Dugnadstur til Stavanger Turistforenings hytte Kvitlen.

[REJOHN]

På tur for å jobbe.

Mandag tok Per (I Stavanger Turistforening) kontakt og spurte om jeg kunne tenke meg å bli med på en dugnad. Det var noen lemmer som skulle legges ut. Mellom Turisthytta på Kvitlen og Eikebrekka i Ørsdalen. Vi skulle gå fra Bjordal – innerst i Ørsdalen og opp til der vi skulle jobbe og etter det til Kvitlen og hytta. (Og selvsagt litt jobbing der også). Turen er ikke på mer enn 6 kilometer, men stien opp fra Bjordal til Brattebø. Er en utfordring for meg med litt problemer med kanter og høyder.

Stigningen er ikke på mer 150 høydemeter, men stien «henger i lufta» og går over bratte svaberg med ingenting under, enkelte plasser. Den er en skikkelig utfordring – for meg. Per, som klatrer, mener stien ikke innebærer mer enn grad to klatring: Grad 2: Veldig lett klyving i bratt terreng, med hyller og mange gode tak. For meg er dette avgjort nok til å få pulsen opp og gir i tillegg klamme hender. Bare etter et par hundre meter kom første utfordring – for meg. Et svaberg – på skrå, med bare noen gresstuster som hold. De andre spaserte over, mens jeg brukte tid...

Jeg kom over, etter at Per hadde tatt sekken. Heldigvis var dette den største «utfordringen» oppover. Resten var bare tungt. Jeg bar mer enn vanlig, og det merket jeg etter hvert. Per bar antakelig det doble, og for oppover. Vi hadde varmt sommervær og det ble skikkelig varmt oppover bakkene. Inne i skogen var det likevel «levelig» i forhold til da vi begynte å jobbe med lemmene. Bæring av tunge lemmer i bløt myr er god trening – påstår noen. Spesielt når sola står rett på og det ikke er et vindpust.

Nå skulle lemmene også festet, det måtte graves og det måtte slås ned festepinner først. Alt sammen må skrues sammen. En tung jobb i solsteika. Vi drakk alt for lite, og brukte solkrem med faktor 50 på armer og bein. Og ble lett solbrent. Vi ble ikke ferdige, men resten skulle vi ta på veien ned. Vi var likevel ikke helt ferdig,  med jobbingen, bad og mat sto på programmet. Antakelig var badet skikkelig «oppkvikkende», vannet kom fra noen snøfenner lengre oppe på fjellet.

Det var også forskjellige ting på hytta som måtte ordnes. Vi startet ikke på turen nedover før i tolv-tiden dagen etter. Første jobb på vei mot bilen, var å legge ut plastlemmer.  Adskillig enklere enn jobben med trelemmene i den bløte myra. Mot Brattebø traff vi en sauegjeter, han kunne fortelle at bestemoren var oppvokst på Brattebø. Ned forbi Brattebø bar det opp i stien mot Eikebrekka noen hundre meter, for å gjøre ferdig jobben vi hadde begynt på dagen før. Det var ikke en like varm jobb som dagen før. Det kom faktisk noen dråper.

Etter avsluttet jobbing var det å pakke sekker – med lastestropper for helikopterlass og ta fatt på stien mot Bjordal. De første to tre kilometerne gikk greit. Der var det omtrent flatt. Jeg kan ikke si det samme om den siste kilometeren. Der var det igjen bratt.

Det går ikke fortere nedover enn oppover med meg når det er bratt, og stien er full av kantete skarpe steiner. Det går sent. Det gikk faktisk litt lettere ned de bratteste kneikene. Der er det lagt ut kjetting eller tau. De andre for nedover som om det ikke skulle være «hindringer» i det hele tatt. Selv vanskelige og bratte bakker tar slutt for meg også – omsider. Nede ved bilene var det tid for en liten oppsummering. Flott vær og flott følge, og vi fikk gjort alt det som var planlagt. En godt gjennomført dugnad.