Bjødnali og Urdådalen på vinterføre.

[REJOHN]

Alene, på snø og is.

Piggskoene har gitt muligheter for «vanlige» turer sel om det er is og frost. Nesten slike turer jeg vanligvis går ellers. Det vil si ikke for lange, men heller oftere. På sommeren blir det flere langturer, men høst og vår blir det ofte kjappe greie turer uten for mye kjøring. En slik «vanlig» tur, er fra Sælandsskogen til Bjødnali og tilbake til bilen rundt Sjelset. En kjapp og grei tur. Det står at turen er ca 7 kilometer, men med litt ekstra opp til gården på Bjødnali, blir det omtrent 8 kilometer og nesten ro timer. Nok til at jeg skriver et lite referat.

Nå var det ikke lenge siden jeg hadde vært mot Bjødnali, men den gangen ble det både over Blåfjell og rundt Engjavannet. En ganske lang tur. Det fikk bli den korte turen denne gangen. Været var grunnen til at jeg bestemte meg for å ta mot Bjødnali. Det var fortsatt blå himmel og kuldegrader, men det var værskifte på gang, og vinden hadde tatt seg opp. Det skulle blåse opp mot stiv bris. Med 5-6 kuldegrader og stiv bris, blir det en kald opplevelse å gå tur. Det blir lett en «følt» temperatur på nest – 20 grader. Bjødnalituren byr på le for østavind. Det kunne være en grei tur under slike forhold.

I forhold til hva som har vært vanlig den siste tiden, var det bare noen ganske få biler på parkeringsplassen. Det har ellers vært mange på tur i det flotte været vi har hatt. Litt innenfor parkeringsplassen var det et par karer som holdt på å sage opp noen trær til ved. Utenom disse så jeg ikke et menneske på hele turen. Litt uvanlig. Jeg hadde ikke vært opp Urdådalen på en stund. Det har blitt vanlig å ta turen over Blåfjell, som gir noe mer bakke. Jeg hadde aldri gått Urdådalen i skikkelig vintervær. Det var på tide å gjøre et forsøk.

Det var selvsagt ikke noe problem å komme opp Urdådalen. Det var stor sett snø i stien, som var tråkket ned og helt grei å gå på. Et par plasser var det is et kort stykke. Det var rennende vann som var frosset, og hang som en vegg på innsiden. Urdådalen er som oftest frodig og grønn. Nå var eik og bjørk uten blader, og det ble et mye mer villmarkspreg over turen. Villmarken forsvant oppe ved Bjødnali. Der var det bilspor på veien, og disse fulgte jeg ned til Sjelset.

Vinde, som jo var grunnen til at jeg gikk denne turen, kunne jeg kjenne oppe i skaret mot Sjelset. Det blåste nok 10-11 m/sek, men siden jeg fikk den bakfra, var det ikke kaldt engang. Nede ved «ånå» holdt de på å rydde. Mye av buskene og småtrærne var saget ned, og det var blitt mye åpnere. Det vil bli mye mer sol der til sommeren. Etter å gått hele turen uten å treffe noen, mente jeg det ville være en eller flere på tur fra Sælandsskogen og mot Sjelset. Vi pleier alltid å treffe noen der. Denne dagen var det ingen.

Det ble en helt ensom tur denne onsdagen, men ikke en dårlig tur for det. Været var jo fortsatt bra, siden vinden ikke fikk tak for det meste. Stien var grei å gå, selv om det var på hardtråkket snø.

En flott men ensom tur i godt vær.