: Altavista 3280 (kart 3260) og Montana Blanca 2780 (kart 2748). Måler 20 meter PF. Er det noe som ikke stemmer helt med målingene her på Tenerife? Etter totalt 6 timer er jeg tilbake ved bilen.

En uke senere vil jeg igjen stikke av fra latmannslivet i Playa de Las Americas. En kollega har fortalt meg at Montana de Guajara er en mye finere tur enn Teide. Nå bruker jeg Hertz for bilen og alt går bra. Det er en fin stor parkering ved informasjonssenteret ved Parador-hotellet. Det er ikke mulig å ikke finne dette. Det eneste bygg av størrelse oppe på slettene under Teide. Teide-området ligner litt på en slags sombrero med Teide selv som toppen og en krum fjellkjede som rand. Montana de Guajara (2718) er den høyeste toppen i denne kjeden. Fra informasjonssenteret går det en liten sti rett mot passet på sydvestsiden av toppen. Merkelig nok står det ingen ruter til denne toppen på informasjonspanelet ved begynnelsen av stien. Stien går greit mot syd ned til en vei og når denne ca. 100 meter til høyre for en liten bu. Det er nå to ruter til toppen. Jeg velger den mest interessante (den andre bruker jeg for tilbaketuren) og går rett frem (d.v.s. krysser veien) og forsetter oppover en fin sti videre mot det tidligere nevnte passet. Litt før dette tar det av en sti til venstre. Denne går først over en helling og senere over en hylle med til dels overhengende fjellside. Jeg kommer opp til kanten av et Besshøe-aktig topp-platå og derfra er man kjapt på toppen (2718, bruker denne til kalibrering av høydemeteret). Fin utsikt mot Teide og sydover. Perfekt vær også og kun brukt 1,5 time til toppen så jeg bestemmer meg for å fortsette videre over kammen mot øst. Nedover til passet på østsiden (2374, selv måler jeg 2395) går det fort og greit. Herfra er det på kartet anngitt en merket sti videre til Montana Pasajron. Det stemmer til rett under toppen. Der forsvinner stien. Det er ellers greit nok opp til det store fine topp-platået (2529 i følge kartet, egen måling 2550). Mot øst ser jeg den bratte flotte nordvestsiden av Roque de la Grieta. Virker som det er mulig å klatre langs kammen, men kanskje er det lettere fra sydøst-siden? Videre finner jeg rester av en sti. Den går ikke rett ned til neste pass (ca. 2410 på kart), men følger kanten bortover. Via en grei helling kommer jeg ned en stykke under passet selv ved et punkt der stien er lett å se. Denne følger jeg rundt sydøstsiden av Roque de la Grieta og ser at følelsen min stemte. Fra denne siden er det lett gåing opp til toppen (på kart 2576, egen måling 2600). Nå er det bare å nyte stillheten og roen. På Teide var det forholdsvis rolig opp til endepunktet for kabelbanen og deretter travelt. På Guadajara traff jeg også totalt vel ca. 10 mennesker underveis og på toppen, men videre østover er det ingen. Slik jeg liker det best.

Tilbakeveien går jeg nå i en videre bue rundt og over Montana Pasajron. Igjen forsvinner stien halvveis, men det er forholdsvis greit og finne veien. I passet mellom Pasajron og Guadajara kommer den andre stien (ruten) til Guadajara opp. Denne er ideal for nedturen. I lett ’slepe-jogging’ sklir jeg nedover stien i fint tempo. Den kommer ned på en vei som følges greit i store svinger tilbake til den tidligere nevnte buen og stien til Parador. Rundtur med lange fine pauser tok meg 7 timer. Denne turen synes jeg var finere enn Teide selv.

Som tidligere nevnt hadde jeg ganske store avvik ved høydemålingene. Jeg brukte Teide og Guadajara som referanser og hadde avvik fra ca. 20 – 35 meter for andre topper og pass. Er det andre som har lest noe om topp - og pass-høyder på Tenerife? Er kartene ikke bra nok (jeg brukte Kompass nr. 233, Teneriffa, 1: 50.000 og et detaljert kart for nasjonalparken med 10 meters høydekoter).

[pb]

Hei,

Din rapport vekker minner om en tur som nok var temmelig lik:

http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/2000mtn.html#guajara

Jeg er enig i at dette er en fredfylt og OK tur som absolutt kan anbefales.

Petter

[snilen]

Synes det er litt rart at du ikke likte utsikten fra Teide. Det er jo nettopp ved å gå på et fjell som er så mye høyere enn de rundt omkring at man får vid utsikt. Går man på Galdhøpiggen ser man jo ikke særlig langt, fordi fjellet er omgitt av masse fjell som er nesten like høye i alle retninger. Nei stratovulkaner som Teide er fantastiske å gå på synes nå jeg. Ellers vil jeg anbefale å gå opp fra Playa del socorro på nordsiden av Tenerife, så får man med seg alle de 3718 høydemetrene. En fin naturopplevelse var det, gjennom en haug med klimasoner. Se mere info om ruta på http://www.teideascension.tk/ . Her på fjellforum er masse spreke folk, så det er bare å forsøke seg på denne motbakken, da er det godt å ligge å døse på stranden etterpå. Jeg brukte nesten 10 timer på turen, men et par spanjoler i kondomdress har gjort ruta på 6 timer, de har nok løpt endel.

[Julia]

Kanskje utsikten fra de andre kanariøyene mot Teide er finere enn utsikten fra toppen over de andre øyene? Vi syntes i hvert fall den tok seg flott ut sett fra Gran Canaria...

[Kjell-Erik]

Synes det er litt rart at du ikke likte utsikten fra Teide. Det er jo nettopp ved å gå på et fjell som er så mye høyere enn de rundt omkring at man får vid utsikt. Går man på Galdhøpiggen ser man jo ikke særlig langt, fordi fjellet er omgitt av masse fjell som er nesten like høye i alle retninger.

Det var ikke det at jeg ikke likte utsikten. Mer at jeg hadde forventet meg mer. Det var som det ofte er på Teide litt disig og da har man ikke så fin utsikt. Ellers er det jo artig å se ned på Tenerife selv, men jeg hadde ingen følelse av å være i en ekte fjellverden. Egentlig fikk jeg for første gang følelsen av at det kanskje stemmer det så mange (litt sjåvinistisk) roper her på Fjellforum: at Jotunheimen er noe av det vakreste som fins. Dette året har jeg hatt gleden av fjellturer i Italia, Norge / Jotunheimen, Irland og nå altså Spania / Tenerife og penere enn Jotunheimen har jeg ikke funnet.

[mor10]

Synes det er litt rart at du ikke likte utsikten fra Teide. Det er jo nettopp ved å gå på et fjell som er så mye høyere enn de rundt omkring at man får vid utsikt. Går man på Galdhøpiggen ser man jo ikke særlig langt, fordi fjellet er omgitt av masse fjell som er nesten like høye i alle retninger. Nei stratovulkaner som Teide er fantastiske å gå på synes nå jeg. Ellers vil jeg anbefale å gå opp fra Playa del socorro på nordsiden av Tenerife, så får man med seg alle de 3718 høydemetrene. En fin naturopplevelse var det, gjennom en haug med klimasoner. Se mere info om ruta på http://www.teideascension.tk/ . Her på fjellforum er masse spreke folk, så det er bare å forsøke seg på denne motbakken, da er det godt å ligge å døse på stranden etterpå. Jeg brukte nesten 10 timer på turen, men et par spanjoler i kondomdress har gjort ruta på 6 timer, de har nok løpt endel.

Dette ser jo ut til å være en lengre og mye finere tur! Men hvordan løser man problemet med permit og å treffe på 2 timers intervallet? Hvor lang tid må man regne fra stranden til passeringspunktet?

[snilen]

Jeg hadde en tillatelse for det siste intervallet 1500-1700, men var ikke på toppen før etter denne tiden. Taubanen slutter å gå 1700 og etter da er det fritt frem. Jeg hadde i tillegg en tillatelse for dagen etter 0900-1100 til meg selv og familien min, som jeg møtte ved bunnen av taubanen neste morgen. Overnattet på Altavista på ca 3200 moh, rakk dit før solnedgang. Det er sikkert en fordel å starte tidligere enn hva jeg gjorde, jeg kjørte buss rundt øya, startet vandringen ved 9-tiden og fikk sterk varme i ørken-partiet fra den første kraterkanten på drøye 2000 m og frem til der det begynner å bli bratt. Med start et par timer før kan man rekke siste gondol ned, men man kan ikke være sikker. Det skal ikke mye vind til før taubanen slutter å gå.

Hvor mye tid man bruker på turen er selvsagt individuelt. Jeg hadde bestemt meg for ikke å stige mer enn 500 høydemeter/time og gikk ikke for hardt ut, men det røynet likevel på mot slutten må jeg innrømme. Jeg surra nok vekk en halvtime med å finne veien helt i starten, men med beskrivelsen som nå ligger inne på http://www.teideascension.tk/ i lomma bør det være greit å finne veien.

Her er min turrapport fra www.wwv.no:

Sea-to-summit

(Skrevet av snilen 30.10.2004)

Rapport:

I påsken 2004 var det duket for noe jeg aldri har vært med på før - pakketur til syden. Målet var Tenerife, og en hel uke blir jo kjedelig på stranda, så det ble en tur til Teide. Etter en tur til Santa Cruz for å få de nødvendige papirer for topptur startet dagen med en lang busstur fra Los Christianos, rundt hele øya til Playa del socorro på nordsiden av Tenerife. Herfra startet vandringen oppover mot Teide. Jeg startet på stranda, fulgte vei opp til hovedveien, under denne og tok deretter av en stikkvei oppover en dal. Her gikk jeg mellom bananplantasjene. Veien ble smalere, endte i en sti som ble mindre og mindre, og til slutt måtte jeg sloss meg gjennom noe bjørnebærkratt noen meter før jeg kom opp til et hus i enden av en vei. Her krabbet jeg inn i bakgården, forsvant fort ut på veien til akkompagnement av en illsint bikkje og fulgte denne veien videre oppover. Etter dårlige erfaringer med kratt valgte jeg å ta til venstre på toppen av denne veien, skulle heller tatt til høyre og fulgt sti direkte opp til hovedveien langt oppe i lia. Det ble et par kilometer ekstra pga dette. Stien som gikk direkte opp til veien fant jeg igjen, denne så grei ut. Vandret langs bilvei i bratt terreng, men på tilnærmet flat vei siste stykket. Fra utsiktspunktet på veien(ca 500 moh) gikk turen oppover langs en rygg, først gjennom jordbruksland med potet-dyrkning med smal bilvei. Så et langt stykke langs traktorvei gjennom furuskog, stor tømmerdrift her oppe. Mange småveier til høyre og venstre, jeg holdt meg mest mulig oppe på åsryggen hele veien. Skogen strakk seg opp til nærmere 2000 meter. Kraterkanten på 2100 meter ble nådd etter 4,5 timer med sterk stigning hele veien, her er et lite kapell. Derfra bratt ned i det store krateret, og en lang ørkenvandring frem til Montana Blanca, der jeg møtte hovedstien. Gjennom det flate ørkenpartiet var det enkelte varder, men kronglet litt i litt buskas iblant. Opp til Montana Blanca går en nedlagt vei i slyng oppover, her er mulighet for å kutte noen svinger. Herfra er det jevt bratt opp mot toppen, men stien er vel tilpasset i terrenget og det er greit å gå. Altavista, fjellhytten ble passert, herfra og opp var det enkelte snøklatter. Et stykke lenger opp møtte jeg panorama-tråkket, fulgte det frem til toppen av taubanen, derfra rett opp til det lille toppkrateret. Etter 9 timer og tre kvarters vandring stod jeg på toppen, deretter bar det ned til Altavista, der kun nødkvarteret var åpent for overnatting. IKKE vann på hytta, men en seng og noen ulltepper reddet natten. Det siste stykket ned til hytta gikk meget sakte, tok den siste pausen bare 100 meter før hytta. Sliten er ikke riktig ordet, utmattet passer bedre, vesentlig pga av vannmangel. Tidlig neste morgen ruslet jeg ned til bunnen av taubanen og møtte resten av familien, som ble med opp på toppen på den late måten. Jeg gikk hele veien fra sjøen og opp uten forsyninger underveis, men jeg har lest om folk som har tatt denne bestigningen på ca. 6 timer i lett utstyr. Se http://www.teideascension.tk/ der det også finnes kart og bilder fra ruten. Kartet som finnes her er godt nok for å navigere seg frem. Turen anbefales for den som vil teste seg selv litt, det er en god dagsetappe. Skulle jeg komme med en anbefaling for andre må det være : Ta med godt med drikke, minst 5 liter, det finnes ikke vann underveis. Joggesko vil lette turen, fjellstøvler var ikke nødvendig. Fin natur, med unntak av de første 500 høydemeterne er man ute i fri natur på god sti eller traktorvei. Taubanen opp til toppen ser man ikke før man er nesten oppe.

Til slutt en liten digresjon : Teide ligger i Afrika, ikke i Europa. At Tenerife tilhører Spania betyr ikke noe, da et land kan ligge i flere verdensdeler.