Bjørndalsfjellet i uvær.

[REJOHN]

Tre topper på tre timer.

Fredag ville YR ha det til at det ikke skulle regne. For så vidt fikk YR rett. Det kom hagel og snø i stede. Værvarselet var også optimistisk med hensyn til vind, bare så vidt en bris ble nevnt. Ikke helt riktig. Det blåste opp mot storm i kastene på toppen. På en tidligere tur oppover mot Bjørndalsfjellet gikk jeg innover Bjørndalsmyrene og sjekket opp mulighetene der. Det ville være mulig å gå opp til Matisrudlå fra nordsiden.

Det var muligens på tide å sjekke ut denne turen. Jeg tok mot Gramstad og parkeringsplassen der. Dagens første overraskelse kom oppover bakkene mot Gramstad. Det slå snø på siden av veien. Hvor mye kunne det være oppe i høyden. Antakelig var det bare rester av det plogen hadde lagt fra seg. Det viste seg også at det ikke var mange andre på tur denne dagen. Bare et fåtall biler på parkeringsplassen. De gode dagene hadde det omtrent vært fullt. Jeg var alene på veien oppover mot Bjørndalsfjellet.

Det var is i stien oppover, men heldigvis var det tint så pass at det var enkelt å komme forbi. Jeg tok innover Bjørndalsmyra og fant fort ut at myra ikke var frosset. Så kaldt hadde det ikke vært. Stien jeg fant forrige gang jeg gikk innover, var fortsatt godt synlig. Den «forsvant» så vidt et par plasser, men det var egentlig enkelt å komme opp, for det var noen bakker, til skaret under Matisrudlå på stien mot Bjørndalsfjellet.

Det ble en liten tur bort til Matisrudlå før jeg snudde og satte kursen mot Bjørndalsfjellet. Ganske ensomt, ikke andre ute og gikk denne dagen. I vest var det uværsskyer. Siden yr hadde nevnt bra vær, og det var lyst i sør, var det ingen ting i veien for å legge turen om toppen, mente jeg. Opp siste bakke, virvlet det snøflak rundt meg. Det var ikke lange stykket opp til toppen, og ned til skogen. Og det var jo fortsatt lyst i sør.

I det jeg nådde toppen og i le av varden, kom uværet som sluppet ut av en sekk. Det var ikke snø eller regn, men hagel, så det slo i bakken. Etter en kort stund var vinden oppe i kuling. I kastene sikker mer enn det. Jeg stakk hode rundt varden og sjekket været et par ganger. Det var ikke snakk om å gå normalt nedover, det måtte i så fall omtrent bli på alle fire. Det var vondt med hagel i ansiktet. Jeg ventet sikkert 15 minutter bak varden. Heldigvis kom det ingen andre.

Det løyet etter hvert, og bak uværet kunne jeg se oppklaring og antydning til blå himmel. Nedover ble som normalt. Det lå litt hvitt rundt om, men det var fortsatt varmegrader, og greit å gå. På runden over Fjogstadnuten, var det også en liten runde med dårlig vær, men også solgløtt. Skiftende vær med andre ord.

Jeg vurderte ikke å ta opp på Dalsnuten. Jeg kikket opp på toppen noen ganger, og kunne ikke se folk. Det var heller ingen på vei fra eller mot Dalsnuten som jeg fikk øye på.

Turen mot Matisrudlå og oppholdet bak varden på Bjørndalsfjellet hadde tatt tid. Da jeg igjen sto på en nesten tom parkeringsplass, hadde det gått nesten tre timer.