Finse-Raggsteindalen-Haugastøl

[+Bjellesau]

Endelig så klaffer det med vær og fridager. Helt på tampen av august så drar jeg og bror min opp til Finse for å gå en tur jeg har hatt i kikkerten en god stund. Finse-Raggsteindalen-Haugastøl, der vi tenker å ta med en topptur til Folarskardnuten i forbifarten. 

Folarskardnuten på 1933 er den høyeste toppen sør for Jotunheimen, og fantastisk værmelding de kommende dagene gir oss forhåpninger om et saftig toppstøt. Fredag 27.08 klokka 10:54 ankommer vi Finse stasjon og skal fordele  45 km på 3 dager. Navigasjonsmessig starter turen katastrofalt, med roting allerede på stasjonsområdet. Deretter greier vi å miste T-merket sti etter 10 minutter. Men etter litt oppklaring og fordeling av skyld så er vi på riktig sti og kan se mer og mer av Hardangerjøkulen bak oss. 

Etter noen kilometer merker vi at det er en stund siden frokost og tar en lang lunsjpause ved vann 1494 sør for Flakavatnet. 

Etter en stund kommer vi opp til dagsetappens høyeste punkt på litt over 1600 meter. Her er det formidabel utsikt over Flakavatnet:

I en trang kløft ligger en grønn stor stein som skiller seg ut fra de hvite blokkene som ligger rundt den. Her blir det en rask runde med fotografering med oppstilling i forskjellige positurer. Men i grunnen tar den grønne steinen seg best ut i ensom majestet. 

Etter den grønne steinen blir det stort sett trasking i grov ur de neste timene. Vi kommer ned til den mektige formasjonen Kyrkjedøri. Her er det virkelig et vilt og gudsforlatt landskap. 

Her oppe er det snøen og steinen som rår. 

Nede ved Kyrkjdørsvatni og Simlenutane er det heldigvis litt mindre ur. 

Bror min synes det er nok stein for i dag og vi tenker å slå leir for kvelden så snart vi har passert Simlenutane. Det er jo hyggelig å få noen timer dagslys og litt sol ved leirplassen. Det går også løse rykter om en knert Islay whisky som har funnet veien ned i bror  sin sekk. Argumentene for å slå leir blir etterhvert overveldende mange og vi reiser teltet på østsiden av Kyrkjdørsvatni. 

Det er en riktig hyggelig leirplass med kveldssol og et telt gulv i tilnærmet 100 % vater.... 

Vi sitter og slikker i oss de siste solstrålene mens vi drikker whisky og spiser lefse. Sokkene som henger til tørk på teltet blir nesten tørre før solen forsvinner. 

Og da blir det raskt kjølig. Faktisk oppdager jeg at det er rim på både bakken og teltet når jeg letter på trykket klokka halv seks. Heldigvis får vi morgensol i åtte tiden og kan spise frokost ute i bedagelig tempo. Vannet ligget flatt utover og speiler hele landskapet. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. 

Neste etappe går nedover Raggsteindalen. 

Etterhvert som vi kommer lengre ned i dalen bestemmer vi oss for å ta en snarvei:

Raggsteindøla vades uten problemer og vi skjærer tvers over rett under Grønehallnuten. Ved Folarskardtjørnan kommer vi på nytt inn i et mer dramatisk landskap. 

Den siste kneika opp til skardet er veldig bratt, men kan gjennomføres uten klyving. Under oss ligger øvre Folarskardtjørn.

Og på toppen står en enkel steinbu: Lordehytta. 

Og like bortenfor, Lordedriteren. 

Det blir veldig fristende å bruke kaminen der når temperaturen synker. Vi betaler en slant til de som drifter hytta og bestemmer oss for å tilbringe natten der. 

På et skilt står det tydelig å lese at vi ikke må etterlate noe mat der siden "røyskatten er løs". Det blir straks en diskusjon om hvem som må ligge på gulvet. Det er nemlig bare benkeplass for en. Etter 3 whisky og en loddtrekning blir det bror som må bite i det sure eplet. Og rett etter vi blåser ut stearinlysene hører vi det: mystiske lyder inne i fra steinveggen.... 

Morgenen etter kan bror rapportere om en urolig og avbrutt søvn der nede på gulvet. Han har bare sovet med ett øye av gangen i frykt for røyskatten. Men uthvilt eller ei: Nå er det tid for toppstøtet. Vi pakker sammen og finner vardene som går fra sørenden av vann 1603. 

Dette er nok en nedlagt DNT løype, for stien står ikke notert på så mange kart.

Allikevel kan en fortsatt se tydelig T-merking og varder. En del av de turrapportene som jeg kom over beskrev ruten som løst vardet og stedvis bratt og litt kronglete. Jeg opplevde det derimot som godt merket og det var bare nødvendig med lett klyving noen steder. Det kritiske punktet var å treffe denne rennen rett til venstre for den store snøfonna over vann 1603. 

Jeg vil nok tro at snøforholdene spiller en stor rolle her. Det var jo uvanlig lite snø i fjellet nå, som gjorde det ekstra lett for oss. Etter 50 minutter og 300 høydemeter kommer vi opp til toppvarden. 

Herifra ser vi både Gaustatoppen, Hårteigen, Hardangerjøkulen og Jostedalsbreen. 

Etter omtrent 2 timer kommer vi tilbake til storsekkene som vi har lagt fra oss ved en lett gjenkjennelig varde. Da er det bare etappen ned til Haugastøl som gjenstår. 

Vi får snart den kolossale veggen til Hallingskarvet i ryggen. 

Og etterhvert kommer vi ned i et mer lunt og koselig landskap og nyter det siste vi har med av mat. Alt smaker himmelsk nå.