Å vandre alene

[Gjest Anonymous]

Jeg er mye i fjellet, og blir stadig mer glad i å gå alene. Når jeg planlegger turer prøver jeg i størst mulig grad å legge dem til steder der jeg treffer lite folk. Å være helt alene gir turen en dimensjon som jeg ikke vil være foruten, og det er absolutt en glede jeg unner andre. Jeg kan faktisk ikke tenke meg en verre form for ferie enn fellestur med turistforeningen. Da ville jeg foretrekker en storbyferie. Jeg går bare alene om sommeren/ høsten, og bærer med meg telt, mat og annet utstyr.

Mitt ønske om å gå alene er det mange som ikke forstår, og jeg får stadig høre hvor farlig det er, hva-hvis-du brekker-et-bein-osv. Jeg vet ikke om dette har noe med å gjøre med at jeg er jente. For jeg treffer jo stadig mannfolk som går alene uten at noen kritiserer dem for å være dumdristige. Selv har jeg aldri opplevd noen større ulykker enn en kraftig influensa.

Er det andre som har synspunkter på det å gå alene? Er risikoen egentlig så stor når man er fjellvant? Jeg kommer jo uansett ikke til å slutte med dette. Snarere tvert imot, turene blir stadig lengre..

[morten]

Risiko ble godt treffende definert som konsekvens * sannsynlighet av Lars i et annet innlegg i dette forumet.

Konsekvensen er / kan bli ganske store dersom et eller annet skulle skje, men sannsynligheten? For en fjellvant person er vel forholdsvis liten.

Tenker bare på alle de timene jeg har tilbrakt på tur alene eller sammen med noen. Hittil har det jo ikke hendt noe svært alvorlig. En del nesten ulykker har det blitt, men det har jo gått bra.

Det er nok andre, ikke bare jenter, som får høre at det er farlig, og endog dumdristig å vandre alene. Jeg er imidlertid enig med deg at det for det første er en flott måte å oppleve naturen på. Sansene fokuseres mye mer på omgivelsene og opplevelsene der og da. Er man flere, kommer det fort en masse sosial støy inn i bildet. Når det er sagt, så setter jeg utrolig stor pris på likesinnet turfølge av og til.

Jet tror også at konsentrasjonen og fokuset på å ta seg trygt frem er større når man er alene (vel å merke at man har basis kunnskapen og erfaringen til å ferdes trygt i fjellet).

Når det er sagt, så er det klart at dersom uhellet først skulle være ute, så er man fort i litt mer alvorlig trøbbel dersom man er alene, og da som du, gjerne så langt fra folk som mulig...

Men det skader jo ikke å si i fra hvor man går da.. Med et brukket bein kan man klare seg lenge før hjelpen kommer dersom man er velutstyrt.

"Gå aldri alene" heter det i fjellvettreglene, men det er nok ganske mye erfarent fjellvett som vandrer rundt alene i fjellene. Så fortsett med det du, og det med god samvittighet.

[paalv]

...

Er det andre som har synspunkter på det å gå alene? Er risikoen egentlig så stor når man er fjellvant? Jeg kommer jo uansett ikke til å slutte med dette. Snarere tvert imot, turene blir stadig lengre..

Risiko er tema et annet sted her i forumet, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=57&highlight= . Med funksjonen Risiko = konsekvens x sansynlighet kan risikoen tilpasses det å gå alene. Konsekvensen ved uhell øker når du er alene, men sansynligheten reduseres ved erfaring og de forholdregler du tar.

Jeg forsøkte en gang å gå alene i fjellet, men endte alltid opp i godt selskap. I Oslomarka derimot går jeg ofte alene, utenfor løyper og stier, gjerne i mørket om kvelden eller tidlig morgen, vinter og sommer. Kryper gjerne bratt opp på toppene, det pirrer risikoopplevelsen og forsterker følelsen av å være alene. Men virkelig risiko, med økt sansynlighet for uhell søker jeg på ingen måte.

Ensomhet gir nærmere kontakt med naturen, ikke minst dyrelivet. Den sjenerte Elgen, den lure Tiuren, den skvetne Haren eller den nyskjerrige Reven møter jeg så og si bare alene.

Jeg forstår deg, du ferdes sikkert sikrere enn mange av gutta i flokk.

[Lars]

Som Siri er jeg blitt mer og mer glad i å gå alene. Komme helt vekk fra alle krav i hverdagen. Finne fullstendig ro. Skriver litt om dette i artikkelen fra påsken:

http://www.adrenaline.no/vandre/2003/paaske/index.htm

Nå er ikke jeg sånn megafjellvant, så jeg gikk i kvistede løyper. Derfor var det stort sett om nettene jeg var alene. Ned Helvetesjuvet kl 07 om morgenen var isete og alene, men det handler jo om å regulere farten deretter... Hvis ulykken skulle være ute har jeg bestandig med sovepose/jerven/likkeunderlag, mat og fløyte. Om vinteren er det helt klart viktigst å konservere kroppsvarme.

I vinter havnet en bekjent i en ekkel situasjon sør for Finse. Flakføre, og tryn under plog. Rev ene hofta ut av ledd. Store smerter, delvis bevisstløs etter en time. Dette var på organisert tur, og helikopter kom etter en time med morfin. Det er klart at er man alene da... Jeg er iallfall veldig forsiktig i nedoverbakker etter dette...

Ellers holder jeg med Morten når det gjelder å melde fra. Sånn er det greit med DNT-hyttene. Her ligger det bøker å skrive seg inn i. Jeg hadde følgende deal før påske: Familie visste jeg startet fra Finse torsdag morgen. Avtalen var å skrive seg inn i hyttene nedover mot Haukeliseter. Hvis jeg da ikke kom frem til avtalt tid, så ville en lett se hvor jeg var borte. Dessuten gikk jeg aldri langt unna kvista løype. Været var jo helt utrolig, så jeg ga beskjed om at leteaksjon ikke skulle iverksettes før natt til onsdag. Da hadde jeg over 6 dager å gjøre det på, mens jeg brukte litt over 3. Her blir det selvsagt en avveining, men jeg liker å kunne slappe av - finne roen - hvis det er flott et sted.

Tilbake til dette med risiko. Konsekvens x sannsynlighet. Konsekvensen av å være alene ved en ulykke er helt klart større enn når man er flere. På den annen side har alenegåere ofte et bevisst forhold til dette og/eller større komptanse. Ergo er det ikke sikkert at risikoen blir noe større, selv om sannsynligheten er større. Tror en her skal lytte til magefølelsen. Du skriver selv at turene blir lengre og lengre. Det tyder jo på at du sakte men sikkert bygger opp en trygghetsfølelse rundt hva som er "tur etter evne" for DEG.

Jeg er iallfall helt med på at "alenegåertilværelsen" i den norske turkulturen ikke må bli borte! Ingenting er som å ligge en mil fra nærmeste DNT-hytte i teltet, og så tenke - nå begynner snart NM i kroppslyder... Mens en selv ligger og beundrer fullmånen, tusenvis av stjerner, og de uendelige vidders dundrende taushet.... Dette ble nesten religiøst - men slike opplevelser betyr MYE for meg!

-lars

[Torgeir]

Et lite sitat fra "Jotunheimens Stortopper":

Gå aldri alene i fjellet, heter det

i fjellvandrerens abc. Det er riktig

nok så lenge en holder på med

abc'en, men regelen bør legges

til side med den.

Erik Arentz, 1950

Jeg sitter foran en pc og drømmer meg til fjells.. Turene har etterhvert blitt mange, og jeg går ofte alene. Når jeg sitter slik og tenker er ikke risiko det første som dukker opp.. I stedet er det den store stillheten jeg tenker på. Da i betydningen fravær av støy.. Jeg kan sitte ved siden av en brusende foss og likevel høre denne stillheten. Dette er en av hovedgrunnene til at jeg går alene. Føler en utrolig nærhet til naturen da, noe som jeg mener er umulig i store turfølger og på fulle turisthytter. I vår travle hverdag er det godt å kunne flykte fra alt, og bare være seg selv ute i fri fjellnatur. Ligge og se på stjernehimmelen en mørk høstkveld..

Risiko er et relevant nok begrep det.. Men for enkelte blir det altoppslukende. Som et stort stygt spøkelse som blokkerer deres vei til fjellet.. Ingenting blir overlatt til tilfeldighetene, og det skal sikres og sjekkes overalt. Utallige turbeskrivelser leses. Man må nesten ha med seg kalkulator for å beregne sannsynligheter og konsekvenser, resultatet må være helt sikkert før man kan forsøke å gå videre..

Jeg velger å gjøre mine egne vurderinger, mest basert på erfaring og selvsyn. Da blir også tilfredsstillelsen ved å komme til topps større, siden jeg har klart det på egenhånd. Bakgrunnsinformasjon er viktig, men kun et forarbeid. Jeg har for lengst sluttet å ta med Thommessens turguider på tur. De ødela litt av opplevelsen.. Friheten.. Nå er det bare meg, Silva og M711

Reaksjonene fra venner og familie blir ofte som det nevnes av andre her. Utenforstående forstår ikke helt hva dette dreier seg om, og de tenker som regel i værste konsekvens. "Hva om du blir tatt av ras..?", "hva om du faller i en bresprekk..?", osv. Derfor blir det ofte krav om skriftlig rutebeskrivelse på forhånd. Dette begrenser friheten, men er vel noe vi må godta? Må jo tenke litt på dem som sitter hjemme også..

På http://home.no/nfo2000m finner du en artikkel om samme tema; klikk på "bakgrunn" i menyen.

Torgeir

[Lars]

Et lite sitat fra "Jotunheimens Stortopper":

Gå aldri alene i fjellet, heter det

i fjellvandrerens abc. Det er riktig

nok så lenge en holder på med

abc'en, men regelen bør legges

til side med den.

Erik Arentz, 1950

Hvis jeg ikke husker helt feil hadde denne herremannen noen helt hasardiøse turer der han bare gikk og gikk. Nå var han lege (tror jeg) så han viste vel hva han gjorde. Mener jeg har lest om en tur der han stort sett gikk nonstop i 4 døgn... Til slutt måtte han ta av seg sokkene, fordi beina hovnet slik at det ikke var plass i støvlene... Mener også å huske at han døde på en alenetur fra Spiterstulen til Turtagrø, og aldri er blitt funnet.

Er min hukommelse helt på jordet - eller er dette den samme mannen?

Iallfall er det kanskje ikke helt sånne alene-turer jeg tenker på iallfall...

-lars

[ørjan]

For å vere heilt presis var det Fredrik Christian Arentz som forsvann på veg frå Leirvassbu til Turtagrø i 1914, hovedteorien er at han fekk problem med kryssing av Utla. Han hadde vel ein tur i heiane i Ryfylke (trur eg) der han mista det meste og gjekk og virra ein ti-tolv dagar utan heilt å vite kvar han var. Høyrest litt for ekstremt ut for meg. Erik Arentz er forresten son til FC og oppretta Arentz legat til minne om faren.

Sjølv går eg dei fleste turane sommarstid åleine utan at eg oppfattar det som eit problem. Det er sjølvsagt greitt å opplyse om kvar eg har tenkt meg, men det er samstundes med på å avgrense turen. Så eg er mest fornøyd med avtalar ala eg tek kontakt innan eit eller anna tidspunkt der eg har teke meg god tidsmargin. 99,99% av eventuelle skader/hindringar vil uansett ikkje vere livstruande.

Ørjan

[paalv]

Hvis jeg ikke husker helt feil hadde denne herremannen noen helt hasardiøse turer der han bare gikk og gikk. Nå var han lege (tror jeg) så han viste vel hva han gjorde. Mener jeg har lest om en tur der han stort sett gikk nonstop i 4 døgn... Til slutt måtte han ta av seg sokkene, fordi beina hovnet slik at det ikke var plass i støvlene... Mener også å huske at han døde på en alenetur fra Spiterstulen til Turtagrø, og aldri er blitt funnet.

Er min hukommelse helt på jordet - eller er dette den samme mannen?

Iallfall er det kanskje ikke helt sånne alene-turer jeg tenker på iallfall...

-lars

Du er på sporet, men det var en annen Arentz:

Fredrik Kristian Holberg Arentz, født 1844, også han lege, var en pioner i fjellet. Han er første kjente bestiger av noen av våre 2000m topper: Austre Holåtinden og Vestraste Hestbrapiggen i 1896 sammen med de legendariske turvennene Therese Bertheau og Torger S. Sulheim, og i 1897 den austre, de to midtre og den vestre Hestbreapiggan og Midtre Holåtinden med forskjellig følge.

(Mer historikk på www.2000m.info).

Man tror han forulykket i Utla ca 10. juli 1914, og han var ganske riktig alene.

[GrendelRaptor8]

Jeg er også en av de som virkelig nyter en alene-tur. Men i vinter fikk jeg lære en lekse, og heldigvis gikk det bra.

De siste 15 årene har jeg vært mye ute i naturene. Mange turer med eller uten telt, eller på en DNT hytte. Disse har ofte vært med selskap, men minst like ofte alene.

Jeg pleier alltid å si til min kone: "Slapp av. Jeg har da vært uten en vinter dag før. Hvis jeg ikke kommer tilbake på tiden, så er det bare fordi jeg har fått dårlig vær, eller at det var så fint at jeg forlenget turen min.".

Enn så lenge.....

Nest siste dagen på en vandringstur med min bror i vinter, råket vi ut for ufyselig vær. Snø, sterk vind midt i ansiktet, og flatt, dårlig lys. Ca 3 km før DNT hytten kom vi til en dal med en lang nedkjøring. Skaren som lå på snøen var blitt akkurat så myk at det ikke gikk å kjøre plog. Dermed setter jeg bare utfor. Går bra ca halve bakken, men plutselig forsvinner jeg utfor ! Pga den dårlig sikten og det flate lyset ser jeg ikke skrenten/skavlen. Jeg faller utfor og lander på ryggen. Jeg rekker å høre et "knekk", før det blir svart, og jeg faller videre nedover. Når jeg kommer til bevisthet, er det første jeg husker knekket, og jeg rører fort på bena for å se at det ikke var nakken som gikk. So far so good. Men jeg merker for at det er noe annet galt. Jeg kan ikke puste ! Heldigvis denne gangen så har jeg med selskap. Like før jeg er tom for luft og det begynner å bli svart for øynene mine igjen, klarer min bror å få av meg sekken, og for "banket" luften inn i meg igjen. Hadde jeg vært alene, så hadde jeg nok ikke våknet til igjen.

Vi klarer å karre oss ned til hytten, og neste morgen spurter min bror ut til sivilisasjonen, og får kontaktet Røde Kors. Senere på kvelden får jeg transport ut av fjellet. Kontroll på sykehuset viser 3 knekte ribben i ryggen. Nå er dette 1 1/2 måned siden, og endelig begynner ryggen å bli levelig igjen.

Men hva har jeg lært av dette ? Ingenting .. Jeg kommer til fortsette å dra på turer akkurat som før. Alene eller med selskap. Men jeg kommer nok til å være litt mer forsiktig i utforkjøringer i dårlig vær.

[eaa]

Intet skjerper sansene som vandring alene i stor natur. Alt oppleves mer intenst, og man får også med seg mye mer av omgivelsene, enn når man går og småprater og slenger med andre. Slik ferdsel forutsetter dog at man også konsentrerer seg om risiko. Detaljer som medbrakt utstyr, hvor du setter foten, veivalg ol. må fortløpende vurderes. Med erfaring går dette seg greit til, men la aldri sløv rutine ta føringen.

Så la ikke røde T'er, stukne løyper, stier mm. lede deg gjennom opplevelsen, uendelig mye mer venter på deg derute.

Du får tid til å stoppe opp, tid til å se, tid til å lytte. Opplevelsen blir total, og du ser naturens ekte storhet. Slikt avler selvtillit og kunnskap, men samtidig også ydmykhet og respekt. Vi vandrer vel nok til hope i våre kommersielle flokker som vi gjør, skulle jeg tro.

Nei, søk du heller dette:

Høgfjell

Iskledte mektige tinder under en frostblek himmel.

Silkehvite varder som alterlys i rommet.

Ingen lyd, ingen spor, ingen krav

- ingen

Bare evig endeløs fred ...

[Kim]

Å vandre alene er en eneste stor renselsesprosess for sjela! Du kan koble helt ut, ingen forstyrrelser, ingen som krever noe, bortsett fra at du kommer helskinnet heimat da...

Det å være alene ute i naturen, gjerne i flere dager, gjør noe med deg. Du har ingen å spørre og alt du gjør avhenger av dine egne avgjørelser. De turene jeg har gått alene i norske høyfjell er nok de turene jeg husker aller best.

[trygveh]

Jeg går nesten altid alene, har ikke så mange venner som deler mine interesser, de er jerne med på enn kort skitur men ikke mer, jeg går nokk helst utenfor merkede løyper og stier, vi har jo kart, men en god regel er å planlegge hvor du skall gå på forrhand og si fra ca hvor du befinner. Bruker å si att jeg kommer en dag sener hjem enn det jeg har planlagt tilfellet været skulle bli veldig dårligt.

De nydeligste stedene jeg hvet om er det ikke stier som fører frem til, de er heller ikke avmerket på kartet, så å utforske nye steder og fiskevann, daler og fjellplatå det er spennende og når du går alene er det ingen som maser att det går for sent eller for fort, du tar pausen når det passer, bader naken og ligger og tørker i sola ingen menesker i mils omkrets det er herligt

Ha en fin sommer!

[Hiker]

Jeg har masser af gode oplevelser med at vandre sammen med andre. Men de store oplevelser, hvor nakkehårene rejser sig, sker næsten altid når jeg er alene ude i naturen.

Nu har de fleste indlæg i denne tråd været vandring i fjeldet - det er jo mest nordmænd her på Fjellforum .

Jeg vil dog påstå, at man kan være lige så ilde stedt, hvis man kommer galt afsted i en bare mellemstor dansk skov. Hvis man falder bevistløs om, lidt væk fra stier og veje - der kan gå timer eller dage før nogen kommer forbi lige det sted man ligger.

Så min holdning er, at når man er opmærksom og ikke tager (store) chancer, så kan man vandre alene næsten alle steder. Undtagelser er selvfølgelig egentlig klatring, krydsning af bre'er, vadning over større elve og andre ting hvor man bør have en sikringsmand med.

[Gjest Anonymous]

Er enig med Siri og resten her at det å gå alene har sin sjarm og gir tid til refleksjon, og sjelefred i det å kunne oppleve stillheten. Naturopplevelsen kjennes ofte større ved å være alene i naturen.

Selv har jeg en jobb som til tider er hektisk, det å da kunne koble av i naturen/ødemarka alene blir mer og mer viktig for meg.

Ofte tar jeg turer/jakturer helt alene i nesten urørt villmark (Nord-Trøndelag), men ved lenger turer med mange overnattinger foretrekker jeg turførlge. Det har også noe med sikkerhet å gjøre.

Her er noen enkle tips, for å eliminere risiko ved å gå alene, og for å kunne klare seg om uhellet skulle vær ute:

1. Si fra hvor du går og hvor lenge du blir borte (fjellvettregel).

2. Ha med signalpenn med røde signalskudd (minimum 10 skudd)

3. Ta med Fjellduk, også på dagsturer, slik at du kan klare deg under åpen himmle en natt også når det regner.

Ta med sitteplate. Bakken kjøler hvis du må overnatte ute. På vinterstid ta med liggeunderlag, og spade selvsagt.

4. Ta med en liten radio. Da vet du om du er savnet og om de leter etter deg og om uhellet inntreffer.

5. Skriv deg inn i hyttebøker på åpne hytter og buer. Angi klokkeseltt og si noen om hvor du tenker gå videre.

6. Ta med mobiltelefon, selv om det ikke er dekning over alt. Høydedrag og topper kan gi dekning. Ikke ha på mobilen, slå på bare i nødsituasjoner så sparer du batteri. Er det et terreg du besøker ofte kan du teset ut dekningen slik at du vet hvor det er dekning eller ikke den dagen uhellet inntreffer.

7. Utstyr deg med en fløyte som bærer langt (ikke dommerfløyte). Fløytelyd bærer lengre ennå rope, og så slipper du å miste stemmen for å tiltrekke oppmerksomhet.

8. Ha med en lett refleksvest i sterke farger, slik at et evt. helikoptersøk lett kan få øye på deg.

9. Følg fjellvettreglene.

God tur!

Frank

[Gjest Anonymous]

Glemte det 10. punkt.

10. Ha alltid med en lett og liten hodelykt. Mørket kan komme overaskende hvis du er på "vidda", eller av annen grunn må overnatte ute.

Diodelykter veier minst og har best batterikapasitet. De lyser ikke best, men vekt og "lysetid" pr. batteri veier opp for det.

Selv har jeg alltid men en Petzl Tikka.

Frank

[Hiker]

Jeg tager også mobiltelefonen med i rygsækken på mine ture alene. Men den er slukket på nær hvis der er brug for at ringe, eller måske lige tændt kortvarrigt hver tredje dag for at checke om der er beskeder på telefonsvareren.

Men der er en vigtig grund mere til at holde mobiler slukket det meste af tiden - for i områder med dårlig dækning kan standby forbruget nemt stige til fem eller ti gange det normale. Så telefoner med mellem en uge og fjorten dages standbytid holder lige pludselig kun et enkelt dag

[trygveh]

Har hvert en deilig sommer, mange mil alene, Sett inn i flammene fra Leirbålet og filosofert over hvor gotd jeg har det, mange store feite ørretter, nydelige soloppganger og nerganger såver for det meste utendørs på sommeren med ett lite myggnet åver ansiktet, i har hvert på nye steder og på de gamle favoritt stedene mine,

Anbefaler alle med litt erfaring som trivs i sitt eget selskap å gå litt alene.

[Skimten]

Mitt ønske om å gå alene er det mange som ikke forstår, og jeg får stadig høre hvor farlig det er, hva-hvis-du brekker-et-bein-osv.

Å gå alene i fjellet/naturen har folk gjort i uminnelige tider, hvorfor er det da mer farlig nå enn før - kanskje fordi vi forventer at allting skal være trygt og at "noen " alltid skal redde oss ut av en farlig situasjon. Det er vel dette trygghetskravet som får folk til å forvente at hytter i fjellet er utrustet med nødtelefoner. Når fjellturen for mange kun begrenser seg til å følge rødet "T"'er og mange stiller uten kart og kompass og kunskaper om bruk av disse så møter du de holdingen du referer til.....

[Lars]

Har nettopp kommet hjem fra padletur fra Kristiansand - Gøteborg (det meste av strekningen). Der padlet jeg hele tiden alene... Gir utrolig mye. Helt sin egen herre... Samtidig må en ta større sikkerhetsmarginer enn ellers...

Jeg sier det igjen: Aleneturer har kvaliteter som er annerledes enn gruppeturer!

OG - ikke minst: Hvor lett er det å få med seg noen på en slik padletur?

-lars

[Bear]

Husk bare å ta vare på deg selv! Og syns det er en fin regel når man går alene at man tar med seg mer utstyr, planlegg en overnatting selv om det bare er en dagstur! DVS sovepose, mat ekstra klær kan redde deg om du er uheldig. Vær mer forberedt! Da tror jeg det er minimal sjangse for ting skjærer seg. Men det kan jo skje med de beste også, vis naturen respekt for det!

I militæret lærte vi mange teknikker på å skaffe ly i fjellet også, og mat. Det finns mye planter i naturen som også kan brukes om man ikke har førstehjelps utstyr.

Men! Har en kompis som jeg pleier gå tur og være sammen med. Kjent hverandre i mange år, bodd endel i kolektiv også. Tror vi komuniserer like bra nå uten å snakke nå. Bare deler opplevelsene, det er fantastisk det også. Og vi vet hva den andre setter pris på. Så på turer holder vi som regel nesten helt kjeft!

[Stuttjukken]

Mange ser på det å gå åleine i fjellet som galskap. Kanskje kjem dei med peike-fingeren og viser til fjellvetreglane. Tenk kor lite turar til fjells det hadde vorte om eg skulle venta til andre vart med. Takk og pris for at eg er vant til å vera åleine på fjelltur, og kan ta ut når eg får tid til det, og vêret er slik eg ynskjer. Eg har opplevd å ikkje sjå folk på over 3 døgn på fottur, og over 2 døgn på skitur. Det er ikkje annleis enn det blant mange av de andre i Fjellforumet, og somme av dykk har nok vore åleine utan å sjå folk i mykje lenger tid enn dette. Stundom er det heilt herleg å oppleva fjellet åleine. Eg nemner om ein fjellkar eg kjenner til som budde åleine i telt i Stølsheimen i eit heilt år, og levde av jakt og fiske. Midt på vinteren såg han ikkje folk på fleire veker. Som han sa, hadde han byrja å "snakka rype-språket" som eit resultat av fråvær av menneskeleg kontakt.

Helsing Stuttjukken.

[Alek]

Jeg gikk alltid alene i fjellet de første årene og syntes det ga sterke inntrykk. Særlig når man føler seg langt unna folk. I blant kunne det også være litt skremmende.

Men etter hvert som jeg har klart å fresle andre til å bli interessert til å være med på turer, setter jeg stor pris på dette. Det er også en fordel å ha med seg folk på utfordrende steder der man bør sikre osv. Jeg føler en stor glede i å dele opplevelsen med andre. For opplevelsene man får i fjellet kan sjelden beskrives med ord. Så nå for tiden blir det lite med aleneturer.

Jeg synes man opplever mye av fjellet selv om man er flere, men ikke hvis man er for mange. På de turene jeg legger opp til er vi maks 5-6 personer. Da føler jeg det blir tilstrekkelig med øyeblikk der vi bare nyter og ikke sier noe. Jeg føler og at det er viktig at de er nære venner sånn at jeg slipper "bli kjent skravlingen" på selve turen (sånn som jeg kan tenke meg det kan være på DNT turer)

Jeg har all respekt og forståelse for de som velger å gå alene i fjellet så sant de ikke tar unødige sjanser. En grei sikkerhet for en alenevandrer ville være å invistert i en satelitt basert mobiltelefon (som selvsagt måtte være avslått når man ikke er i nød) Har hørt om flere tilfeller der folk har reddet livet ved å ha med en sånn i sekken.

[Gjest Anonymous]

Vandrer en god del alene.

Og har brukket foten mens jeg var alene.

Har i dag, på sterk oppfordring fra de "hjemme", kjøpt satelittelefon.

Det ødelegger nok litt "vilmarksfølesen" å kunne kontakte de hjemme når det passer, men jeg legger mer og mer vekt på sikkerhet etter som årene går.

(Jeg bruker også rød jakke nettopp for å synes, om uhellet skulle være ute.)

[Dag G - Evje]

Helt enig. Det er turene alene som sitter klistret i hjernebarken. Grunnen til det må være at en hele tiden er topp konsentrert både på riktig vegvalg og på å unngå skader. Tar ingen sjanser når det gjelder utforkjøringer, isforhold og muligheter for ras. Anser da risikoen for lik null !

[Gjest Anonymous]

Av ren nyskjerrighet (har ikke tenkt å kjøpe selv):

Hva koster satelittelefonen ?

Hva koster det å bruke den ?

Hvilket merke ?

Hvilket nett benytter den ?

Hvordan er lydkvaliteten ?

Hilsen OleG

FEIGING !!!!!!!!!!!!!!!