Egenferd over Hardangervidda - i oldtiden

[Megalep]

Når man av ulike grunner ikke får farta til fjells sjøl for tida, men abstinensene river i kroppen, er det å mimre over tidligere sprell en god substitutt. I det herrens år 2010 (a.k.a. mitt tidligere liv: uten unger, jobb, hus..) hadde ei venninne og jeg en fin tur over Hardangervidda i februar. Denne turen var ikke «bare» for forlystelsens skyld - Ane, som gikk 2.året friluftslivsstudie trengte en egenferd i studiepoenga – derav tittelen. Jeg takka ikke nei til en ukes pause fra transkribering og diktanalyse på engelskstudiet mitt. Her kommer turrapporten! Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes.

Søndag 21.feb står vi klare ved sørenden av Sønstevann, Imingfjell. En overlessa Fjellpulken Snerten og en tilsvarende overlessa, lettere modifisert barnepulk fra 70-tallet er våre følgesvenner for de kommende dagene. Sjåføren følger oss et stykke nordvestover før han ønsker oss god tur og snur tilbake til bilen igjen. Vi labber vestover over vannet og slår opp turens første leir på neset som stikker ut i Vikvatn. Fytti så tungt, og kaldt og jævlig. Kroppen min streiker helt, jeg er kvalm og svimmel. Ei natt med frysing og kaldsvetting gir lite søvn, og jeg tar meg i å savne transkribering og diktanalyse.

Her er det nødvendig å gå litt tilbake i tid for en forklaring. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra en to ukers studietur i York i England - les to ukers «pub-til-pub-vandring», hvor både frokost, lunsj og middag gjerne ble inntatt på pub (billig pint!), i vårlig klima. Vi tok jo den kulturelle delen av studiet på alvor, må vite. Jeg var knapt edru da flyet landa lørdag morgen, vi hadde hatt en heidundranes avslutningsfest kvelden før. Mye var ferdigpakka fra før vikingraidet over Nordsjøen, resten ble hivi i pulken innimellom noen sårt tiltrengte powernapper. Egg, bacon, hamburgere, chicken curry og usunne mengder øl ligger som en tung stein i magen og formen er antakelig på sitt bunnpunkt for tjueåra akkurat nå. Det er litt flaut å innrømme at jeg faktisk er fyllesjuk.

Ny dag, nye muligheter – vi fortsetter vår labbing vestover. Havrebomber fra fryseren (rester fra Svalbardpåske to år før) som lunsj gir den ustabile magen litt å jobbe med... Ved Soltjønnhovda får vi øye på en liten villreinflokk oppi lia, kjekt!

Vi glir nedover mot Mårbu og kveldssol-strålene glitrer i snøen.

Det oppstår en liten interessekonflikt; jeg er sterkt frista til å tilbringe natta inne på hytta, når vi nå likevel er her rundt leirslagingstid. Få tørka den fylleangst-svette-nedisa posen min og nyte litt ekstra komfort. Ane er skeptisk, hun har sett for seg en egenferd av det edle slaget. Etter litt om og men (og mulig noen tårer fra meg) ender vi opp med å innta herberget.

Kvelden avrundes med en yatzy-runde, og yatzy med seksere må selvsagt dokumenteres.

Morgenrutinene våre på tur er godt innarbeida. Vi kjører «slaveordning» av matlaging og snøsmelting, med vaktskifte etter frokost. En annen fin greie er omhyggelig fordeling av rosiner i frokostblandingene. Jeg hæler ikke rosiner, men rakk ikke (orka ikke) å pelle ut alle rosinene fra mine «God Dag Frukt»-frokostrasjoner under mellomlandinga før turen. Disse plukkes derfor omhyggelig ut, og omplasseres til Ane sin frokost. Repeat hver morgen.

Det er kaldt å komme i gang i dag også, men kroppen lystrer noe bedre, og vi har fint vær. På vei mot Austre Hettehove får jeg en sånn «åpenbaringsfølelse», en rus, som av og til slår til i møte med naturen. Fjellet er opplyst av morgensola, vi går fortsatt i skygge. Jeg kan lukke øynene og fortsatt kjenne tiltrekningskrafta fra fjellet. Blir helt satt ut av hvor stort det er, og hvor liten jeg er i møte med det. Får frysninger på ryggen som ikke skyldes temperaturen eller formen. Står sånn og bare nyter tilværelsen en stund, inntil føttene gir klar beskjed om at her er det bare å gå på videre for å få varmen. Følelsen forsøkes foreviget med kamera først, som vanlig uten å lykkes helt. 

'

"The smaller we come to feel ourselves compared to the mountain, the nearer we come too participating in its greatness. I do not know why it is so..." Arne Næss sr.

 

"Jeg står i morgenlyset på høgda,

aleine med mitt eget spor i nysnøen.

Stillheten kimer i ørene mine,

-jeg kommer liksom så nær meg sjøl.

Så midt i sentrum at det

nesten gjør vondt."

- Hans Børli

 

Et glimt av Gaustatoppen i det fjerne!

 

Nå følger vi Søre Nordmannsslepa, og på vei over til Viuvatnet dukker det opp to enslige rein i lia.

Vi slår leir helt i vestre ende av vannet, bardunerer godt – her ligger vi utsatt til. Det blir heldigvis en rolig natt, men også den kaldeste i løpet av turen.

Dag fire setter vi kursen mot Lågaros – der har jeg aldri vært før.

En stund skrår vi litt for mye sørover, men så finner vi riktig kurs, og kan innta en noget hustrig lunsj på utedassen til hytta.

Vi ser en skiløper langt ute på Bjornesfjorden, første tegn til Homo Sapiens-liv så langt her på vidda. Vi fortsetter litt vest og ser spor etter en større reinsflokk ved Sørtjønnhovda.

Videre dreier vi sørover i Flysjådalen, og slår leir ved den lille hytta Skardbu. Her dukker turens antakelig største faremoment opp; en sulten rødrev! Mens vi smelter snø og forbereder middag hører vi plutselig krafselyder utenfor teltet. Når Ane får opp yttertelt-døra ser hun rødreven; den gnager på pakkposen hennes med matrasjoner for resten av turen. 70-tallsbarnepulken har bare åpning bakerst, reven har klart å gnage hull i stoffet der framme hvor pakkposen lå inni. Den blir jaga vekk, og pakkposen blir med inn i teltet for natta.

Neste morgen er rødreven der fortsatt, den er ikke akkurat folkesky. Sikkert litt av hvert av matrester å få tak i her ved denne hytta, den brukes vel av jegere om høsten. Vi sier farvel (den følger etter et lite stykke) og begir oss oppover motbakkene i Skardbu-Tjønndalen, over Tjønndalstjønnane og ned i Kvennedalen.

Kvenna – den har vært min store frykt. Jeg er den heldige eier av en fullstendig irrasjonell, nevrotisk frykt for islagte vann. Respekten for elva Kvenna er stor, men antakelig noe malplassert i februar. Ane tilbyr seg raust å gå først, og jeg tasser etter på så lette skritt som mulig. Vi kommer oss helskinna over – selvfølgelig. Her er det sannsynligvis solide mengder stålis under snøen. Skuldrene synker og pulsen nærmer seg normalt ski-labbings-nivå igjen – den labre formen (som forklart innledningsvis) tatt i betraktning. Livet er atter herlig og bekymringsløst! Jeg overtar modig stafettpinnen i front bortover lia ved sørsida av Gunleiksbuvatnet.

«Drønn!» - der raser snøen under meg – og jeg ser rennende vann! Noen febrilske stavtak seinere står jeg på fast snø igjen. Ane går i en bue litt ovenfor, og kommer fint over. Det er antakelig sideelva/bekken Merakkåi som spilte meg et puss. Dårlig gjort overfor en med solide nerver fra før.

Nå venter en drøy stigning opp mot Saurflott. Vi slår kveldens leir rett sørøst for Brasfetnuten, ca 1300moh. Det har skya litt til i løpet av dagen. Middagene er et av dagens høydepunkt – her er det ingen REAL turmat, nei! Tørka fisk og kjøtt, tørka grønnsaker, og ris, potetmos eller pasta til. Ane kokkelerer med godt humør i ytterteltet. Kroppen har fått akklimatisert seg både til vinter og et aktivt liv nå, og jeg får en god natts søvn.

Dag 6 fortsetter vi sørvestover, gjennom Urdeskard. Under lunsjpausa i østenden av store Urevatnet drar Ane fram ei pakke fra pulken – krydderkake med sjokoladetrekk! En orgasmisk opplevelse for smaksløkene, knekkebrøda og brunosten må pent finne seg i å vente litt.

"Nu er jeg stålsatt, jeg følger det bud

der byder i høiden at vandre!

Mit lavlandsliv har jeg levet ut,

her oppe er vidde, frihet og Gud

der nede famler de andre."

-Henrik Ibsen

 

Temperaturen har økt litt, så det går an å sitte litt ekstra lenge og nyte. Litt hopp og sprett fra en stein blir det også.

Store Urevatnet blir en psykisk påkjenning for meg, og nok en gang «bor» jeg rett bak pulken til Ane. Nedfarten til Nedre Hellevatnet blir en utfordring – det er flatt lys og vanskelig å se godt, og mange «terrengvariasjoner» som ikke kommer fram på kartet. Vi prøver å gå parallelt med elveleiet i syne, men der er det for bratt. Terrenget ned mot vannet består av flere «hyller», og det flate lyset gjør det vanskelig å se hvor bratt og langt det er ned bakkene. Min indre Ludvig dukker opp – «ække detta fali, a?» De fleste turvennene mine er mer av Solan-typen, som gyver løs på det meste uten særlig bekymringer. Ane er intet unntak. «Neida, dette går bra – vi prøver her!» Typisk nok blir disse karaktertrekkene ofte forsterka i møte med hverandre, en interessant studie i gruppedynamikk. Ved kanten på en utforbakke setter jeg meg på bakbeina – ned her skal jeg ikke! Jeg går litt bortover langs «hylla» for å se om det blir slakere der, mens Ane prøver seg. Det er ikke så langt bortover jeg går, og omsider finner jeg en nedfart som egner seg bedre for folk født og oppvokst i Indre Østfold. Jeg går i retning av der Ane må ha kommet ned, men ser ingen. Roper – hører ingenting. Fytti, for ei tabbe å dele seg sånn. At jeg ikke bare turte å henge meg på. Det er antakelig ikke mange minuttene jeg går der og leiter, men de føles lange – og jeg rekker å tenke gjennom de fleste mulige katastrofale scenarioer. Jeg har teltet i min pulk – hun har den fora jervenduken i sin. Varmt vann har vi begge, og godt med klær. Joda, vi tåler det om vi ikke finner hverandre umiddelbart. Der dukker hun heldigvis opp! Lenger bort enn jeg trodde. En Solan med litt mindre rak rygg, og et bekymra blikk. Det var et ikke ubetydelig dropp ned fra den skavlen hun dro utfor, og da hun landa i bunnen kom pulken etter og traff ene skuldra, som er bra vond.

Vi er alvorstynga under ferden videre mot Hellevassbu, hendelsen setter en støkk i oss. Det er full enighet om at ei natt på hytta er helt innafor. Her tørker vi soveposer, ullkartanker (vi bruker det inni Varg Polar skisko) og pleier ski og kropp. Ane har en stygg blodblemme på en hæl, og skuldra er vond – men hel, heldigvis.

 

Dag 7 har jeg ingen bilder fra, det er en klassisk «hette-dag» hvor det verken frister å dokumentere noe som helst, eller stoppe opp for pauser. Seinere får vi vite at forsvaret avbrøt og fikk ut soldater på vinterøvelse litt lenger øst for oss denne dagen, på grunn av været. Lunsjen blir inntatt i rusletempo. Vi treffer vårt første Homo Sapiens på nært hold, en nederlender som skal gå Norge på langs. De faste strofene om vær, føre og rute blir utveksla. Et staselig møte! Vi ønsker hverandre lykke til på resten av ferden. Turens siste leir slås opp ved østenden av Mannevatn. Satelittelefonen blir tatt i bruk for å ringe hjem til min mamma som har bursdag denne dagen, 27.februar. Litt unødvendig kanskje, men det må jo være bra stas å bli sunget for fra Hardangervidda over satelittelefon!

Siste dag er en ganske kort etappe, men med like dårlig sikt og flatt lys (heldigvis mindre vind) enn de to foregående dagene tar det sin tid å komme seg ned til Haukeliseter.

Her er det også mange terrengvariasjoner som ikke kommer fram på kartet, og lumske skavler. Vi bruker god tid og kjører for det meste Ludvig-strategien.

Den siste nedfarten, fra store Venaretjønn og til fjellstua, skriver seg neppe inn i historiebøkene hva stil angår, her handler det bare om å berge kropp og utstyr ned helskinna.

 

Omsider er vi der, ved porten. Egenferden er i boks! Totalinntrykket er godt; dette var en bra tur. Glemt er frysing, gnagsår, overdimensjonert frykt, melkesyre og bakrus; tilbake står lyset, fjellene, villreinen og krydderkaka. Rart med det der!

Vi er fullt klar over at vi ikke lukter godt, men inntar spisesalen likevel – fullstendig uten dårlig samvittighet. Vi burde være mer enn kvalifisert nok til å få spise på en fjellstue! Burgerne smaker fortreffelig, og studieturen til York er et såpass tilbakelagt stadium at en iskald øl også settes stor pris på.

 

Takk for oss, Hardangervidda!

 

[Megalep]

Oi, det ble langt 😳 sånn kan det gå, når man må leve på gamle turminner 😬

 

[Prebb]

Fin turrapport! Det som overrasker meg etter å ha stilt klokken i natt er at den skulle stilles så langt frem at 2010 er 20 år siden! Steike så tiden flyr! 

Endret 28. mars 2021 av Prebb

[Kjell Iver]

Takk for en herlig og godt skrevet turrapport! God lektyre på en søndags morgen. Om du plotter Hvor gikk turen sånn noenlunde kommer den inn i dine turrapportert.. Jeg kan fikse det for deg om du ikke får det til..

[+rayun]

Ingen ting er som lange turrapporter og det er sjelden de blir for lange. Nylig gjennomført, eller ei, spiller ingen rolle. Tur er tur så takk for at du delte.

[Megalep]

Kjell Iver skrev (1 time siden):

Takk for en herlig og godt skrevet turrapport! God lektyre på en søndags morgen. Om du plotter Hvor gikk turen sånn noenlunde kommer den inn i dine turrapportert.. Jeg kan fikse det for deg om du ikke får det til..

Hmm, hvor finner jeg "Hvor gikk turen?"-funksjonen hen? 

[+Marius Engelsen]

Dette var bra skrevet @Megalep 👍 Perfekt lesning til kaffekoppen en søndags morgen mens vinden og regnet pisker på utsiden, (og ungene krangler 😅 ) .   

Endret 28. mars 2021 av Marius Engelsen

[Megalep]

Tegna inn ruta på bilder av kartet

 

[Kjell Iver]

Megalep skrev (20 minutter siden):

Tegna inn ruta på bilder av kartet

 

Flott! Når man skriver innlegg i enkelte deler av forumet, spesielt turrapporter, så er det mulig å plotte hvor turen gikk i en egen fane. Da kommer det et lite kart til slutt i innlegget, men spesielt kommer det en lenke ved profilen din til dine turrapporter, og turen blir plottet i turkartet også. Det er ganske enkelt å lete opp turen etterpå.

Jeg la det til for deg.

Jeg syns utstyr er bra, men det at folk deler erfaringer fra turer er enda mer gull verdt. Det som er så artig med slike turrapporter er at de er tidløse og like verdifulle om 10 år..

[+Blindgjenger]

Megalep skrev (19 timer siden):

Hvis over 10 år gamle turer er for utdatert til å skrives om, får den slettes.

Ja, alle vet at Pelsjegerliv var utdatert allerede før krigen

Takk for finfin (og fortsatt aktuell) rapport!

[+Grimner]

Lærerikt - ikke minst ser vi nå endelig hva som er den beste treningen for en uke over Hardangervidda på vinterstid

Og turrapporter er som god vin, de blir bare bedre med årene.

[Megalep]

Grimner skrev (3 timer siden):

Lærerikt - ikke minst ser vi nå endelig hva som er den beste treningen for en uke over Hardangervidda på vinterstid

 

Som du sikkert ser på kartet, så var det ganske beskjedne etapper vi la opp til. Stort sett rusletempo med nok pust til prating hele veien  Å dra bildekk frister mindre enn en ny runde pub-til-pub, hvis jeg skal gjøre det samme igjen 😁

[+sneakyowl]

Herlig turrapport  Det ble morgenlesingen fra teltet 👌

[Tessatroll]

Flott turrapport, takk! Skikkeleg god lesnad  

Og ja, dei variasjonane innanfor høgdekurvene nedover mot Haukeli er skumle!

Har eit syn for mitt indre auge av mi bestevennine som i sjøstjerneformasjon fyk utfor ein skavel der, med dreadsa samla i ein ananas rett til vers, og armar og bein ut til sides. Ein slags svorsk, blond variant av Solan. Landinga føregjekk utanfor strålen av hovudlykta mi, og eg vart nokså stressa ei stund. Gjekk heldigvis berre godt, den gongen og.

 

[HegeJohnsen]

Herlig turrapport! Spesielt likte jeg de små diktene du krydret rapporten med. 👏💖Store diktere som med få ord beskriver fjellivets storhet. En storhet jeg tror alle vi som er glad i fjellet føler på når vi er ute, men som vi ikke klarer å sette ord på like elegant. 

[Megalep]

HegeJohnsen skrev (13 timer siden):

. 👏💖Store diktere som med få ord beskriver fjellivets storhet. 

Hyggelig at du likte det! Børli er helt enorm på akkurat det der, synes jeg. Han har så mange fine! Ikke spesifikt fjellet altså, men natur generelt (og kanskje skog spesielt)

Endret 4. april 2021 av Megalep
Leif