Fra Hå gamle prestegård og nordover.

[REJOHN]

Søndagstur med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn.

Da Bestyrerinnen snakket med Sigbjørn på søndagsmorgen var han og Anne Lise egentlig klar for en tur i høyden. Det var ikke jeg. Bestyrerinnen ville heller bli med meg på en tur i sjøkanten – uten is og snø. Det tok ikke så veldig lang tid før det kom melding om at de to andre hadde ombestemt seg og var klar for en strand tur. En eller annen plass. Det er jo en lang kystlinje å velge i. Jærkysten er noen mil fra sør til nord.

Nå er det ting å ta hensyn til. Det må være mulig å parkere bilen, eller bilene om vi velger å gå bare i en retning. Det er noen elver og kanaler uten bru, og det bør være mulig å gå tur uten for mange – og lange – omveier. Sist men ikke minst, kan vi finne en tur vi ikke har gått så mange gangene? Det sto mellom to turer. Begge et stykke sør på Jæren. Vi har et par ganger gått fra Varhaug og mot Hårr og tilbake. En flott tur, men delvis uten sti, over marker med myr. Og det er ikke en sandstrand i sikte.

Den andre turen vi vurderte går fra Hå gamle prestegård og nordover. Vi har tatt samme turen en gang, men da fra nord mot sør. Fra Hå er det flatt, skikkelig flatt. Ikke en bakke å se. Dette ble turen vi valgte denne dagen. Vi var ikke alene om å velge Hå, Refsnesstranden og Nærlandsstranden som turmål denne dagen. Det var ikke så mange bilene på Hå da vi kom, men helt fullt da vi reiste, og i tillegg var det biler parkert overalt ellers.

Vi satte kursen mot Håtangen og fyrlykta først. Et sted jeg ikke har vært på 50 år, selv om det er godt synlig fra parkeringsplassen på Hå. Det er ikke lange turen ut til fyrlykta, men det kan virke som om det er et ofte brukt turmål for de som starter fra Hå. Det var i hvert fall mye folk der. Vi fortsatte langs stranden nordover. Og traff folk, kjentfolk. Både en og to ganger. I tillegg var det selvsagt mange andre ute og gikk. Vi kom oss forbi den gamle flystripa langs sjøkanten, og fortsatte å holde helt ute ved bølgene.

Til vi nådde Skeiekanalen. Her manglet det bru. Vi vurderte videre fremdrift, men sjekket klokka og bestemte oss for å snu og å finne en pauseplass. Det var kjekt å sitte ned i sola med en varm kopp te, eller kaffe for Bestyrerinnen. Selv om det fortsatt var kuldegrader, så ble det ikke kaldt, takket være sola. Tilbaketuren gikk på baksiden av sanddynene. Det betyr en mye rettere og en litt kortere vei tilbake. På slutten går stien over i vei og det blir et litt kjedelig stykke før vi igjen står på en full parkeringsplass

Litt over en mil, en passe tur en flott søndag. Og i godt selskap. Jeg begynner likevel å savne fjell og bakker. Jeg håper vinteren snart sier takk for seg.