Med broderen til Blåfjellenden i 2021.

[REJOHN]

En årlig tradisjon

Broderen ville til Blåfjellenden. Ikke så underlig egentlig, han har gått ut og inn til Blåfjellenden noen ganger han også. Ikke likemange ganger, men en god del. Det har blitt mange år med tur til Blåfjellenden sammen med broderen. Det er en av de turene jeg virkelig setter pris på. Vi har vært sammen i mange år, og helt tilbake til 80 tallet har det blitt en tur innover heia sammen.

Broderen har slitt litt med noen skader og har hatt litt helseproblemer. Heldigvis ser alt til å gå rette veien, men våren har vært uten langturer, så han var usikker på om formen var bra nok til en tur til Blåfjellenden. Det var bare en ting å gjøre, ta ut og se om formen var bra nok. Været var i hvert fall ingen hindring. YR var raus med både varme og sol. Lite vind var det også meldt. Siden det var tørt i bakken, ville forholdene innover være de aller beste.

Jeg har en sekk for overnattingsturer stående klar. For meg er det bare å pakke ned lesebrett, briller og telefon, for å være klar til å ta ut. Jeg handler mat på vei oppover mot Hunnedalen. Mange kommer til Blåfjellenden med store – og tunge sekker, og pakker opp Real Turmat som middag. Vi pakker med en Fjordlandmiddag. Litt tyngre, like enkelt, og noe bedre smak. Denne gangen ble det til at jeg lempet ut en god del av utstyret i sekken. Det er ikke lengre vinter og med god værmelding trengte jeg ikke mye tøy i sekken. En lett jakke og bukse fikk holde.

Antrekket innover var også sommerlig. Kortbukse og lave tursko. Lett vekt og lite motstand. Det ble en skikkelig fin tur inn i heia. En flott sommertur. På hytta var det folk. Vi ble godt mottatt av hyttevakten. På annekset var det ikke andre enn oss og vi hadde god plass. Nå kom det et par senere på dagen, som tok inn på hunderommet, så helt alene ble vi ikke.

Broderen fikk sitte på terrassen foran hovedhytta, med cognac og sigar. En øvelse han gjort noen ganger opp gjennom årene, men som han fortsatt setter stor pris på. Denne gangen hadde han faktisk selskap av andre. De uten sigaren i hvert fall. Det ble en rolig og lang morgen. Vi tok ikke ut før i 11-tiden. Det hadde vært en grei tur inn, og vi så fram til en like kjekk og flott tur tilbake til Hunnedalen.

Bakken opp fra Blåfjellenden er på over 200 høydemeter, og er stedvis ganske bratt. Etter å ha gått opp denne baken noen ganger, ganske mange, så blir bakken tatt i et tempo som ikke får puls og pust helt på topp. Med tørre forhold og flott vær, og ikke minst småsko og kortbukse, gikk turen tilbake til Hunnedalen på omtrent to timer og ti minutter. På ingen måte rekord, men en respektabel tid, spesielt siden vi ikke lå frampå, men bare gikk «rolig» hele turen.

Broderen var godt fornøyd med turen. Et opphold på Blåfjellenden som «vanlig» også i 2021. For egen del seg jeg fram til flere turer innover i år.