Gå til jobben aksjon!

[+ingen87]

Gjennom 2022 har jeg som mål at jeg skal gå til/fra jobb minst én gang i måneden. 

Turbeskrivelse fra Ut.no

Dette er klassifisert som en krevende tur på 17,3 km. Det er en fin dagstur, men av praktiske årsaker kommer jeg til å legge inn ei overnatting (kontortid fra 09:00).

Jeg ser for meg at januar kan bli en seig tur, med lite dagslys og litt dødt i fjellet. Februar-mai kombineres turen med rypejakt og isfiske. Juni kan bli krevende, en måned med svært varierende snøforhold. I juli og august blir det utekukkende fisking (her må det også klaffe litt mtp ferie, mulig jeg må ta det som en ferietur), og september - desember småviltjakt.

Fin røye og ørret i flere av vannene i området.

Her speider madammen ut over terrenget jeg skal vandre gjennom minimum 12 ganger i 2022.

[+ingen87]

Liten oppdatering:

Foreløpig har jeg pålagt hjemmekontor, så månedens tur lar vente på seg. Med mindre man teller skrittene opp trappa og inn på kontoret som en tur da..? 🤔Håper jeg kan gå årets første tur rundt 18. januar, da det ventes fullmåne. Ulempen er at det meldes 175 mm. nedbør fra i mårra og frem til 18. januar. Bra, jeg gikk for Breidablikk 😎 Det er enda 20 dager til sola kommer tilbake, så det hadde vært fint med måneskinn gjennom landskapet.

Dette gir derimot god tid til forberedelser:

- Jeg har gjort barnepulken mest mulig om til transportpulk (fjernet skjerm og sete). Jeg kjøpte en Sydvang pulkpose på tilbud i romjula. Jeg har gått noen turer nå på nyåret, i lavlandet, med den bagasjen jeg skal ha med over fjellet. Har bare drasset på unger de fire siste årene, og før den tid hadde jeg ikke brukt pulk. Jeg har oppdaget at to barn, på til sammen 40 kg, med høyere veltepunkt, var tyngre å dra enn det utstyret jeg planlegger å ta med. Tenker barnepulken får duge, mulig jeg ser på Pariserpulk senere utpå våren. Som dere vil se lengre ned har jeg hatt store utgifter allerede. Mon tro om det er marked for å bytte barnepulk mot bagasjepulk? 

- Jeg har investert i et Helsport Spitsbergen X-trem 3. Jeg har foreløpig bare satt det opp i stua. Det var noe lengre enn jeg hadde sett for meg (vi leser vel ikke specsa, gjør vi vel..?!), så det gikk på nød og neppe. Nok til å koble sammen ytter- og innertelt. Men ikke nok til å få en romfølelse av teltet. Ser frem til å teste det ute. 

- Jeg har for første gang på ti år kobla bensinpumpa til primusen, som nesten utelukkende har gått på gass siden jeg kjøpte den i 2010. Den hadde litt startvansker, men Primusen kom seg etterhvert. Det viste seg at jeg måtte pumpe mye mer enn det jeg kunne huske. Har kokt lunsjkaffe på primus hver dag denne uka. Mest for å få det i fingrene igjen. 

- Jeg har bestilt snøplugger fra Thansen (31 cm). Litt overrasket over at det ikke fulgte med kraftigere plugger til teltet.

- Jeg har og bestilt Black Diamond Moji teltlykt. Ser for meg at dette gir et mer behagelig lys, enn det hodelyktene gir, her oppe i mørketidslandet. Blir jo noen timer i et mørkt telt.

- I morgen kommer nyskiene: Åsnes Breidablikk. Jeg må teste noen turer med skiene og bli vant til å renne uten stålkanter. Har brukt Fischer Country Crown det siste året, så det skal bli en myk overgang. Må finne ut om jeg skal bruke kortfeller eller ikke, og eventuelt om jeg kan knabbe fruen sine. Har stort sett bare brukt smurning på mine Åsnes Rago-ski. Jeg mista den ene kortfella ganske tidlig på en jakttur, men kom aldri så langt at jeg kjøpte nye. Jeg ble komfortabel med å smøre skiene. 

Gjenstår:

- Må lage noen lengre snøplugger. Jeg vil ha mulighet til å bevege meg rundt på skiene og stavene. Har lest tråder her inne med  mange kreative forslag: brøytestikker, bambusstikker,  strø, ødelagte skistaver, røye (!), skjærebrett. Jeg har tenkt litt på overgangslist (for tynn i godset?), teltstenger fra ødelagt telt (for glatt/tynn, lett å rive opp?). Antakeligvis går jeg for den strø-varianten. Bambusstikker har jeg hatt som brøytestikker på gården, og opplevd at de har gitt etter for vinden, og det uten barduner. Brøytestikker ser gyselig ut, og jeg er lei av å se brøytestikker overalt. Beklager, jeg har et anstrengt forhold til disse.

- Oppdatere GPS. Legge inn nye kart.

- Kjøpe batterier, tar gjerne imot tips: Billigst mulig, men som varer også i -20°C. Både AA (til GPS) og AAA (til lykter). Må også lade opp superlykt, powerbank og kamera. 

 

Endret 10. januar 2022 av ingen87

[+ingen87]

✔️Januar

Da var månedens "gå-til-jobben"-aksjon gjennomført. Fra torsdag til fredag forrige uke. Januar måned har vært preget av enorme snømengder, regn, og mer snø. Det toppet seg med covid-utbrudd i barnehagen, flom på gårdsplassen, hjemmekontor, og jeg trodde ei lita stund at prosjektet skulle ryke allerede før det hadde begynt. 

Nuvel.. Værmeldinga helga før meldte en liten åpning med opphold mellom torsdag og fredag 27. - 28. januar. Minstejenta måtte være hjemme fra barnehagen og madammen hostet sammenhengende. Det gikk hardt ut over hurtigtestene forrige uke. Torsdagen kom og jeg hadde ingen symptomer eller utslag på hurtigtester og øvrige familiemedlemmer var på bedringens vei, så da var det bare å spenne på seg skiene og dra. Pulken har jo vært klar i flere uker allerede.. 

Nå var jeg endelig på tur! 

Barnepulk og 40 cm nysnø skulle vise seg å bli krevende. I tillegg til at det var djupt spilte heller ikke føret helt på lag: -2°C og regn gjorde at fellene fort ble ubrukelige. Etter en liten kilometer var disse så nediset at jeg ikke hadde noe feste. Jeg hadde så vidt begynt på stigningene før jeg måtte bytte fra feller til festesmuring. Nydelig vinterføre, men dette skulle bli i tyngste laget.

De første fire timene var et salig slit i djupsnøen, og jeg skjønte at denne turen ble krevende, mye mer krevede enn først tenkt. Jeg hadde som mål å komme meg til fjells før det mørknet ut, men det var bare å glemme. Når jeg kom så høyt at jeg kunne se huset hjemme, tok jeg på meg hodelykt, ringte familien og sa at jeg hadde det bra tross lavt tempo. Da hadde jeg såvidt kommet meg over tregrensa. Eller 3,5 km på 3,5 time.. Fredagen uka før gikk jeg til samme høydedrag, for å lage "løype", da brukte jeg 1 time og 20 minutter, inkludert ei brødskive og en appelsin. Løypa var forresten ikke i nærheten av å være synlig. Det lå minst en meter snø oppå løypa. 

Når jeg hadde passert første fjelltopp (Båtfjellknausen) kom jeg på litt mer vindpåvirket snø, og det ble litt enklere føre. Dessverre hadde den lilla festesmurninga som jeg brukte tidligere, alt for godt feste mot den kalde snøen i fjellet. 

På baksiden av Båtfjellknausen tok det seg også opp med vind og snø. Det var med andre ord null sikt. Jeg gikk kun på GPS, men i kjent og flatt terreng gikk dette nokså greit. Planen var å komme forbi "vannskillet" slik at jeg bare hadde nedoverbakker på dag 2 på tur til jobb. 

Jeg gikk hele turen med pulsklokke. Torsdagen gikk jeg 9,26 km og brukte 6 timer og 27 minutter, en snittfart på 1,24 km/t og en gjennomsnittspuls på 153 bpm. Til slutt måtte jeg bare kapitulere for manglende krefter, samt at klokka begynte å bli mye med tanke på at jeg hadde en morgentur jeg skulle rekke. Halv ti bestemte jeg meg for å slå leir og sette opp telt. Vel fremme i teltet tok jeg til å koke vann og nyte ei iskald Coca-Cola. Jeg prøvde meg på en pose Real Turmat, men etter tre skjeer var det stopp. 

Bikkja var ikke helt sikker på hva hun skulle mene om denne turen. Hun har aldri vært med på noe som har vært i nærheten av dette. Hun var også veldig sliten, og lå hele natta på samme plass inne i innerteltet på jervenduken. Hun fikk mange rypesituasjoner å jobbe med, men som den unghunden hun er ble det bare støkking. Siden hun også er blandingsrase er det jo heller ikke 100 % sikkert at hun noen gang vil ta stand. 

Jeg har jo hatt hjemmekontor hele januar.. Så kontorutstyret måtte være med over fjell. Jeg prøvde meg på å jobbe litt i teltet, men pcen slo seg av, antakeligvis på grunn av lav temperatur? 

Jeg har fått mange gode tips her på forumet om telting på vinteren. Jeg endte til slutt med å lage meg egne snøplugger av strø, og så kjøpte jeg tre pakker med snøplugger på thansen. Og jeg supplerte med både ski og staver. Utpå natta tok det til å blåse, og ut fra meldingen vil jeg tro det var en plass mellom stiv kuling og liten storm i vindstyrke. Teltet sto fjellstøtt! 

Jeg slet litt med å sove til å begynne med. Kroppen min verket, det vil si krampetendenser, og jeg hadde ikke fått i meg særlig næring. Jeg våkna flere ganger mellom 23 og 01:30. Da bestemte jeg meg for å stå opp å spise resten av Real Turmaten, drikke mer vann og gå ut på do, før jeg gjorde et nytt forsøk på å krype ned i posen. Da sov jeg uavbrutt til vekkerklokka ringte 07:30. Deilig!

På morgenen tok jeg meg endelig bryet med å ta det klassiske "utenfor-teltet-bildet". Her hadde jeg som smått begynt å pakke sammen tingene for å rekke jobb klokka 09:00....(!) 

Etter et times gåing begynte det å lysne og fjellene kom til syne. Den toppen man ser bakerst på bildet er Solvågtind. For oss lokale er dette et kjent fjell langs denne ruta, men de fleste kjenner det nok best igjen fra øst. 

Etter å ha gått stort sett hele torsdagen i mørket, var det deilig at dagslyset kom mer og mer frem utover fredagen. Men her skjønte jeg at tidsskjemaet kom til å ryke så det holdt.

Ølfjell i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark. Her var det rart å forestille seg at Saltdal skulle ligge mellom meg og fjellet, for det syntes så nært. 

Etter hvert bar det nedover mot jobb. Rundt 700 høydemeter skulle forseres, noe som heller ikke var bare bare med pulk. Nå var jeg faktisk litt glad for den dype snøen. Terrenget er formet som terrasser. Der man går en terrasse 500 meter, slipper seg ned 50 meter, før man går neste terrasse 500 meter (se kart under så skjønner dere). Disse terrassene var ikke akkurat flate som fotballbaner, men småkupert og skogkledd. Dette var siste bilde jeg orket å ta fra turen. Det viser godt hvordan de siste kilometerne var. Når jeg endelig kom på kjerreveien, som skulle bringe med trygt ned til Storjord, så satte jeg meg i hockey og lot pulken presse meg ned bakkene. Helt til de siste 500 meterne. Der var det nesten ikke snø igjen, og det var stort sett bare is på veien. Nye utfordringer, nye forsinkelser. 

Tidsskjemaet sprakk med 3 timer.. For å rekke dagens gjøremål på jobb (hvor vi skulle skifte saksbehandlingssystem klokka 14), måtte jeg rett og slett løpe inn på kontoret uten å ta et eneste bilde på at jeg hadde kommet frem.  Fredagen gikk jeg 9,94 km på 4 timer og 22 minutter, med en maksfart på 2,27 km/t. Dette til tross for at jeg kjørte ned 700 høydemeter. 

 

Turen over fjell en helt annen opplevelse enn jeg hadde sett for meg. Selv om jeg kjenner ruta brukbart, bydde den på noen overraskelser. Særlig det siste stykket ned mot jobb. I tillegg ble jeg overrasket over hvor høyt i fjellet jeg måtte grynne i djupsnø. Som regel blir snøen vindpåvirka en god stund før tregrensa, men her måtte jeg over første fjell før jeg kom på vindpåvirket snø. Halvveis på ruta ligger to fiskevann (rett nord for teltplass- se kart under og bilder i åpningsinnlegg). Om sommeren går man normalt til disse på under to timer.

Jeg hadde sett for meg at hele turen skulle ta 5-6 timer. Kanskje opp til 7 timer på en dårlig dag. Jeg brukte 10 timer og 49 minutter på 19,2 km! Jeg lærte meg mange nye banneord på turen! Og før helga var jeg bare glad for at turen endelig var over.. Nå er denne gleden byttet med mestringsfølelse, og har allerede begynt å tenke på turen for februar. Hvor skal jeg gå? Kan den stien som går parallelt med der jeg gikk ned være et bedre valg? Bør jeg ha andre feller? Bør jeg ha noe annet enn barnepulk? Kanskje er pariserpulk et bedre alternativ? Svarene finner jeg nok her inne! 😁

Kart: Rød GPS-spor fra pulsklokke. Gult flagg viser teltplass. 

[+ingen87]

✔️ Februar

Min favoritt-friluftslivsaktivitet er uten tvil fjellrypejakt i februar. Vanligvis tar jeg ut ferie for å nyte godværsdager,  når sola endelig begynner å varme igjen. Slutten av februar er den flotteste tida på året! 

Men ikke i år:

Februar startet med et trøblete kne etter den strabasiøse turen i slutten av januar.  Deretter fulgte ei lita uke med forkjølelse, og når den slapp taket, kom mr. Covid på besøk. Jeg, barna, samboeren har hatt fullt opp med å holde hverdagslivet flytende i februar. 

I månedsskiftet februar - mars var det likevel en liten åpning. Madammen tok med seg barna og dro på hytta i vinterferien. Jeg, som ikke hadde tatt ut ferie,  gikk etter. Riktignok ble ikke det en tur mellom hjem og jobb, men en tur til og fra hytta.

Jeg pakket sammen en sekk etter jobb og labbet 9,21 km inn på fjellet. Det var grått og trått føre. Jeg forstår mindre og mindre av de som sverger til mohair-kortfeller (Åsnes). Jeg synes det gir dårlig glid og til tider dårlig feste.

På hytta ble det kun ei overnatting, før det begynte å blåse opp. Ungene var allerede lei, og vi så mørkt på to dager innomhus med to smårollinger. Derfor ble det retur allerede dagen etter jeg kom opp.

Etter ei natt på hytta, var det bare å labbe tilbake igjen. I et pussig vær som skiftet hver halvtime, fra flott vintervær med sol og opphold, til snøstorm og null sikt, ble det en kontrastrik retur. Før returen gikk jeg en runde med ungene, og opplevde at det klabbet noe enormt på fellene Jeg droppet fellene til fordel for perfekt smurte ski under krevende smøreforhold (vekslet mellom våt og tørr snø og +2°C).

Kameraet var selvfølgelig bare fremme når det var fint vær, og returen kan virke som rene påsketuren. 

Det ble en tur i februar og, men langt fra det jeg hadde forestilt meg. Skikkelig nedtur! 

 

Endret 9. mars 2022 av ingen87

[aico]

Imponerende variant av gå-til-jobben-aksjon!

Jeg har ikke satt meg noen mål for året, men da Februar kom snikende med lyse morgener igjen, klarte jeg ikke å la være.

Jeg er ikke noen stor fan av at alt skal måles, så selv om det hadde vært kjekt å måle distansen på akkurat denne turen, så ble det avglemt. Mener å ha målt ca. samme rute til ca. 17km ved tidligere måling. 

Uten å regne på det, så hadde jeg en magefølelse på at dette kunne ta rundt 2 timer. Det hadde nok vært ett greit overslag på bedre føre, men mye is og knallhard snø var utfordrende for tempoet. At jeg i min iver gikk fra lap-top'en og måtte snu etter ca. 30 minutter hjalp heller ikke. 

3,5 timer inklusive strafferunden gjorde ett litt for dypt innhogg i arbeidsdagen, så selv om det var en fin måte å starte dagen på, så var det ikke veldig bærekraftig.

Videre gå-til-jobben-forsøk legges på hold inntil underlaget blir mer forutsigbart.

[+ingen87]

Ja kanskje en imponerende variant, men gjennomføringsevnen har vært dårlig. 
Kanskje lett å skylde på covid, men det skjedde noe drastisk med formen  under korona (ikke spesielt ille sykdomsforløp). 
Da jeg tilsynelatende hadde blitt frisk, var jeg fremdeles ekstremt kortpusta, og ble andpusten for den minste ting. Når jeg ble sliten føltes dette på en helt annen måte. Litt sånn influensafølelse av at jeg fikk ondt i hele kroppen, og ble veldig kvalm. Ikke bare sånn vanlig melkesyresliten. Vanskelig å forklare i alle fall, men jeg ble sliten på en helt annen måte, som gjorde at kroppen sluttet helt å fungere.

Mars - mai ble derfor bare tull.  Har gradvis trent meg opp, men blir fremdeles fort andpusten. Før helga fikk jeg likevel gjennomført juni-turen. 

Endret 3. juli 2022 av ingen87

[+ingen87]

✔️ Juni

Da jeg bestemte meg for å gjennomføre dette "gå-til-jobben" prosjektet i vinter, hadde jeg allerede pekt meg ut junituren. Gjennom jobben hadde vi allerede datofestet en befaring til fjellgårdene ved Bredek i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark (Bredekrunden), og jeg skulle dagen i forveien dra opp i Stormdalen, til fjellgården "Nordre Stormdalen". 

Juni i nord har vært ganske hustrig (kald og våt), med flere frostnetter og lave temperaturer. Uka før jeg skulle av gårde steg temperaturene, og det samme gjorde vannstanden i elver og bekker. Flere dager på rad hadde vi over 30°C her hjemme i Saltdal, og "vår" elv passerte femårsflom (hadde heldigvis en smelteperiode i slutten av mai som hindret riktig storflom). Jeg begynte å tvile på om det i hele tatt var mulig å gjennomføre den planlagte turen i Stormdalen. For de som kjenner dalen, så vet man at det fort fylles med vann innenfor Skarpnesen. Elva snevrer inn her, og klarer ikke å ta unna når det smelter mye snø, eller når det regner kraftig, og den flate dalbunden ovenfor oversvømmes. I tillegg går det ofte skred som demmer opp elva. Derfor er det ofte flom i Stormdalen. Jeg ringte til flere ansatte i Statskog Fjelltjenesten (først og fremst i forbindelse med befaringa til Bredek) og fikk like mange svar som personer jeg ringte til. Jeg bestemte meg for å gjennomføre turen, til tross for flomstore elver! Jeg var likevel fast bestemt på at jeg ikke skulle ta noen sjanser med tanke på sikkerhet, og var egentlig ganske innstilt på å måtte snu ved Sløybekken. 

Turen opp og inn mot Stormdalen, starter langs med Bredekrunden.  Ovenfor Stormdalshei kommer man inn i Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark, og akkurat på vernegrensa får man en flott utsikt ned mot Tespa. Den uregulerte elva, som i sin tid skulle overføres til Bjøllådalen, bruste godt der den utemmet slynget seg ned fra nasjonalparken.

Etter stidelet mot Stormdalen fikk jeg betrakte elva Stormdalsåga på nært hold. Da føltes det godt å stø seg til denne kjempegrana (som en av de nordligste, i det naturlige utbredelsesområde for gran i Norge) som sikkert har stått gjennom både én og to flommer tidligere. 

Jo lengre inn jeg kom, jo mer tydet det på at jeg var det første mennesket til å besøke Stormdalen i 2022. Dette er ikke en dal man går inn i vinterstid, da den er forbundet med særdeles stor snøskredfare.

 

 Skarpnese kan sees som en "inngang" til Stormdalen. Her åpner dalen seg opp og vier seg ut, og det flotte landskapet kommer mer til syne. Stien går egentlig rett frem, og til venstre i bildet kan man skimte en klopp i vannet. Hele dalen er godt klopplagt, men disse lå nå og fløyt i vannet. Disse er forankret i steiner og røtter, slik at man slipper å hente de ute i Ranfjorden vær vår. Nå ligger de sånn høvelig der de skal være. På dette punktet lå stien under to meter  vann. 

Små sildrebekker hadde blitt til store fosser, som kastet seg ned fra fjellsidene.

Etter å ha sloss med kratt og vann, kom jeg inn på stien igjen lengre inn i dalen. Her skimter jeg Nordre Stormdalen-fjellgård i det fjerne.

Dette var det nærmeste jeg kom fjellgården. En 200 meter bred elv gjorde det umulig å komme seg til andre siden. Ved normal vannstand kan man trekke seg over med trekkbåt. Slik det var nå var det umulig å komme seg dit trekkbåtsystemet startet, og wiren til trekkbåten lå under vannet. Det ble derfor ikke anledning til å besøke fjellgården. Fjellgården er åpen for alle, og eies av Statskog. Det er brukt betraktelige midler og ressurser på å holde den i stand.

På vei innover dalen gikk jeg mest mulig parallelt med stien i lavlandet, men terrenget var bløtt og skogen tett. Tilbake valgte jeg å gå en litt annen rute høyere oppi fjellesiden (se GPX-spor på nederste kart. En fjellside som bar preg av mange ras, og der rasene som hadde gått i vinter lå det fremdeles et tykt lag snø.

 

Langs sidene lå skogen flat flere plasser. Dette var skog som var tatt av et av fjorårets ras. Tre ras fra årets vinter måtte forseres. Det var enklere å gå her enn nede på flata, så da kan dere forestille dere hvordan dét var.

Her er eneste bilde fra flatene som viser "jungelen", men dette lyger litt for det viser ikke alt vannet man samtidig måtte forsere. 

Slik så i alle fall sporloggen ut etter å ha kommet inn i den verste krattskogen. Elva hadde pressa seg opp i myra øverst i kartet. 

Tre plasser måtte jeg forsere nye ras. Her ser jeg nedover i nydelige Stormdalen. Skarpnesen, som jeg har referert til et par ganger, er den ryggen som kommer ned fra høyre lengst bort i bildet. Her kan man også se de flotte fossefallene som kaster seg utfor fjellsidene.  Det var fire-fem mektige fosser på motsatt bredd. På min side av dalen var det bare to bekker som måtte forseres. Jeg var som sagt innstilt på å kapitulere ved Sløybekken, men med vandrestaver og leting etter egnete plasser å krysse, gikk dette problemfritt uten noen risiko (utenom å bli våt på beina da..). 

Vel ute av selve Stormdalen slo jeg leir og fikk testet noe av det "nye" ultralett-utstyret. "Nye" fordi jeg har kjøpt det inn over flere år, men har ikke hatt så mange anledninger til å bruke det. Her koker jeg vann med MSR PocketRocket II, i en Snønix-titankjele. Jeg ble imponert, og vannet kokte raskere enn jeg hadde forestilt meg. Usikker på tiden, men jeg skulle bare bort til teltet og hente bestikk, og på den korte stunda jeg var borte begynte vannet å koke. Riktignok bare 4 dl. 

Jeg fikk også testet Helsport Ringstind 1 som jeg kjøpte i fjor sommer på XXL-reward-tilbud (3999,-), til akkurat denne typen turer. Det er et telt man kler på seg, men jeg sov godt gjennom hele natta. Litt vanskelig å få det stramt i hodeenden, men det kommer seg sikkert med litt øvelse. Nå skal det sies at været ikke satte teltet på en eneste prøve, med verken vind, sol eller regn... 

Dagen etter gikk jeg ned til Storvollen igjen for å møte de som skulle være med på befaring. For så å gå hele Bredekrunden etterpå. Jeg måtte gå via Bredekfossen - et nydelig fossefall ved Bredek. Med den vannføringa som var i Stormdalsåga hørte jeg bruset av Bredekfossen hele natta.

Slenger med et bilde fra fjellgården Bredek og. Selv om jeg nå er på jobb, og går ikke lengre "til" jobb. 

Til sammen ble dette en tur på 32 km (begge dagene), og det var utrolig spennende å ha vært i Stormdalen under disse vannforholdene. Det å krige seg frem som en samurajkriger, gjennom bjørkekratt og myr, var et lite minne for livet! Landskapet er helt fantastisk, og jeg drar gjerne tilbake når vannstanden er mer normal!

 

Lastet inn sporlogg (*.GPX) fra pulsklokka. Oransje sporlogg er turen inn til Stormdalen, mens den grønne er Bredekrunden med avstikkere mot Granneset og Inner-Bredek. Fra teltplass og sørover til Stormdalshei overlapper sporene fra onsdagens tur til Stormdalen, og torsdagens jobbefaring på Bredekrunden. 

 

 

Endret 4. juli 2022 av ingen87

[+ingen87]

✔ Juli

En litt amputert juli. Det var mye dårlig vær, og de dagene det var fint var jeg gjerne på tur med familien. Det ble en overnattingstur i telt til Beiarfjell og et par turer med utgangspunkt i svigers sin hytte. 

Molte sitter utenfor teltet på Beiarfjellet

Lek med et gammelt bein 

Finfin ørret

På tur hjem. Jentungen speider mot parkeringa og gleder seg til å komme hjem.

Vi var ei lita uke på hytta, og gikk fine turer derfra. 

Svigers sin hytte

Når man skal lage egg og bacon til hele familien tar man den største panna man har!

Hver kveld var det vakkert kveldslys. Dette bildet ble tatt rundt midnatt, og midnattsola gjør sitt til å lyse opp himmelen (selv om ho var for lavt i forhold til terrenget). 

Tur til Nydalvatnet 

Alt i alt ble det litt turer i juli. Selv om ingen av disse var direkte til jobb, kan man jo si at turen til Beiarfjell i det minste var i et av de verneområdene jeg er med å forvalte. Litt tynt ja.. Men jeg følte jeg måtte prioritere å dra på tur med familien de dagene vi fikk godt vær. 

 

 

 

 

 

Endret 3. september 2022 av ingen87

[+ingen87]

✔️ August

Etter at sommerferien tok slutt kom også finværet til nord. Denne turen ble gjennomført akkurat som planlagt i åpningsinnlegget.

Jeg startet hjemmenfra kl 18 og hadde som mål å komme meg inn i teltet før det ble mørkt. 

Størsteparten av turen går langs DNT-sti. I den grad det kan kalles en sti. Stort sett var det bare røde merker, og ingen synlige tråkk i mellom. 

Store deler av turen gikk jeg på T-merket sti. Ikke verdens tydeligste kanskje? Her var en av de bedre plassene, før den deler seg i Gallagadalen.

Kart fra vinterturen. Jeg gikk omtrent akkurat samme løype denne gangen også. Sommerløypa går litt annerledes helt til å begynner med og til slutt. (Skal legge ut nytt kart når jeg får lånt litt kartverktøy på kontoret.)

De første 5 kilometerne på turen gikk jeg på gamle stier (et kort stykke på DNT-sti i Gallagadalen). Mine forfedre gikk alltid denne stien til fjells. Når man kommer opp fra Gallafjell møter man på DNT-sti. Denne følger jeg et par hundre meter, før den deler seg, og jeg går rett frem mot skoggrensa.

Ovenfor skoggrensa kommer vi til Rypesteinen (et navn jeg har funnet på..). En stein som på avstand kan se ut som ei rype, særlig når den er dekt av snø. En svært gjenkjennbar stein som gir meg trygghet om at jeg har gått rett.

 

Molte ved Rypesteinen. På en litt triggerhappy jaktstart-dag, kan denne fort forveksles med ei rype.

Fra Rypesteinen og videre over fjellet har det stått varder i hundre år, for å vise en rask og trygg vei over Båtfjellknausen. 

'

Gammel varding. Delvis intakt fra gamledager, og delvis restaurert av meg. Denne vardinga leder trygt og raskt opp på fjellet.

Denne krabaten synes ikke det var så trygt..

På andre siden av Båtfjellknausen møter man på DNT-stien på nytt igjen, hvor den opprinnelig delte seg. Stien som gikk østover til Solvågli er lagt ned av DNT. Den eksisterende stien sørover, kan man følge helt ned til Storjord hvor jeg har kontor. 

Sti"kryss" ved Sauvatn - herfra kan man gå enten til Evenesdal (der jeg kom fra), Storjord eller gammelstien over til Solvågli (ikke vedlikeholdt merking). 

Etter stikrysset kommer man til Store Sauvatn. Det var hit mine forfedre gikk for å skaffe fisk (derfor varding..). Fra Store Sauvatn går ferden videre i retning Ølfjell. 

Ved Store Sauvatnet. Solvågtind til venstre og Ølfjell til høyre. Junkerdal nasjonalpark følger ryggen til venstre i bildet forran Solvågtind, mens Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark går rett under foten til Ølfjell. 

Kvelden var utrolig fotogen. Dagslyset ble "kastet bort" til fotografering. Jeg glemte helt bort å fiske..

Solnedgang ved Nedre Sauvatnet.

Fra toppen av Båtfjellknausen og ned til Sauvatnan er det kun nedoverbakker. Et veldig lettgått terreng, hvor man stort sett går på rabber. Fra Sauvatnan må man igjen ta litt høyde før man kan gå ned i Saltdal. 

Her er jeg på høyeste punkt, og skal nå starte siste del av turen, ned mot Saltdal. Teltplassen var ved Trollnesåsvatnan, som man såvidt skimter under knyttneven min. 

Fra høyeste punkt ser jeg meg om etter en egnet teltplass. Det begynner å bli ganske så mørkt, og stien er fremdeles lite synlig i terrenget. Jeg, som for anledningen ikke hadde vannflaske eller annet egnet "drikkeredskap" ville helst ha teltplass ved vann eller bekk. Jeg ender til slutt ved Trollnesåsvatnan.

I og med at jeg skal på jobb dagen etter, tenkte jeg at det var greit å gå så langt som mulig denne kvelden, og Trollnesåsvatnan ligger like før terrenget går bratt ned til Storjord. Jeg regnet ut at det skal ta ca 1,5 time å gå derfra til kontoret. Klokka 22:00 var teltet på plass.

Teltet ble satt opp rett før det ble mørkt.

Det var nydelig vær hele kvelden. Sol så lenge som den var oppe, ikke et vindpust, og jeg tror aldri jeg har sett så mye vak på Sauvatn noen gang. Selvfølgelig måtte det skje: Så fort teltet var på plass, og jeg hadde krøpet ned i soveposen, begynte det å blåse opp. Jeg gikk ut og dobbeltsjekket "alle" bardunene på Helsport Ringstind Superlight, et telt som kanskje ikke er ment for tøft vær på fjellet. Etter en rask sjekk kunne jeg og Molte finne roen, høre på rypene, og på bølgene som skvulpet nede i vannet. Vi sovna ganske fort begge to. 

Klokka 03:00 på natta våkner jeg av at vinden både har tatt seg kraftig opp, og har snudd litt i retninga så det treffer siden på teltet. Jeg sliter med å sovne igjen. 1 minutt blir til 2 minutt, som igjen blir til 10 min, 30 min.. Etter 45 minutter bestemte jeg meg for at dette var tåpelig, så jeg pakket ned telt og utstyr og gikk ned til jobb.. Der kunne jeg alltids få et par timer på øyet, men da kunne jeg ikke ligge å vente og tenke..

Nydelig morgenlys over Ølfjell og Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark på tur ned, ca i femtiden på morgenen.

Klokken 05:55 sto jeg utenfor kontoret, og 06:00 (etter en kjapp dusj) ligger jeg i sofaen. Her fikk jeg meg to timer på øyet før jeg kunne ta fatt på arbeidsdagen. 

Endret 4. september 2022 av ingen87

[+Blindgjenger]

Min 14 trappetrinn opp på "kontoret" blir liksom ikke helt det samme 😛