Setesdalsheiene, februar 2011

[Megalep]

(Nok en mimre-tråd, bær over med meg. Deler av turrapporten vil gi mer mening om man har lest om Hardangervidda-turen fra året før)

Ny vinter, nye turmuligheter for Helan og Halvan (jeg er da altså den korte, brede). Denne vinteren er det PPU-studiet med fagdidaktikk og Vygotskys proksimale utviklingssone jeg rømmer fra. Vi har fem dager til rådighet, og pakker utstyret i de samme følgesvennene som sist. Underveis på kjøreturen fra Bø til Setesdalen sitrer det i kroppen. Setesdalsheiene er ukjent terreng vinterstid for oss begge. Får vi se villrein i år og? Hvordan blir været og føret? Klarer jeg å snik-styre ruta unna den oppdemma Rosskreppfjorden, eller vinner Solan? Denne diskusjonen har vi foreløpig ikke gått for langt inn i under turplanlegginga.

Bilen parkeres ved Berg (like sør for Valle) og vi tar fatt på motbakkene.

 

Sjøl om jeg ikke kommer rett fra en to ukers pub-til-pub-vandring denne gangen kjennes høydemetrene godt i beina. Været er heldigvis strålende, og turens første lunsj nytes i sola.

 

Vi fortsetter oppover og passerer Stavskarhytta i subbetempo.

Leiren settes opp så fort vi har kommet opp på høgda og det flater litt ut.

 

Rein (pun intended) varmeluksus for føttene!

Neste morgen, sol igjen! Vi treffer på nederlendere og tyskere på vei ut fra Bossbu.

 

Her ser det fint ut, hit vil jeg på besøk en annen gang.

Skituppene vendes sørover, over Kolsvatnet, ut ved sørenden og rundt Midtfjellsristin (ga følelsen av å vandre på verdens tak) til hytta Svartenut.

 

Leiren etableres opp mot lia østafor hytta.

Morgen dag 3 er en sånn perfekt en, hvor alt bare er helt nydelig. Skyfri himmel og vindstille, soveposene kan henge ute over pulkdragene og tørke i sola, frokostblandinga smaker ekstra godt. Ane tar et bilde av Selik og meg inne i teltet på doturen sin, og lykkes ganske godt i å forevige vår eufori.

Etterpå er det min tur til å tømme blæra. Det er noen fjerne, uforklarlige lyder fra oppi lia bak oss, som jeg har stussa på fra inni teltet. Mens jeg sitter der på huk med stillongsen nedafor knærne ser jeg noe som beveger seg på åskanten mot horisonten. Det der er så visst ikke steiner – det er villrein! Mange! «Ane!» utbryter jeg lavt i retning teltet. «Lia bak oss er full av villrein!» Hun tror jeg tuller, hun var jo akkurat ute sjøl uten å se noe. Jeg må zoome inn på bildet på kameraet for å få henne overbevist. Mange av dyra ligger i ro, andre rusler rolig rundt. De har nok tilbragt natta her, som våre naboer. En perfekt morgen blir bare enda bedre!

 

Vi prøver å bryte leir uten for mye lyd for ikke å skremme opp reinen, her er det vi som er på besøk, og de er sårbare. De observerer oss, men viser ingen tegn til å reagere noe særlig – antakelig fordi de ikke kan kjenne noen lukt.

Ferden vår fortsetter sørvestover og vi passerer etter hvert en ny flokk på vår venstre side.

En scooter har kjørt før oss og stikka ruta videre, så noen store orienteringsutfordringer vil det ikke bli denne turen.

 

Ved Skrubbenuten går det ikke lenger å utsette diskusjonen om mulig krysning av Rosskreppfjorden, vi må ta et valg – gå rett sør over bukta Kverevatn, eller følge kanten av vandet på østsida. Vinterløypa er stikka over vannet, og jeg legger min indre Ludvig til side. Vi rusler over, og det går helt fint, selvfølgelig. Vi krysser et annet skispor som ikke kan være så mange dagene gamle. Jeg veit at ei venninne og kjæresten ofte er på tur her oppe, og ganske riktig – når jeg snakker med henne etter hjemkomst bekrefter hun at de var her i dette området to dager før oss. Det kan ha vært deres spor! Oppover mot Vardsvasseggene kan vi se tilbake på sporene våre fra mesteparten av dagens etappe, en storslagen utsikt.

 

Mot sør aner vi konturene av et værskifte; disig luft med ispartikler og skyer.

Vi slår leir ved et lite vann i Smogedalen, og GPSen viser at vi har truffet ganske akkurat på Suleskard-vegen. Godt det ikke er noen overhengende fare for bobilturister akkurat nå.

Dag fire våkner vi til det fryktede væromslaget, det blåser friskt og med snødrev i lufta.

Vi velger å følge den stikka løypa sørover til Øyuvsbu, sjøl om det blir en liten omstikker.

Ved Øyuvsbu blir vi ikke frista til å ta lunsjen ved «Koseplassen», skiltet virker nokså malplassert akkurat nå.

Oppover i lia mot vegen igjen går et lite snøskred til venstre for oss, på trygg avstand. Fra nå av følger vinterruta Suleskardvegen hele veien ned til Fardalen.

 

Det blir en hustrig etappe med stedvis i overkant bratte sider ovenfor eller nedenfor oss for min indre Ludvig. Heldigvis er det også muntre situasjoner underveis, som da vi diskuterte om vi faktisk kunne kjenne fe-rista under snøen.

Ved Myklestøyl settes teltet opp for siste gang for turen, og Ane graver den siste arbeidsgropa i ytterteltet.

 

Siste dag byr på samme typen vær, men vi har jo etter hvert kommet oss ganske langt nedover og er sånn sett mer beskytta for været. Nedfarten fra Fardalen, der vinterløypa slutter, og ned til Nomeland i Setesdalen, er en interessant opplevelse. Forsøk på å ta seg fram uti skogen parallelt med veien gis opp, vi prøver lykken med ei ski på veien og ei litt oppi brøytekanten for bremsing av farten. Bilistene vi møter ser ut som de lar seg underholde av seansen.

Nede ved Nomeland kommer veien vår ut ved en barnehage hvor ungene er ute og leker. Vi er visst et spennende syn, og får mange spørsmål om hvor vi har vært, hva vi har gjort og hvorfor vi ser ut som vi gjør.

Nå gjenstår bare siste etappe – og den håper vi inderlig at vi får litt hjelp med. Slagplanen for å få haik opp til Berg ved Valle igjen diskuteres – bør en av oss gjemme seg i bakgrunnen mens den andre står på veien og haiker? Pulkene, det er kanskje best at de ikke synes? Vi prøver lykken, og jadda! En lokal helt med pickup og tre seter foran stopper. Pulkene kan bli med på lasteplanet. Flaks! Praten går på bilturen, det er en trivelig kar dette. Han spiller Åsmund Åmli band på anlegget, og skrur opp på full guffe: «Eg e kåt, eg e galen, eg e frå Setesdaaalen!» Vel framme takker og neier vi for skyssen og pakker over i egen bil. Burger og Cola på Valle venter.

Takk for oss, Setesdalsheiene!

[Megalep]

Kart over ruta

[Martin HJ]

Solid vinterturrapport  Takk for turen fra fine områder.

[martin.m]

Takk for fine turrapporter @Megalep. Leste denne samt rapporten fra Hardangervidda, du skriver meget godt. Jeg tror de aller fleste av oss har en indre Ludvig ett eller annet sted  

PS. Vygotsky var en imponerende fyr, synes jeg. Han var svært tidlig ute med banebrytende forskning innenfor pedagogikk. Jeg husker jeg ble imponert over ham da jeg studerte pedagogikk.

[Megalep]

martin.m skrev (5 timer siden):

Takk for fine turrapporter @Megalep. Leste denne samt rapporten fra Hardangervidda, du skriver meget godt. Jeg tror de aller fleste av oss har en indre Ludvig ett eller annet sted  

PS. Vygotsky var en imponerende fyr, synes jeg. Han var svært tidlig ute med banebrytende forskning innenfor pedagogikk. Jeg husker jeg ble imponert over ham da jeg studerte pedagogikk.

Enig, Vygotsky er fin. Han og Dewey seilte opp som favoritter for meg i pedagogikken. I rapporten ble Vygotsky - litt ufortjent - brukt som «symbol» på studiet jeg med glede tok pause fra, PPU var ingen stor høydare sånn generelt (hvertfall ikke for en som gjerne bare farte på tur på den tida).

Takk for hyggelig tilbakemelding 😊